Amerikaneren som rystet Nansen
Den som klarer å komme opp med en mer mislykket polfarer enn amerikaneren Walter Wellman, har gjort en imponerende jobb. For uansett hva den amerikanske drømmeren prøvde på, og hvor nyskapende han skulle være – alt endte med fiasko. Blant dem var fem fremstøt mot Nordpolen.
Fra den forblåste Virgohamna på Svalbard ble luftskipet «America» trukket ut av hangaren. Kurs ble satt: Nordpolen. Om bord hadde mannskapet hunder, sleder, proviant for ti måneder – og en motor som aldri var testet.
15 kilometer senere var ferden over.
Heller ikke sommeren 1907 ble som amerikaneren Walter Wellman hadde drømt om.
Bløffmakeren
Walter Wellman var journalist fra Chicago og verdens mest ambisiøse polfarer – uten den minste evne til å gjennomføre sine egne planer.
Mot slutten av 1800-tallet var Nordpolen et av de siste uutforskede områdene på kloden. Kappløpet om å nå 90 grader nord trakk til seg eventyrere fra hele verden. Wellman ville være blant dem.
Gang på gang lanserte han grandiose ekspedisjoner mot Nordpolen.
Gang på gang endte alt i fiasko.
Første forsøk var i 1894. Mens Fridtjof Nansen lå innefrosset i Polhavet om bord på «Fram», stimet Wellman nordover med den norske selfangstskuta «Ragnvald Jarl». Med seg hadde han 13 mann, 40 hunder og forsyninger for 100 dager.
Mat og drikke ble det lite bruk for.
Drivis skadet moderskipet. Wellman ga straks opp. Alle 40 hundene ble avlivet. Selv brukte han tiden på «utforskning» av et lite område rundt Sjuøyane – og sørget for at dramatiske beretninger nådde avisene hjemme. Wellman vek ikke tilbake for noe i bestrebelsene for å skape seg et navn som polarutforsker.
Luftveien
Fiaskoen tvang Walter Wellman til å gjøre én av få erkjennelser om egne begrensninger som polareventyrer: Isen var ikke noe for ham. Wellman manglet erfaring, utholdenhet og – mistenkte mange – genuin vilje. Løsningen måtte være teknologi: Han skulle fly til Nordpolen.
Ideen var ikke ny. I 1897 hadde svenske Salomon August Andrée lettet med en hydrogenballong fra Virgohamna, en bukt på Danskeøya helt nordvest på Spitsbergen.
Andrée og hans to menn forsvant sporløst.
Andrées skjebne skremte ikke Walter Wellman.
Etter et mellomspill på Frans Josef land i 1898–99 – der tiden gikk med til formålsløse sledeturer og Wellman brakk benet på isen – dukket han opp igjen på Svalbard i 1906.
Nå ville Wellman fly.
Avisen Chicago Record-Herald spyttet 75 000 dollar inn i prosjektet. Luftskipet «America» ble bygget i Paris av den kjente Godard-familien og fraktet til Svalbard. Skjønt, bygget … Luftskipet kom i deler, nærmest flatpakket. Wellman bygget en hangar i Virgohamna – ikke langt fra stedet der Andrée hadde lettet ni år tidligere. Her skulle luftskipet settes sammen.
«America» ble aldri testet før kursen skulle settes mot Nordpolen. På Svalbard oppdaget mannskapet at hverken fremdriften eller styringen fungerte.
Ferden ble avbrutt.
Nansens dom
Mønsteret var påfallende: Wellman nektet konsekvent å prøve utstyret under kontrollerbare forhold.
Fridtjof Nansen sparte ikke på kruttet.
«En troskyldig sakkyndig foreslo Wellman først å prøve i lettere tilgjengelige strøk hvilken avstand det overhodet var mulig å tilbakelegge med ballongskipet hans. For alminnelige dødelige hørtes rådet ganske fornuftig. Men Wellman avviste det med forakt. Herregud, slik kunne jo enhver klodrian gå fram. Det store ved hans plan var jo nettopp at alt sammen, både utrustningen og han selv, var uprøvd», skrev Nansen i boken «En ferd til Svalbard» i 1912 på et tidspunkt Wellmans seriefiasko var tilbakelagt.
Nansen mente årsaken var enkel: Wellman tjente avisen som sponset ham – ikke vitenskapen. Å starte ekspedisjonen med uprøvd utstyr var et fikst knep for å kunne skyve ansvar over på andre om serien av fiaskoer skulle fortsette.
«Sett nå forsøket mislyktes – og det ville det jo temmelig sikkert – Hva oppsikt ville det vekke i verdenspressen, hvis forsøket bare ble utført fra Paris og tilmed slett utført? Men ble det gjort på Spitsbergen og med Nordpolen som overskrift, se det var noe helt annet. Og dessuten – det gjelder jo nettopp å velge det mest umulige; for da kan jo ingen klandre en for å mislykkes», harselerte Nansen.
Vendereis
Etter fiaskoen i 1906 ble «America» sendt tilbake til Frankrike. Konstruktøren Melvin Vaniman forlenget skipet med seks meter, økte gassvolumet til 7 600 kubikkmeter og monterte en ekstra motor.
I september 1907 – nøyaktig ti år etter Andrées avgang – lettet «America» omsider fra Virgohamna.
Dårlig vær tvang skipet ned etter 15 kilometers luftseilas. Nansen konstaterte tørt at «ballongskipet drev bare tvers over Smeerenburgfjorden og falt ned på en bre på andre siden.» Om Wellmans årelange virksomhet i Virgohamna la han til: «Her var det altså amerikaneren Wellman holdt det gående flere år med å blåse opp sin ekspedisjon og sitt luftskip.»
Wellman kunne notere seg for nok en grandios fiasko – men om ikke annet hadde han ledet an første gang et motorisert luftskip var i bruk i Arktis.
25 kilometer
Wellman nektet å gi seg. I 1909 var han tilbake. Hans tidligere forbløffende velvillige sponsor, avisen The Chicago Record Herald, hadde trukket seg ut, men uten at den tapte støtten endret Wellmans ambisjoner. «America» hadde fått kraftigere motorer, en livbåt under ballongen og en ny innretning: «ekvilibratoren» – en hale av tre og metall som skulle holde skipet i konstant høyde ved å hvile mot havoverflaten.
Imponerende i teorien. Ubrukelig i praksis.
15. august lettet «America», igjen med kurs nordover. Ekvilibratoren løsnet og falt av. Luftskipet steg ukontrollert, sank ned igjen. Til alt hell oppdaget nordmannen Gunnar Isachsens og hans ekspedisjonsskip «Farm» havaristen, og slepte hele stasen tilbake til Virgohamna.
Tilbakelagt distanse: 25 kilometer.
På vei tilbake til basen i Virgohamna, summet Wellman seg ved å fyre opp en sigar. På dekket av «Farm» sto Wellman og dampet – noen meter fra to hundre tusen kubikkmeter høyeksplosiv hydrogen.
Wellman planla et fjerde forsøk.
Men så kom nyhetene om at Frederick Cook og Robert Peary angivelig hadde nådd Nordpolen.
Sakan var avgjort: Kappløpet til Nordpolen var over.
Wellman skrinla sine polare ambisjoner, uvitende om at Cook og Peary ikke hadde snakket sant om sin Nordpol-bragd. Det fantes da andre rekorder han kunne erobre?
Wellman landet på at han skulle bli den første til å fly over Atlanterhavet. Fortidens dyrekjøpte lærdom skulle ikke stå i veien nå heller.
15. oktober 1910 lettet «America» fra Atlantic City med seks mann om bord – pluss katten Kiddo.
Tårnet seg opp
De første timene gikk det greit.
Så begynte problemene å tårne seg opp − i god Wellman-tradisjon.
Etter 71,5 timer i lufta og 1 600 tilbakelagte kilometer, kastet Wellman inn håndkleet. Mannskapet gikk i livbåten. Det forlatte luftskipet «America» steg til værs som en rakett og ble aldri sett igjen.
Hele besetningen ble plukket opp av det britiske lasteskipet «Trent».
Også katten overlevde.
Walter Wellman la aldri mer ut på eventyr. Han døde i 1934.
Kilder: Norsk Polarinstitutt, airships.net, National Geographic, Store Norske leksikon, Wikipedia.
