Siste overlevende: Edith ble offer for dødsengelens grusomme eksperimenter

– Bare fordi jeg ble født jøde … jeg spør meg selv mange ganger: Hva i all verden? Er det ikke det samme å være et menneske, om man er jøde, kristen, muslim eller hva man er?

96 år gamle ungarskfødte Edith Notowicz er siste gjen­levende jøde i Norge som overlevde Auschwitz. Hun grubler over ondskapen hun møtte i den beryktede tilintetgjørelsesleiren.

Og til tross for det hun opplevde, til tross for at hun mistet alle sine – 96-åringen har tro på det gode i menneskene.

– Ja, jeg har tro på det gode i menneskene. Jeg har så ­mange gode venner som er alt for meg. Jeg tror ikke noen har bedre venner enn meg. Hat er forferdelig. En farlig gift. Hat forstår jeg ikke.

Møtt av likhaug

Edith, som er født i en liten ungarsk landsby, gjorde nordmann av seg i 1969. I Trondheim, hvor hun bor, er 96-åringen på farten stort sett hele tiden.

Om hun ikke er på vinklubben eller kortklubben hun er med i, drar hun på ­konsert eller møter venner på kafeer og restauranter. Den vevre, lille kvinnen holder et tempo som kan ta pusten fra langt yngre folk.

– Jeg lever på overtid, smiler hun.

Godt gjort, i grunnen, med tanke på den blytunge ­bagasjen hun bærer på.

En mild mainatt i 1944 banket det hardt på døren hjemme hos familien på landsbygda i Ungarn. Katastrofen en 15 år gammel jente ikke kunne forestille seg, var i gang. Klokka 04.00 måtte familien på fire forlate sitt hjem, jaget av ­ungarske nazister og tyske ­okkupanter. Storebroren var tidligere sendt til Ukraina, hvor han ble drept.

– Vi ble plassert i en skog, uten noe tak over hodet, og ante selvsagt ingenting om noe. Det fantes ikke telefoner, vi hadde ikke TV, jeg var uvitende om alt som foregikk rundt oss. Og da kuvognene kom, som skulle frakte oss videre til Auschwitz, ble vi ­totalt målløse. Vi ble skyflet intetanende om bord.

Inne i kuvogna fantes det ingenting annet enn ståplasser. Folk ble trengt sammen som sild i tønne. Skulle de gjøre fra seg, måtte det skje på gulvet. Flere ble syke og kastet opp på hverandre. Slik ankom de, for dem frem til da, den ukjente destinasjonen Auschwitz, der galskapen skulle anta nye og ufattelige dimensjoner.

– Det første jeg så da vi nærmest ramlet ut av vognene, var en haug med lik. Jeg kan huske en mann som sto ved et av likene og skar med kniv et stykke kjøtt av rumpa på et dødt menneske. Så spiste han det!

De fire fra den lille, koselige landsbyen i Ungarn visste­ ­ingenting om hva Nazi-Tyskland var i ferd med å gjøre: å dehumanisere jødene. Å tilintetgjøre dem.

Så mistet tenåringen foreldrene og storesøsteren av syne i kaoset. Siden så hun dem aldri igjen.

Alene i ondskapen

– Jeg kan fremdeles se dem for meg, skjønner du. Pappa, lang, over to meter, og mamma, mye kortere. Vi var så sammensveiset. Fra dem fikk jeg alltid varme og kjærlighet. Men nå klarer jeg ikke å huske ansiktene deres. De er ansiktsløse. Selv om jeg tenker mye på dem.

Alle bildene fra den gang, alle tingene deres, huset – ja, alt – ble tatt fra dem. Men lenge, lenge forble familien hennes drømmen som holdt unge Edith oppe i de uhyrlighetene hun nå skulle gjennomleve. For hun våget å tro at hennes kjære også klarte å overleve i en annen del av leiren.

– Du skjønner, jeg er slik en optimist!

Edith, sammen med flere andre barn og unge, ble stuet sammen i en egen gruppe. Den eneste grunnen til at disse ikke gikk rett i gasskammeret, var at de skulle forskes på. Eksperimenteres med. Av doktor Josef Mengele. Edith ble ett av hans objekter.

– Men dere må ikke tro at han var alene om dette. Nei, det sto leger i kø for å utføre eksperimenter på oss. Jeg kan huske at det ble snakket ulike språk blant det medisinske personellet. Og vi måtte ikke prøve å protestere, for rundt oss sto folk som var bevæpnet.

Edith ble tvangssterilisert – uten bedøvelse. Jødene skulle utryddes. Med alle midler.

– Skjønte du hva det var som ble gjort, den gang?

– Jeg forsto det etter hvert, før krigen tok slutt.

– Hva tenker du om det de gjorde mot deg?

Nå stopper Edith opp, og de brune øynene fylles langsomt med tårer. Dette er det aller tøffeste. Dette fikk konsekvenser for hele hennes fremtid.

– Jeg ønsker ikke å snakke om dette. Det er et sår som ­aldri gror. De har tatt alle fra meg. Også muligheten til å få egne barn. Jeg mistet alle og alt. I den rekkefølgen.

Edith ble først sendt ut av Auschwitz da leiren ble evakuert mot slutten av krigen. Hun ble tvangsflyttet videre og endte i konsentrasjonsleiren Theresienstadt. Der ble hun frigjort av sovjetiske styrker i 1945.

Vennene slår ring

Hjemme hos Edith ringer ­telefonen støtt, og det plinger inn sms-er jevnt. Hun har et utall venner og bekjentskaper, også i utlandet. En av dem ­ringer underveis i intervjuet. Fra Sveits.

– Hallo, Liebling, svarer Edith.

Hun snakker videre på tilsynelatende flytende tysk.

Vennenettverket strekker seg over hele verden. Nylig hadde hun besøk fra USA. Selv ­snakker hun fire–fem språk i tillegg til norsk og ungarsk.

Midt i intervjuet kommer hun på at hun må møte en ­venninne som trenger en ­venninneprat, og at bord må bookes på restaurant. I andre enden svarer servitøren:

– Edith, du skal vel ha ditt sedvanlige bord?

Ensom er hun ikke, selv om hun er alene.

En av de mest betydningsfulle vennene er her ikke lenger. Ilona, også ungarsk, ble brakkevennen til 15 år gamle Edith. De ble hverandres lys i det aller svarteste mørket. Lagde seg historier om tiden som skulle komme etter krigen. Men Ilona nådde ikke frem til friheten.

– En morgen i 1945, etter at vi hadde blitt fraktet ut av leiren til leiren i Theresienstadt, våknet jeg og fant Ilona død og helt kald. Ved siden av meg på briskene der vi sov.

Historiene om Ilona, henne selv og alle de andre må ikke glemmes, har Edith bestemt seg for. Gjennom bøker, dokumentarer og besøk på skoler og andre steder har hun fortalt – og gjenfortalt.

For denne innsatsen ble hun nylig tildelt Kongens fortjenstmedalje.

– Etter å ha mistet hele sin familie i Holocaust har hun valgt å bruke sin historie til å fremme tilgivelse, håp og i­nkludering, sa statsforvalter Frank Jenssen under overrekkelsen i Trondheim høsten 2025.

Og møtet med Kongen og Dronningen litt senere på h­østen ble uforglemmelig.

– Det var en fantastisk ­opplevelse, sier Edith, som hadde øvd inn en kort hilsen til majesteten.

Håpet trumfet døden

Det er et par tiår siden Edith besøkte Auschwitz i regi av Aktive Fredsreiser. Hun møtte ungdommer på besøk og ga dem sin fortelling – brutal som den er – med et håp om at de tar historiene videre til neste generasjon.

Nå orker hun ikke lenger dra dit. Hun har nok med å møte minnene sine: at hun og andre ble kommandert til å marsjere nakne og barberte foran rekker med menn. At det ble dagligdags å møte døden, på den ene eller andre måten.

– Jeg så mange begå selvmord. Folk som hadde mistet håpet, sprang mot det elektriske gjerdet og ble hengende i døden der. Men jeg hadde et håp. I lang tid drømte jeg om å gjenforenes med familien min, hjemme i huset vårt. I fangenskapet fablet jeg om all maten vi skulle lage og spise sammen. Om jeg ikke hadde vært optimist av natur, hadde jeg nok ikke levd i dag.

Den unge Edith kunne i den bekmørke tilværelsen minnes hunden og gåsa hun var så glad i. Hund og gås ble faktisk med til skolen hver dag og ventet utenfor.

Eller hestene de stjal fra en gård i nabobygda, slik at barna kunne leke indianer. At de som frie mennesker kun­ne gå ut i skogen for å plukke sopp og bær.

Jødehatet

På kjøkkenet hjemme i Trondheim lager hun ungarsk gulasjsuppe til gjestene som kommer senere på kvelden. Etter måltidet skal de på konsert.

– Hender det at du har ­dager uten avtaler?

– Nei!

Hun smiler av seg selv.

For Edith går snart mot 97 år, og nå haster det å gjøre alle de tingene hun har lyst til. Ikke vente.

Hun ble tildelt dette livet her på Solsiden i Trondheim – en by hun havnet i etter at hun og hennes polskfødte mann, også flyktning, møttes i Israel. Men etter seksdagerskrigen i 1967 kjente ekteparet på en uro og flyttet på ny. Norge ble deres trygge havn.

– Men nå blomstrer jøde­hatet opp igjen. Se bare på ­synagogen i Trondheim hver gang det skal være arrangement. Da må det politibevoktning til, sier hun oppgitt.

Det er mange år siden ­hennes ektemann døde. De ble trondhjemmere med sentraleuropeisk bakgrunn.

Og fødelandet Ungarn?

– Etter at jeg kom ut av ­fangenskapet, reiste jeg hjem, til et hus som var okkupert. Nok en gang tatt fra oss. Nå av ungarske kommunister. Jeg ble jaget på dør og måtte etter hvert søke tilflukt i et barnehjem, der jeg bodde en stund.

– Har du fått erstatning fra den ungarske staten for det som ble stjålet fra deg?

– Nei. Nei. Jeg har min ­helse og mitt liv i behold, så det får holde.

Hun vifter vekk videre diskusjon om temaet. Energien bruker hun her og nå. Hun går innom Kirkens Bymisjon for å prate med dem vi andre ofte omtaler som taperne i sam­funnet. Det gir henne noe.

Hun er også i ferd med å skrive en bok om unge menneskers håp for fremtiden. Sammen med flere medfor­fattere henter hun inn unge stemmer fra hele kloden.

Blir ikke 100

Den språkmektige flyktningen slo rot i et trygt land. Hun jobbet i mange år på Kunst­indu­stri­museet i sin nye hjemby, og hun er norsk. Føler seg norsk.

– Men jeg savner dem, ­familien min. Ingen kan ­erstatte dem. Sånn er det.

– Det er stadig flere nordmenn som blir 100 år nå. Tenker du å bli det?

Den siste norske, overlev­ende jøden fra Auschwitz ­svarer med et bredt smil:

– Nei, nei. Jeg er redd for institusjoner. Jeg vil helst legge meg en kveld og så glemme å våkne neste morgen.