Samtale i natten
Kristian fremsto som drømmemannen, men han var et monster
En kombinasjon av hans smigrende vesen og min sårbarhet gjorde meg blind for hvem han egentlig var.
Har du sett TV-serien eller hørt podcasten Dirty John? spør Ella (55).
Hun venter ikke på svar, men går videre, rett på sak:
– Det føltes som det handlet om meg. Den typen, han som kaller seg «Dirty John», var veldig lik min eksmann.
Den livlige damen trenger ingen spørsmål for å fortsette samtalen.
– I likhet med John er også min eks utad den kjekke, veltalende mannen, en vi kvinner føler forstår oss. Han åpner galant dører, snuser inn parfymen din, skjenker deg roser og champagne og erklærer sin udødelige kjærlighet. Sånne karer handler også lynkjapt. Min «Dirty John» fridde etter fire uker!
Hun himler med de store, grønne øynene.
– Og du svarte ja?
– I likhet med damen i TV-serien, som er basert på en historie fra virkeligheten, var jeg godtroende.
Drømmeprinsen hennes viste seg etter hvert å være et monster.
Sorte vinger
15 år etter bruddet forteller hun at Kristian virket som et kupp – i starten.
– Jeg var 30 år, giftesyk og drømte om å få barn, og plutselig sto drømmeprinsen der foran meg.
De møttes på en fest hos felles kjente. Det opplevde hun som trygt.
– Vi havnet hjemme hos meg den natten, forteller hun åpent.
– Neste morgen vekket han meg med hjemmelaget frokost. Jeg syntes det var litt rart at han tok seg sånn til rette i kjøkkenet mitt, men samtidig var det sjarmerende.
Siden den dagen kom han stadig innom.
– Han ringte på med deilig hummer og vin, som han serverte med stor kunst, og han ringte stadig og fortalte meg de mest smigrende ord.
– Ble det ikke i overkant søtt?
– Der og da trengte jeg det. Sånn sett var jeg et lett offer. Rett i forkant hadde jeg mistet mammaen min og var veldig sårbar. Som en venninne sa: «Han kom som en engel.»
Men denne engelen skulle vise seg å ha sorte vinger ...
En morgen våknet hun av at han betraktet henne. «Du er så vakker», sa han med inderlighet i stemmen. «For meg er du drømmekvinnen, en jeg har lyst til å dele resten av livet med.» Så hentet han frem et etui med en diamantring.
– Det var eventyrlig. Selvsagt smeltet jeg! forteller Ella.
Tre uker senere var de gift.
– I forkant kjente jeg også på tvil, men jeg begravde uroen. Jeg ønsket å være lykkelig, sier hun.
Den lykken skulle ikke vare lenge.
Fanget
Faren hennes var skeptisk til Kristian.
– Det er noe glatt ved ham, mente pappa. Også han døde dessverre før vi ble foreldre.
Venninnene hennes mente imidlertid at hun hadde kapret verdens mest romantiske mann.
– Det trodde også jeg det første året, smiler hun ironisk.
– Hadde du kontakt med hans familie og venner?
– Kristian hadde brutt kontakten både med storebroren og foreldrene. «På grunn av en bagatell», som han sa, uten at jeg fikk vite hva det gjaldt. Jeg møtte dem aldri. Det burde ha tent en varsellampe hos meg, men det er nok noe i det uttrykket som sier at kjærlighet gjør blind ...
Etter et vanskelig svangerskap fikk ekteparet sønnen Marius.
– Innen den tid hadde Kristian på ulikt vis markert at han helst ville ha meg «for seg selv». Også det startet med smiger, men han viste også irritasjon over at venninnene mine stakk innom. Til slutt ble det ikke noe hyggelig hverken for dem eller meg.
– Hadde dere felles venner?
– Vi fikk et par nye vennepar etter at vi fikk Marius, men problemene mellom oss økte og gjorde det vanskelig å være ute blant andre. Ikke minst på grunn av blåmerkene.
Les også (+) – Jeg må holde ut på grunn av min to stebarn
Superpappa
Utad var Ellas ektemann en stolt pappa.
– Han insisterte på å kjøre ham til og fra barnehagen og senere til skole, fotball- og tennistrening. Jeg tviler på at det handlet om uselvisk kjærlighet. Snarere tror jeg han ønsket å gå inn i rollen som «superpappa».
Hjemme kritiserte han Ella for det meste. Også når sønnen hørte på.
– Han drakk stadig mer og kunne brått bli rasende over bagateller. For eksempel om jeg hadde satt tallerkenene «feil» inn i oppvaskmaskinen. Utbruddene ble jevnlige og stadig mer brutale.
– Jeg glemmer aldri den første gangen han slengte meg over stuegulvet. Jeg besvimte, og da jeg våknet, hadde han dratt hjemmefra.
– Hvorfor ble du?
– Fordi ... Ella leter etter ordene. – Han sa at det var min skyld at han ble så sint. «Aldri før har noen fått meg til å reagere sånn», påsto han. Jeg trodde ham.
Med årene ble Ella redusert til en skygge av seg selv.
– Merkelig nok så jeg velstelt og pen ut på utsiden, men innvendig var jeg dypt ulykkelig. Ikke minst med tanke på Marius. Ingen barn bør vokse opp under slike kår! Riktig nok hevet ikke Kristian en hånd mot sønnen vår, men han led psykisk under farens angrep på meg.
Redningen kom uventet.
– En kveld ringte en ukjent blondine på døren. Hun ba bestemt om å få prate med Kristian. Uten å spørre mer, slapp jeg henne inn til ham. Hun gikk rett på sak: «Jeg er gravid, og det er ditt barn!»
For Ella kom det ikke som noe sjokk. Mannen hennes var ofte ute på byen uten henne, og hun hadde hatt sine mistanker om at han traff andre kvinner.
– Mens nyheten slo luften ut av Kristian, ga den meg nye krefter, forteller hun med et smil.
– Jo, til å begynne med måpte jeg, men jeg lot dem krangle og gikk for å pakke en koffert til Kristian. Deretter sendte jeg begge på dør. Der og da våget ikke den ellers så barske Kristian å si meg imot.
– Hvordan reagerte Marius?
– Ni år og veslevoksen la han armene rundt meg og sa: «Vi skal få det fint sammen, mamma.» Først da forsto jeg at han var redd faren sin.
Ella ble skilt og boet fordelt.
– Jeg fikk det viktigste: foreldreretten. Etter eget ønske har ikke Marius sett sin far siden. I dag er han en harmonisk ung mann som tar avstand fra vold. Det gleder meg hvor respektfull og god han er, sier hun stolt.
– Men det finnes dessverre flere menn som Kristian der ute. Så ikke vær naiv – vær varsom! formaner hun.
Denne saken ble første gang publisert 15/09 2020, og sist oppdatert 24/05 2022.
