DE BLÅ SIDENE
Vi ventet et alvorlig sykt barn. Da kom sjokkbeskjeden fra mannen min
Arve og jeg giftet oss da vi var unge. Vi fikk tidlig sønnen vår, Jonas. Vi bygde et hus og levde et liv mange vil kjenne seg igjen i. Hverdagen var hektisk. Vi jobbet, betalte regninger og sørget for at barnet vårt fikk en god oppvekst.
Hver kveld var jeg så sliten at jeg sovnet før hodet traff hodeputen. Arve og jeg kranglet ikke, men det var også en slags avstand mellom oss. Likevel fortsatte vi å leve sammen, og det var ikke noe dårlig liv. Vi var en del av en vennegjeng som hadde det sosialt og hyggelig. I mine øyne var det meste veldig bra.
Alvorlig hjertesyk
Vi ønsket oss et barn til. Men årene gikk, og ingenting skjedde. Til slutt ble jeg gravid, 34 år gammel og 11 år etter at førstemann ble født. Jeg var lykkelig. Og jeg gikk ut fra at det samme gjaldt han jeg delte seng med.
Under ultralydundersøkelsen oppdaget legen at noe var galt med barnet. Det ble full ståhei, og vi ble sendt videre til en spesialist. Det viste seg at jenta jeg bar på, var alvorlig hjertesyk. Så alvorlig at de ikke kunne love at hun ville overleve etter fødselen.
Det var en grusom beskjed å få. Hva skulle vi gjøre? Fagpersonene sa vi måtte vurdere om vi skulle ta en sen abort, eller om vi skulle fullføre svangerskapet, med den risikoen det innebar.
Hjertet mitt ga meg svar: Jeg ville ha datteren min og gi henne sjansen til livet. Arve var skeptisk. Ville vi klare å håndtere situasjonen hvis vi ble foreldre til et barn med store funksjonshemninger?
Legene kunne ikke gi oss noen garanti. Det eneste de sa, var at datteren vår måtte opereres umiddelbart etter fødselen, hvis hun skulle ha noen mulighet til å bli frisk.
Ba om skilsmisse
Følelsesmessig gikk jeg inn i en tøff tid. Jeg ble sykmeldt fra jobben som lærer. Legene rådet meg til å roe helt ned i påvente av fødselen, så jeg konsentrerte meg om å slappe av mest mulig.
Jeg var litt over fem måneder på vei da sjokkmeldingen kom: Arve ønsket skilsmisse. Det kom helt ut av det blå. Mens jeg hadde fullt fokus på barnet vi ventet, hadde han gjort opp status over ekteskapet.
Han påsto at vi lenge hadde hatt et dårlig samliv.
Tusen spørsmål meldte seg. Hva med meg? Hva med jenta vi ventet? Hva ville familien og vennene våre si? Og hva med sønnen vår på 12 år? Tenkte han ikke på hvor opprørt jeg ville bli, og hvor farlig dette var for datteren vi ventet?
Jeg ble helt knust. Men jeg måtte ta meg sammen. Jeg sa til meg selv at det kom til å ta livet av jenta hvis jeg stresset for mye. Det var ikke rom for å bryte sammen i fortvilelse.
Jeg var helt rolig da jeg fortalte sønnen vår at pappa og jeg ikke hadde hatt det så bra, og at han kom til å flytte inn i egen leilighet. All viljestyrken min ble brukt til å bevare roen. Det var forferdelig vanskelig, men hver dag vant jeg over meg selv.
Et mirakelbarn
Tiden som fulgte, ga meg trening i å mestre egne, destruktive følelser. Folk spurte hvordan jeg klarte å stå oppreist. Jeg svarte at det var fordi jeg måtte. Jeg hentet kraft gjennom et kjent ordtak: «Som din dag er, skal din styrke være.»
Arve var mann nok til å være til stede under fødselen, som var et planlagt keisersnitt. Da barnet vårt ble brakt rett til operasjonsstuen, sa han at han var lei for at han hadde skuffet meg, men at han ikke kunne lyve for seg selv lenger.
Jeg hørte min egen stemme si at det var greit, og at han ikke skulle tenke på det. Midt oppe i frykten for at datteren min ikke skulle overleve hjerteoperasjonen, syntes jeg synd på ham. Han så stakkarslig ut.
Det verst tenkelige skjedde ikke. I tiden som fulgte, ble livet mye mer positivt enn jeg hadde turt å håpe på. Jenta fikk navnet Victoria, fordi det betyr seier. Hun kom seg mye raskere enn legene hadde forespeilet meg. Hun ble mirakelbarnet som vokste seg stor og sterk.
Det var så mye å glede seg over at jeg ikke sørget over at familien ble oppløst. Arve fikk ny kjæreste og hadde Jonas mye. Venninnen min skjønte ikke at jeg klarte å være så grei mot ham. Men det falt helt naturlig, sannsynligvis fordi jeg ikke lenger elsket ham slik en kone skal elske mannen sin.
Les også (+) Jeg hadde akkurat sendt ut bryllupsinvitasjoner. Så dukket min gamle flamme opp
Møtte Petter
Jeg lærte at det går an å ha et fullverdig liv som enslig mor. Det å være mamma ga så mye kjærlighet i retur at jeg ikke trengte noen annen kilde.
Andre maste om at jeg burde finne meg en ny mann. Men jeg slappet helt av og nøt dagene som de var.
Likevel kom kjærligheten til meg, gradvis og nesten uten at jeg merket det. Foreldrene til en gutt Jonas pleide å leke med, gikk fra hverandre. Pappaen kom ofte innom oss for å hente sønnen sin. Vi småpratet og var hyggelige mot hverandre, og vi fant ut at begge satte stor pris på matlaging og turer i skog og mark.
En dag spurte han om vi ikke skulle ta med oss barna og gå en tur innover i marka. Han hadde fremdeles en bæremeis og kunne godt ta Victoria på ryggen.
Halvannet år etter at jeg ble alene, flyttet jeg sammen med Petter. Da jeg forelsket meg i ham, forsto jeg hva eksmannen min hadde ment da han snakket om følelser som manglet. Da de store følelsene kom, innså jeg at skilsmissen var på sin plass. Kanskje skjedde den på et dårlig tidspunkt, men sett i ettertid tror jeg at det var bra. For jeg ble et klokere menneske av å ta ansvar for mitt ufødte barn.
Når folk tidligere har sagt at det er en mening med ting som skjer, har jeg ristet litt overbærende på hodet. Nå er jeg selv en av dem som sier at det var en mening bak det som skjedde med meg.
Livet mitt er så mye bedre nå enn det var for to år siden. De berømmelige mosaikkbrikkene har falt på plass. Jeg føler meg sett, verdsatt, sterk og glad.
Nå vet jeg at det er himmelvid forskjell på å være i et ekteskap som er «greit nok», og et samliv som er tuftet på kjærlighet og nærhet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle
Denne saken ble første gang publisert 09/05 2021.
