Storesøster ble utsatt for vold hjemme. Jeg var liten og kunne bare se på at det skjedde

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Som van­lig dro jeg og min søs­ter Hilde på kafé i dag, et­ter at vi had­de stelt våre for­eld­res grav. Men i dag gikk sam­ta­len i en litt an­nen ret­ning enn det van­li­ge snakket om vær og vind.

Hilde had­de nem­lig fun­net et par av sine gam­le dag­bø­ker fra ung­doms­ti­den, og de sat­te fø­lel­se­ne i sving hos henne. Nå ville hun prate om for­eld­re­ne våre og opp­veks­ten.

Storesøsteren min fikk tå­rer i øy­ne­ne da hun les­te hva hun had­de skre­vet som 14-år­ing. Hun skrev om ha­tet hun føl­te mot for­eld­re­ne våre, og spe­si­elt mot pap­pa, for­di han var så slem mot henne.

Han slo henne, og den gan­gen tenk­te hun at det var noe galt med henne, si­den jeg ald­ri fikk sam­me be­hand­ling. Nå spur­te hun rett ut om jeg kun­ne huske at hun ble slått da vi var barn.

Gikk stil­le i dø­re­ne

Og jeg hus­ket alt det som hun had­de skre­vet ned i dagbøkene sine. Jeg kan huske at hun fikk ju­ling for å kom­me for sent hjem om kvelden el­ler for å smin­ke seg uten lov.

Hun fikk sta­dig hus­ar­rest el­ler måt­te gjø­re rent hele hu­set som straff for ett el­ler an­net, og hun fikk ikke lov til å ha med ven­ner hjem. Og hun fikk ofte en øre­fik hvis hun var trassig og svar­te for­eld­re­ne våre.

Jeg var vit­ne til utal­li­ge slike epi­so­der opp gjennom oppveksten vår, og jeg hus­ker at de skrem­te meg.

Vi satt in­nerst inne i ka­fe­en og snak­ket om hvordan jeg ble fa­vo­ri­sert da vi var barn. Det var Hil­des opp­le­vel­se av det som hendte. Og for før­s­te gang klar­te jeg å set­te ord på det jeg selv føl­te. For det var ikke så en­kelt det hel­ler, å være våre for­eld­res ynd­ling.

Det som fikk meg til å gå så stil­le i dø­re­ne var jo nett­opp all den ju­lin­gen som jeg så at Hilde fikk. Jeg er fire år yng­re enn henne og ble liv­redd for å opp­le­ve det sam­me, der­for gjor­de jeg alt for å gjø­re for­eld­re­ne våre til lags. Jeg sa dem ald­ri imot, om jeg var ald­ri så uenig. Det var Hilde som tok støy­ten.

Jeg var en li­ten jen­te og jevn­lig ble vit­ne til at vår egen far slo min fire år eld­re søs­ter. «Det var san­ne­lig ikke bare lett å være vit­ne til det hel­ler, for jeg var også liv­redd for pap­pa», for­tal­te jeg.

Det at Hilde fikk så mye ju­ling har jeg tenkt mye på, men jeg har ald­ri før snak­ket med henne om det. Det har vært for van­ske­lig og kom­pli­sert. Det ble let­te­re å set­te ord på det nå som vi kun­ne lese i dag­bo­ken hen­nes om de man­ge epi­so­de­ne.

Et­ter hvert som vi pra­tet sam­men, for­sto Hilde at opp­veks­ten vår had­de be­rørt meg på fle­re må­ter enn hun hadde vært klar over. Hun trod­de bare at jeg had­de vært ynd­lings­bar­net.

Men for meg hand­let det om å over­le­ve og kom­me meg unna fy­sisk vold, det var der­for jeg ble det snil­le og et­ter­gi­ven­de bar­net som var så lett å ha med å gjø­re.

Les også (+) Hun sa hun hadde kreft og jeg trøstet. Men alt var en løgn

Lagt bak oss

Hilde sa i dag at hun har leng­tet et­ter å prate med meg om det­te, men hun har latt være, for­di hun har trodd at jeg ikke ville prate ne­ga­tivt om for­eld­re­ne våre. Og vi kom frem til at det var slik vi var opp­dratt, for vi skul­le ald­ri snakke om fø­lel­ser og sår­bar­het den gan­gen.

Hilde og jeg har kom­met frem til at vi har fått en vik­tig av­kla­ring og en ba­lan­se i våre opp­fat­nin­ger rundt opp­veks­ten vår. Hilde var den som ble ut­satt for mis­hand­ling, men in­di­rek­te ble også jeg det, selv om jeg ald­ri ble slått.

For pap­pas vold mot søs­te­ren min på­vir­ket også meg og gjor­de meg til en skyg­ge av meg selv, som all­tid fryk­tet at det kun­ne skje meg også.

Jeg ble sit­ten­de en stund tan­ke­full igjen ale­ne et­ter at søsteren min dro hjem fra ka­fe­en. Vi var blitt eni­ge om at hun skal ma­ku­le­re dis­se dag­bø­ke­ne og at vi skal leg­ge det­te bak oss, én gang for alle. For det er noe med den­ne for­ti­den som vi ald­ri kan end­re på uan­sett.

Men jeg er glad for at vi en­de­lig fikk snak­ket or­dent­lig ut om barn­dom­men, det tror jeg har gjort godt for oss beg­ge.