DE BLÅ SIDENE
Hun sa hun hadde kreft og jeg trøstet. Men alt var en løgn
Så mye forferdelig som Anne hadde opplevd, var det et lite under at hun i det hele tatt hang sammen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Vår nye kollega Anne ble selvsagt med ut da vi skulle ha «lønningspils», samme uken som hun startet. Hun var en sjarmerende og morsom kvinne i 30-årene, og vi to kom straks godt overens.
Hun var singel og la ikke skjul på at hun ønsket seg mann og barn. Selv var jeg i 40-årene og godt gift, og Anne spurte mye om livet mitt, mannen min, barna og hva jeg hadde gjort tidligere.
Ofte inntar jeg den lyttende rollen i et vennskap, så det var litt uvant at noen viste så stor interesse for meg og mitt. Jeg delte gladelig og fikk også vite en del om henne.
Blant annet at hun nettopp hadde gått ut av et forhold. Hun hadde ønsket seg barn, men samboeren hennes var ikke klar for det, så derfor hadde hun avsluttet forholdet.
At hun var så åpen om såpass personlige ting, oppmuntret meg til å være åpen tilbake. Da kvelden var over gikk jeg fornøyd hjem, glad for å ha fått en ny og hyggelig venn.
Tilbake på jobb over helgen kom hun innom og småpratet litt. Slike besøk ble det etter hvert mange av. Jeg syntes at det var vanskelig å avvise henne, for hun hadde stadig problemer på det personlige plan som hun søkte råd om.
I starten syntes jeg det var smigrende at hun satte slik pris på mine meninger, men etter hvert begynte alle disse små møtene å gå ut over arbeidsoppgavene mine. Stadig måtte jeg sitte utover kvelden eller
ta med meg arbeid hjem for å komme ajour.
Jeg foreslo at vi heller kunne møtes på kveldstid, og vi hadde mange hyggelige treff. Så mye sykdom og kjærlighetssorg som hun hadde opplevd, undret jeg over at hun i det hele tatt sto oppreist.
Hun hadde hatt kreft, men var frisk nå. Både moren og faren var døde av kreft, så hun hadde mye sorg og redsel rundt dette. Hun fortalte også at hun hadde hatt en spontanabort. Kjæresten ville gjøre det slutt, og da hun fortalte at hun var gravid, hadde han stilt spørsmål ved om barnet var hans. Hun hadde håpet at han ville fortsette forholdet, men han var avvisende. Etterpå mistet hun barnet. Nå fortalte hun også at det var han som hadde gjort det slutt, og ikke hun.
Les også (+) Venninnen min bestemte alt, hun måtte alltid være best
Dødssyk
Nå kom hun stadig oftere hjem til meg. Det kom en endeløs strøm av klager på hvordan hun hadde det og hvor forferdelig andre oppførte seg mot henne. Jeg begynte å bli lei av å høre om problemene hennes kveld etter kveld, selv om jeg syntes synd på henne. Særlig var det ubehagelig å høre henne baksnakke våre felles kolleger.
Jeg hadde vanskelig for å tro alt hun fortalte om dem og hvordan de hadde oppført seg mot henne, siden jeg kjente dem som redelige og hyggelige mennesker. Til slutt måtte jeg ta mot til meg og si ifra. Etter dette ble det litt bedre – en stund.
En kveld ringte hun på døren min, oppløst i tårer. Kreften var tilbake, og det kunne være at hun ikke kom til å bli frisk. Hjertet mitt blødde for henne, og kontakten mellom oss ble hyppigere.
Jeg hørte på når hun fortalte om redselen for å dø og for hva behandlingen kom til å gjøre med henne. Hun sa at hun ikke hadde andre enn meg. Jeg tilbød meg å følge henne til behandling og legetimer, men hun sa at det ikke var nødvendig.
Anne ble sykmeldt, men var innom jobben av og til. Vi var alle fulle av bekymring og medfølelse. Hun fortalte at hun var i gang med en eksperimentell behandling. Jeg stusset litt over at hun ikke hadde fortalt meg dette tidligere, for vi snakket jo tross alt sammen nesten hver dag.
Nagende tvil
Etterhvert begynte flere varsellamper å blinke. Hun sa at det skulle komme et intervju med henne i en riksdekkende avis om behandlingen hun prøvde, men det skjedde aldri. Når jeg spurte om det, svarte hun unnvikende.
Jeg begynte å spørre litt mer om behandlingen og hvem som sto bak. Anne fortalte villig og detaljert, men da jeg søkte på nettet, fant jeg ikke spor av hverken forskerne eller behandlingen hun beskrev. Da jeg konfronterte Anne med dette, sa hun at det hele var hemmeligstemplet.
Nå begynte jeg for alvor å undre meg. Hadde hun løyet om behandlingen? Jeg begynte å lure på om hun i det hele tatt hadde kreft.
Jeg gjorde også et nettsøk etter eks-kjæresten hennes. Jeg var nesten litt lettet over at han i det hele tatt fantes. Jeg vurderte å kontakte ham, men summet meg og ble skamfull av tanken på å snoke enda mer
i bakgrunnen hennes.
En dag traff jeg tilfeldigvis Anne i byen sammen med en eldre kvinne. Jeg fikk sjokk da hun presenterte seg som Annes mor. Anne hadde jo fortalt at foreldrene var døde og snakket ofte om sorgen hun følte. Jeg gikk fortumlet videre. Hvis hun hadde løyet om foreldrenes død, hva annet hadde hun løyet om?
Den kvelden ringte jeg og spurte hvorfor hun hadde sagt at moren var død, når hun tydeligvis levde i beste velgående. Anne lo og sa at det ikke var hennes biologiske mor, men at dette var en reservemor
som hun hadde vært mye hos i oppveksten. Etter at moren døde, hadde de tatt opp igjen kontakten.
Der og da følte jeg meg utrolig dum som hadde trodd så ille om Anne, men etter å ha sovet på det, innså jeg at jeg måtte komme til bunns i Annes mange historier.
Jeg begynte med å søke etter Annes foreldre. Jeg visste fornavnet hennes, og da jeg søkte i kombinasjon med Annes etternavn, dukket hun opp på Facebook. Det var lett å se at kvinnen på profilbildet var den samme som jeg hadde møtt sammen med Anne. Også faren hennes var tydeligvis i levende live. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at noen kunne lyve om sine foreldres død på denne måten, jeg var både såret, sint og lei meg.
Les også (+) Mamma og pappa klarte ikke å være foreldre
Konfrontasjonen
Jeg tok kontakt med foreldrene hennes, for jeg måtte få klarhet i hvorvidt hun faktisk hadde kreft. Og foreldrene bekreftet min gryende mistanke om at sykdommen var oppdiktet.
De fortalte at helt siden tenårene hadde Anne hatt en tendens til å fortelle historier som ikke var helt sanne. En gang tidligere hadde løgnene utartet til samme dimensjoner som nå. Da hadde Anne gått i terapi og var blitt mye bedre.
Foreldrene ble forferdet over å høre hvordan datteren hadde invadert livet mitt med alle historiene sine, og inviterte meg til å møte Anne sammen med dem. Da kom det frem at all dramatikk og sykdom bare var oppspinn. Ingen tidligere kjærester, ingen abort, ingen kreft ...
Anne innså selv at hun trengte hjelp, og sammen med foreldrene tok hun kontakt med psykologen som hun hadde gått i terapi hos tidligere.
Nå ble Anne sykmeldt fra jobben – med en ekte sykmelding denne gangen – og jeg må innrømme at det var en lettelse ikke å ha henne rundt seg daglig, hverken på jobb eller privat. Jeg hadde sporadisk kontakt med både henne og foreldrene, og fikk vite at hun gradvis ble bedre. Etter noen måneder var hun tilbake på jobb.
Jeg gledet meg selvsagt over at hun var bedre, men jeg kjente at det var umulig for meg å ha noe mer enn helt overfladisk kontakt med henne. Selv om jeg skjønte at hun ikke hadde vært frisk, følte jeg meg så sveket og utnyttet. Jeg visste at jeg aldri kunne stole på henne igjen. Heldigvis respekterer Anne dette, og i dag har vi en helt grei relasjon på jobben, og ingen kontakt utenom.
Denne saken ble første gang publisert 17/07 2020, og sist oppdatert 21/07 2020.
