Samboeren ga meg et forferdelig valg da jeg ble mormor

Da jeg møtte Vidar, var jentene mine, Ida og Thea, i slutten av tenårene. Jeg hadde vært skilt i noen år og savnet en venn å dele hverdagen med. 

Selv om jeg kanskje syntes dette var litt spesielt, så jeg også fordelene ved at han ikke hadde barn. Og uansett var det jo ikke aktuelt for meg med flere. Jeg var 45 år da vi møttes.

Vidar representerte noe helt annet enn det jeg var vant til, fordi han hadde reist mye og elsket nytelse, enten det var god mat, en bra konsert eller bare det å sitte på et svaberg og nyte solnedgangen. 

Han tok meg med på ukjente stier, noe som for meg var både spennende og befriende etter nærmere 20 år med ansvar for barn og hjem. På mange måter fikk jeg nå min andre ungdomstid, slik føltes det. Det var en skikkelig opptur i livet.

Vidar jobbet i en familiebedrift, og han hadde som følge av det mye fri og samtidig god råd. Han hadde en frihet jeg misunte ham, og jeg var overveldet over at han ville dele den med meg.

Jeg hadde mulighet til å ta meg fri uten lønn, og Vidar spanderte mange flotte reiser på meg. Veien var klar for å etablere seg, derfor ble det til at han flyttet inn til meg.

Han hadde et kort ekteskap bak seg for mange år siden, som hadde tatt slutt fordi hans kone ønsket seg barn. På den tiden hadde Vidar bestemt seg for at barn ikke var forenlig med hans livsstil, og etter skilsmissen tok han konsekvensen av dette og steriliserte seg. 

Vidar kom greit ut av det med jentene mine, men de var jo så godt som voksne og i ferd med å forlate barndomshjemmet. 

Ida skulle flytte til en annen by for å studere, og Thea skulle være au pair i England etter at hun var ferdig med russetiden. 

Dermed flyttet jentene ut ett års tid etter at Vidar flyttet inn, og jeg koste meg virkelig med å være samboer. Nå startet det nye livet mitt for fullt, og Vidar var svært oppmerksom og tok godt vare på meg. 

Han var full av overraskelser, enten det var gaver eller billetter til revy, teater eller konsert. Jeg følte meg veldig heldig som hadde fått en så raus og spennende samboer.

Les også (+): Søsteren min sa det var min egen skyld at mannen min hadde gått så langt. Jeg kunne ikke tro det jeg hørte

Han såret meg

Etter fem år som lykkelig samboer med Vidar fikk jeg vite at Ida var gravid. 

Hun hadde flyttet tilbake til byen vår etter endt utdannelse og var nylig blitt samboer. Jeg hadde egentlig ikke ventet å bli mormor så raskt, men jeg ble veldig glad. 

Nå skulle jeg få smake på livets dessert, jeg også, slik de venninnene mine som allerede var bestemødre, beskrev det. Jeg fulgte spent med på svangerskapet hennes og var veldig opptatt av den forestående begivenheten.

Men jeg merket at Vidar ikke var videre interessert i å høre om det. Jeg regnet imidlertid med at han også ville smelte og bli opptatt av dette når babyen først kom.

Da lille Eva ble født, kjente jeg noen sterke følelser jeg ikke klarte å beskrive. Og så klart, Eva var den vakreste babyen jeg hadde sett. Jeg måtte dra innom for å hilse på og holde den lille i armene mine så ofte jeg kunne. 

Jeg merket at Vidar stilte seg uforstående til disse sterke følelsene mine, men det var kanskje ikke så rart. Jeg visste jo at han ikke var så begeistret for barn, og en baby i en manns øyne er for noen mer slit enn glede. 

Likevel regnet jeg med at det ville bli et godt forhold mellom Vidar og Eva når hun ble litt større og han kunne kommunisere med henne på en annen måte.

Selv ønsket jeg uansett å være en mormor som stilte opp for barn og barnebarn.

For meg var det en selvfølge at jeg skulle ha mye med Eva å gjøre, både for min egen del og for å avlaste Ida og samboeren hennes. Men etter et par overnattinger med nattevåk da Eva var rundt et halvt år, sa Vidar hva han mente. 

Han syntes jeg dullet for mye med henne, og han syntes slett ikke det var vår oppgave å passe Eva. Hun hadde egne foreldre som hadde valgt å få barn, så da fikk det sannelig være deres oppgave å ta seg av henne også. 

Han kunne ikke fatte at jeg gadd å engasjere meg slik jeg gjorde, og han mente dessuten at jeg sikkert var en belastning for Ida og samboeren, så ofte som jeg besøkte dem.

Jeg ble skikkelig såret over det han sa. 

Jeg visste at Ida hadde satt grenser hvis hun mente jeg var påtrengende, men det som såret meg mest, var Vidars manglende forståelse for at Eva fikk så stor plass i livet mitt. 

Den negative innstillingen hans gjorde det vanskelig for meg å ha Eva på overnatting, så det ble til at jeg dro til dem isteden. Men det ble liksom ikke det samme, syntes jeg.

Les også (+): Jeg sa ja til «gode og onde dager». Det jeg opplever nå er de onde dagene

Det riktige valget

Vidar viste absolutt ingen interesse for Eva, og han ble regelrett sur da jeg fortalte at også Thea ventet barn. 

Han klagde over at disse barnebarna ødela livet vårt og fratok oss frihetsfølelsen. Han var overhodet ikke interessert i å bruke helger, kvelder og netter til å passe unger, det skulle jeg bare vite. 

Så dermed ga han meg et valg. Selv om jeg hadde sterke følelser for Vidar, og vi fungerte veldig godt sammen, kunne jeg ikke velge bort mine barn og barnebarn. 

Jeg ble nødt til å gjøre slutt på vårt mange­årige forhold, til fordel for det som var viktigst for meg.

Det var utrolig tøft, og jeg vet at Vidar aldri hadde trodd jeg skulle ta et slikt valg. Men det gjorde jeg altså. Vidar flyttet, og jeg tar meg stadig i å tenke på ham og lengte etter ham.

Men nå kan jeg i det minste være mormor så mye jeg vil, og det er deilig. Livet mitt er absolutt rikt, bare på en annen måte enn da jeg var sammen med Vidar. Jeg koser meg veldig med de små og har dem mye på besøk.

Jeg elsker å være sammen med dem og følge utviklingen. 

Likevel kjenner jeg savnet etter Vidar når jeg er alene, det må jeg innrømme. 

Men for meg er det naturlig at jentene og de flotte barnebarna mine kommer i første rekke, så derfor vet jeg at jeg gjorde det riktige valget.