Jeg gjorde alt for å være «perfekt» stemor – da datteren min reagerte, måtte jeg ta grep

Da jeg ble skilt, opplevde jeg det som det største nederlaget i mitt liv. Jeg hadde alltid hatt en drøm om at når jeg fikk barn, skulle de vokse opp i en ordentlig kjernefamilie og aldri oppleve en skilsmisse. 

Så kom virkeligheten: Barnas far møtte en annen og ville skilles.

Jeg ble boende i huset vårt, så jentene våre – den gang fem og sju år – kunne bli i sine kjente omgivelser. Det var en tøff tid, men etter hvert vennet vi oss til den nye hverdagen som skilsmissefamilie.

Jentene så ikke faren sin jevnlig, bare når det lot seg gjøre – og det var dessverre ikke så ofte. For Per og hans nye kone, som allerede hadde to barn fra før, ventet nå et felles barn. Da jentene mine var på besøk, følte de seg ikke særlig velkomne. 

De følte at deres «stemor» i virkeligheten helst ville være dem foruten, og at faren deres bare forsøkte å blidgjøre henne. I løpet av få år gled kontakten helt ut mellom døtrene mine og faren deres, og jeg var rystet over at Per ikke kjempet mer for å beholde dem i livet sitt.

Kom godt overens

Noen år senere, da døtrene mine var 10 og 12, møtte jeg Jeppe. Han var far til et par tvillinggutter på 11 år og en tenåringsdatter på 14. 

Jeppe og hans kone, som hadde skilt seg et par år i forveien, byttet på å ha barna boende hos seg annenhver uke. Mens moren ble boende i huset, hadde Jeppe leid et rekkehus i nærheten av barnas skole og venner, og hvis det fantes noe som het en lykkelig skilsmisse, så så det ut til å være tilfellet her.

Etter hvert som vi ble kjent med hverandre, var Jeppe bare hjemme hos seg selv de ukene han hadde barna. 

I de andre ukene var han hos meg. For vi bodde over 60 kilometer fra hverandre, så det var rett og slett enklere at han slapp å kjøre fram og tilbake.

Etter ett år ble vi enige om å flytte sammen på heltid. I mellomtiden hadde Jeppe jo blitt kjent med jentene mine, og selv om jeg ikke hadde tilbrakt like mye tid med hans barn, kom vi allerede veldig godt overens alle sammen.

Nå som Jeppes tre barn også skulle bo hos oss annenhver uke, ville jeg gjøre alt for at de ikke skulle få den samme dårlige opplevelsen som jentene mine hadde hatt med faren sin og den nye stemoren. Derfor satte jeg alle kluter til for at de skulle føle seg velkomne og hjemme hos oss. 

Hadde lyst til å heve stemmen

Selv om jentene mine ikke var særlig begeistret for tanken, sto jeg fast på at de framover skulle flytte sammen og dele et rom, slik at Jeppes tenåringsdatter kunne få sitt eget rom her hos oss. Tvillingene måtte da dele det gamle soverommet mitt, mens Jeppe og jeg klemte oss sammen på husets minste rom. 

I starten gikk sammenslåingen av familiene våre over all forventning. Selv om Jeppes barn måtte stå opp litt tidligere for at han skulle rekke å kjøre dem til skolen i tide om morgenen, og derfor var litt trøttere om kvelden, kom alle godt overens.

Det var likevel langt mer rot og bråk de ukene vi var sju mennesker i stedet for «bare» fire i huset. Jeppes livlige tvillinger hadde også ofte overnattingsvenner i helgene, og da lå det en hel gjeng gutter og sloss i sofaen, mens skittentøyet til Jeppes tenåringsdatter lå og fløt overalt.

Innimellom hadde jeg lyst til å heve stemmen og be dem dempe seg litt og hjelpe til med det praktiske, men jeg var redd for at det ville utløse en konflikt – ikke minst mellom Jeppe og meg. I motsetning til døtrenes far var Jeppe nemlig «på» hele uken han hadde barna sine, og bare han kjente den minste kritikk av barna sine, tok han dem i forsvar.

Det hadde jeg faktisk respekt for, men samtidig fikk det meg også til å føle meg som den onde stemoren, noe jeg for enhver pris aldri ville være. Så i stedet for å stille krav til Jeppes barn, gikk jeg en runde med meg selv. 

Det var for pokker barna som betalte den største prisen for at vi nå kunne bo sammen. Hva betydde det da at de ikke gikk ut med søpla eller hjalp til med å ta oppvasken?

Ble utmattet

Det gikk likevel ikke så lang tid før mine egne døtre begynte å klage over at jeg fortsatt krevde at de skulle hjelpe til med det praktiske, mens Jeppes barn slapp. 

For å unngå konflikter mellom barna begynte jeg derfor også å senke kravene til dem. Så når jeg hadde handlet etter jobb, kjørte jeg hjem og ryddet opp selv – nå etter alle barna – og satte over en klesvask. Jeppe kom ikke hjem med barna sine før jeg hadde satt middagen på bordet. 

Og når jeg så senere hadde ryddet av bordet etter oss og kom inn for å slappe av i sofaen, var det som regel ikke plass til meg.

Jeg var etter hvert så utmattet at jeg, stille og rolig, tok meg selv i å telle dagene til Jeppes barn skulle hjem til moren sin. 

Men når de gjorde det, jobbet Jeppe til gjengjeld desto lenger på kontoret, så han kunne ta igjen det forsømte før han skulle ha barna igjen.

Selv om det ga meg mer tid til å være alene sammen med jentene mine hjemme, var det heller ikke særlig avslappende lenger. For min eldste datter, som tok seg mer sammen når Jeppe og barna hans var her, slapp masken når vi ble alene. 

Nå fikk hun utløp for all sin undertrykte harme – blant annet over å være tvunget til å dele rom med lillesøsteren sin. Hun forsto ikke hvorfor Jeppes datter, som hadde sitt eget rom hjemme hos moren sin, også skulle ha sitt eget rom hos oss på bekostning av henne. Hun følte i det hele tatt at Jeppes barn etter hvert tok mer og mer plass og betydde mer for meg enn hun og søsteren hennes gjorde.

Turte ikke svare ærlig

Min yngste datter var mammadalt og ville plutselig sitte på fanget og kose med meg hele tiden, som om hun igjen var et lite barn. Når Jeppe endelig kom hjem fra jobb, savnet han også alenetid sammen med meg.

Alt i alt følte jeg ikke at jeg strakk til som mor, bonusmor – eller kjæreste lenger. Jeg gikk bare rundt og ble mer og mer utmattet og sliten. Når Jeppe spurte hva som var galt, turte jeg ikke svare ærlig. 

For hvis jeg fortalte at jeg ikke maktet å være stemor for barna hans, visste jeg jo godt hva det ville innebære.

Jeg oppsøkte derfor kommunens familierådgivning for å få råd om hva jeg skulle gjøre, og det var et godt valg. For allerede etter et par samtaler med rådgiveren kunne jeg se at det slett ikke var mine stebarn som var problemet, men snarere de høye forventningene jeg hadde til meg selv om å være den perfekte stemor. 

Ikke ett sekund hadde jeg vurdert at Jeppes barn slett ikke hadde noe behov eller ønske om at jeg skulle være noe annet enn det jeg nå en gang var – nemlig meg selv.

Det var også først nå at jeg turte å gå hjem og ta en mer ærlig prat med Jeppe om hvilke forventninger vi egentlig hadde hatt da vi valgte å flytte sammen. Vi måtte begge erkjenne at vi nok hadde drømt om at vi kunne bli den kjernefamilien vi hver for oss hadde mislyktes med i første omgang. 

Måtte forholde oss til virkeligheten

Det hadde ikke lyktes, så vi ble i stedet enige om å forholde oss til virkeligheten. Vi var to voksne mennesker som hadde valgt å bo sammen med alle barna våre, og hvis det skulle fungere, måtte vi bli enige om noen husregler som også vi kunne leve med.

Det var en stor lettelse da jeg ga slipp på rollen som stemor og i stedet trådte fram som meg selv. Nå kunne jeg ikke bare sette grenser og stille krav til Jeppes barn, jeg ble også mye flinkere til å si ifra overfor Jeppe. Selvfølgelig hjalp jeg ham fortsatt gjerne med det praktiske når han hadde barna sine, men jeg ville ikke lenger tas for gitt, og jeg ville framfor alt ikke lenger gå på kompromiss med mine egne barns behov for meg.

Når de trengte meg, var jeg der for dem og slapp ikke lenger alt jeg hadde i hendene for å stå klar med middagsmaten til Jeppe og barna hans. 

Faktisk syntes også barna hans at det var veldig hyggelig å lage middag sammen med faren sin, mens jeg kanskje hadde gått på pizzeria med jentene mine.

Det at vi hadde fått snakket med barna om hvordan den sammenbrakte familien vår skulle fungere, gjorde at vi alle falt mer til ro.

Selvfølgelig var og er det fortsatt mange utfordringer, men siden vi har kastet alle forventningene våre om hvordan tingene burde være, over bord, har alt begynt å gli mye bedre i vår kaotiske, men også ganske så hyggelige sammensatte familie.

Denne fortellingen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnet Birgitte oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.