Leserne forteller
Pappa flyttet fra mamma og fikk ny samboer og flere barn. Til slutt måtte jeg ta et valg
Hele livet har jeg ventet på pappas kjærlighet.
Min aller beste venninne hadde en far som klemte henne, kjørte henne overalt og stilte opp på fritidsaktiviteter, uansett hva vi drev med.
Når vi spilte håndballkamper og tapte, snakket han likevel om hvor fantastisk flinke vi var og fikk oss til å le.
Og det var bare den ene tingen i min venninnes liv som jeg misunte henne; den herlige faren. For i min tilværelse glimret min pappa med sitt fravær i de fleste av livets dagligdagse hendelser.
Jeg husker mine første leveår, da mamma og pappa fremdeles var gift, og jeg ser at det var gode grunner til at de til slutt ble skilt.
Min mor er grenseløst snill og strekker seg langt for at andre skal ha det bra, og det gjorde hun den gangen også, men det var tydeligvis ikke nok, for han var ofte gretten og irritabel og irriterte seg over mange små ting, for eksempel at jeg stilte for mange spørsmål.
Utrolig nok var det han som fant en annen og forsvant ut av mammas og mitt liv, og selv om han ikke hadde vært kjærlig mot henne, satt hun igjen med stor sorg og følelse av tap.
Da pappa flyttet fra mamma og fikk en ny samboer, som han også fikk barn med, forsvant han ut av livet mitt, ser jeg nå.
Han forsøkte halvhjertet å ha meg hjemme hos seg, men jeg fikk med en gang følelsen av ikke å passe inn, at jeg var til bry.
Når jeg hadde lagt meg, hørte jeg han sukke over hvor bortskjemt jeg var og hvilken overbeskyttende og grenseløs person mamma var.
Jeg var ofte trist og lei meg når jeg var hos pappa, men jeg hadde også et inderlig behov og ønske om å bli sett av ham.
Som voksen vet jeg nå at personer som overser deg, og som ikke byr på den kjærligheten du drømmer om, får deg til å bli en annen.
Jeg smisket, gjorde alt jeg trodde at han ville sette pris på. Akkurat slik min mor gjorde da de bodde sammen.
Det var når jeg var sammen med Ina at jeg savnet pappa mest, eller når vi hadde skoleavslutninger, og han som hadde sagt at han ville komme, likevel ikke dukket opp.
Jeg fikk ikke vist ham hvor flink jeg var, og hver gang endte det i en skuffelse som føltes som å gå med en stor stein i magen.
Hjemme hos Ina var de en familie som lo, pratet og hadde det fint sammen, og i sentrum sto den glade og herlige pappaen, som roste datteren opp i skyene og sa at hun kunne få til hva som helst, bare hun ville det nok.
Jeg visste ikke helt hva pappa ønsket av meg og begynte å velge alle de tingene jeg trodde at han ville verdsette.
Han var forretningsmann, og allerede i tenårene bestemte jeg meg for å studere økonomi og bli som ham. Da måtte vi vel få masse å prate om?
Mamma forsøkte å få i gang samtaler med meg om hvilken retning jeg ville ta; hun mente at omsorgsyrker passet meg best, men jeg ville ikke høre på det øret.
Det lå et besettende behov i meg om å bli den datteren pappa ønsket seg.
Les også (+): Sønnen min ville ikke være pappa, så jeg stilte opp. Det fikk uante konsekvenser
Smuler av oppmerksomhet
Han fikk to barn til, to gutter, som han fulgte opp overalt, og det var også en sorg. Hvis jeg ringte og spurte om vi kunne møtes, sa han at han ikke hadde tid.
Hvis han og den nye kona skulle bort, kunne han imidlertid finne på å spørre meg om jeg ville sitte barnevakt for de to små brødrene mine, og jeg sa ja fordi jeg ikke torde skuffe ham.
«Jeg vet ikke om han fortjener at du strekker deg så langt for å ha et forhold til ham», sa mamma forsiktig, men det var til liten hjelp.
Jeg ble datteren som heller ville ha smuler av sin fars oppmerksomhet enn ingenting.
Jo da, det hendte at han slo til, men jeg kan telle på én hånd de gangene han tok initiativ til å gå på kino eller restaurant med meg.
Jeg var overlykkelig hver gang det skjedde, og jeg tror han kjørte meg hjem og tenkte at han var en fantastisk far.
Han kom i min konfirmasjon med sin nye familie, og han holdt en tale som var så flott og full av fantastiske ord at alle visste at de ikke var sanne.
Jeg var blitt så klok at jeg ikke fikk det han sa til å henge på greip i forhold til hvordan han oppførte seg. Etter festen fortsatte alt som før.
Det ble mamma jeg tok ut min frustrasjon på. Da jeg gikk på videregående, bar jeg på så mye savn og frustrasjon, og hadde opplevd så mange skuffelser, at jeg ikke klarte å sortere ut noe som helst.
Men det merkelige var at jeg fortsatte å se opp til pappa og ønske å bli som ham, så derfor søkte jeg høyere utdannelse innen økonomi, selv om jeg visste at det egentlig ikke passet meg, mine evner og min personlighet.
«Det er det eneste riktige å gjøre», husker jeg at han sa.
Han tenkte på mulighetene for å gjøre det bra i næringslivet.
Les også (+): Da barna flyttet ut, gjorde kona et overraskende valg
Ønsket å bli sett
Jeg flyttet til en annen by. Da jeg ringte mamma, lurte hun på hvordan jeg hadde det for å forsikre seg om at jeg ikke var lei meg for noe.
Da jeg ringte pappa, kunne jeg få en samtale til å vare hvis jeg stilte ham et faglig spørsmål, men for øvrig var han ikke særlig interessert.
Jeg ble smart og snakket etter hvert bare om faglige ting, eller andre ting jeg visste at han var opptatt av, og når vi avsluttet samtalen, følte jeg at vi hadde vært litt nær.
Ina og jeg bodde sammen i et kollektiv, og hennes pappa kom på besøk og inviterte både henne og meg med ut.
Han minnet oss på at ingen ting står skrevet i stein, at det er lov å avslutte noe man har begynt på hvis man føler at det ikke er riktig.
Den genuine kjærligheten til datteren var rørende og flott, og det slo meg at han viste en fantastisk respekt for henne som selvstendig individ.
Så fikk jeg en kjæreste, og han oppdaget raskt at jeg slet med fagene mine og at jeg egentlig ikke var spesielt interessert i tall og analyser.
«Hvorfor vil du bli økonom, egentlig?» spurte han.
Jeg måtte tenke på dette. Var det fordi det føltes som en forventning fra pappa, eller et ønske om å bli som ham?
Etter hvert ble det mer og mer tydelig for kjæresten min at jeg ikke tok egne, selvstendige valg ut fra hvem jeg var.
Jeg bar med meg et unaturlig stort behov for å bli sett av faren min. «Men han bryr seg jo ikke uansett, og jeg synes at du skal snakke med ham om hva du føler», mente han.
Etter to år avsluttet jeg økonomistudiene og begynte på sykepleierutdannelsen, og det var en lettelse. Den eneste som ikke heiet på avgjørelsen, var pappa; han gjorde det klart at han var skuffet over meg.
«Dette er rotete og dumt gjort», sa han.
Da han sa dette, fikk jeg en vond klump i magen og tenkte at han kanskje hadde rett, men så innså jeg at jeg følte glede over de nye studiene, og for første gang i livet følte jeg stor grad av mestring.
Fra da av ble jeg mindre opptatt av å please faren min, og jeg ble bevisst sorgen jeg hadde båret på siden jeg var liten, fordi han åpenbart ikke var glad i meg.
Da jeg sluttet å kontakte ham, forsvant det lille vi hadde sammen, og det gikk opp for meg at det var jeg som hadde holdt vår relasjon i live.
Nå er jeg blitt en voksen dame og ser endelig at min pappa ikke fortjener at jeg danser etter hans pipe. Jeg orker ikke å bruke verdifull tid på å høre om hans fantastiske to sønner, som gjør det bra i idrett. Jeg orker ikke å late som om det interesserer meg.
Sannheten er at han har sviktet meg i alle år. Han har ikke sett meg for den jeg er, har ikke engang ønsket å finne ut av hva jeg drømmer om.
Det han først og fremst har gitt meg, er usikkerhet og sorg. Han fikk meg til å føle at jeg ikke var verdt å elske hvis jeg ikke ble som ham.
Nå venter jeg mitt første barn og fokuserer på min egen, lille familie. Det blir mamma og mine to omsorgsfulle og tilstedeværende svigerforeldre som skal ta del i oppveksten til mitt barn.
Min far er avskrevet, og jeg tror ikke han føler sorg; han ville uansett ikke ha prioritert meg og min familie.
På en måte er det en lettelse å lande på at jeg har det bedre uten ham, for nå kan jeg være meg selv hundre prosent, og jeg blir satt pris på for den jeg er.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 26/01 2024.
