DE BLÅ SIDENE
Jeg trodde aldri at jeg skulle få oppleve kjærligheten igjen
Jeg hadde vært enke i 12 år, og livet mitt kretset rundt venner og familie. Men etter at jeg ble pensjonist, ventet en overraskelse rundt neste sving.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Etter videregående fikk jeg min første jobb i en skolekantine. Der traff jeg Simen, som var lærer. Vi giftet oss og fikk tre barn. Jeg jobbet noen år på ulike restauranter, før jeg kom tilbake som kantinesjef på min første arbeidsplass.
Vi levde et nokså vanlig og lykkelig liv sammen. Vi kjøpte oss rekkehus som vi senere solgte til fordel for en enebolig med stor hage.
En brå vending
Simen var nærmere 60 da han brått fikk så vondt i skuldrene. Han fikk problemer med nattesøvnen, og smertene spredte seg ned i ene armen og nedover ryggen. Hverken massasje eller kiropraktorbehandling hadde noen effekt, og det ble mange legebesøk før han endelig fikk klarhet i hva som var galt.
Han hadde lungekreft med spredning til skjelettet.
Jeg har alltid trodd at det er en mening med alt som skjer, men skal ærlig innrømme at jeg hadde vanskelig for å holde fast ved mitt livssyn etter at Simen forlot oss, bare noen måneder etter at han fikk diagnosen.
Det var et sjokk å miste ham, og sorgen utløste en langvarig depresjon. Jeg var bare 55 år, og alle planer vi hadde lagt for vår fremtidige pensjonisttilværelse, gikk brått opp i røyk. Ikke bare mistet jeg mitt livs kjærlighet, men samtidig føltes det som om hele fremtiden min også ble revet fra meg.
Det var tungt å måtte gå videre i livet alene, men årene gikk, og med tiden klarte jeg å avfinne meg med situasjonen. Til slutt hadde jeg skapt meg en ny tilværelse som enslig, som jeg følte meg tilfreds med. Jeg ble værende i skolekantinen hele resten av yrkeslivet, og den dagen jeg som 67-åring skulle gå ut døren for siste gang, var det med en solid dose vemod.
Snart begynte jeg imidlertid å sette pris på den nye friheten som pensjonisttilværelsen bød på. Og jeg hadde aldri drømt om hva som brått ventet meg rundt neste hjørne.
Les også (+) Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten sex
En uventet date
Under et middagsselskap hos gode venner noen uker tidligere, hadde jeg truffet Petter, en gammel klassekamerat fra barneskolen. Det var veldig trivelig å se ham igjen. Jeg har i grunnen alltid likt ham, på barneskolen var vi venner, og vi var i samme omgangskrets også på videregående.
Men så fikk han seg familie og flyttet til Vestlandet, og vi mistet kontakten.
Vi traff hverandre helt tilfeldig en sommer for mange år siden, mens han var hjemme på besøk hos foreldrene, og da fikk jeg hilse på kona og de to barna deres. De var en veldig trivelig familie, og vi inviterte dem hjem en kveld på grilling.
Da jeg traff ham igjen i det nevnte middagsselskapet, fikk jeg vite at Petter mistet sin kone i brystkreft for mer enn ti år siden. Nå som han var blitt pensjonist hadde han flyttet hjem igjen og overtatt sine foreldres gamle hus.
Jeg fortalte at jeg selv også snart skulle bli pensjonist. Han merket seg tydeligvis datoen, for bare noen dager etter min siste arbeidsdag, ringte han og inviterte meg på middag.
Det ble en trivelig kveld. Som mitt ni år gamle barnebarn uttrykte det: «Men mormor, har du hatt en date?»
Ja, slik kan man jo også se på det. Og det var nok et stevnemøte det i realiteten var, selv om jeg ikke riktig forsto det der og da. I årene etter at jeg ble enke var jeg overbevist om at jeg aldri kom til å treffe noen ny, men med Petter skjedde det helt naturlig. Vårt vennskap vokste ganske enkelt til noe mer. Året etter flyttet vi sammen i barndomshjemmet hans.
Både hans og mine barn gleder seg på våre vegne, og i dag er vi blitt en riktig så sammensveiset storfamilie, som gjerne feirer jul og andre høytider sammen.
Denne saken ble første gang publisert 21/07 2020, og sist oppdatert 21/07 2020.
