Mor drakk gjennom hele barndommen min – en dag tok jeg en viktig beslutning
I dag vet jeg at et barn ikke skal bekymre seg for foreldrene sine. Et barn skal få lov til å være barn. Det fikk jeg aldri lov til av moren min.
Jeg gledet meg til 19-årsdagen min.
Ikke på grunn av festen eller de mange gavene vennene mine kunne se frem til å få.
Nei, jeg gledet meg til at jeg skulle flytte for meg selv, ikke engang til et spesielt prangende sted. Bare en lovlig mørk ettromsleilighet på 20 kvadratmeter, som lå i utkanten av byen. Men det var luksus for meg, og viktigst av alt, leiligheten var bare min.
Så her kunne jeg lukke døren når det passet meg, spise når jeg ville og ikke minst sove en hel natt uten å bli vekket av kaos og bråk.
Så lenge jeg kan huske, har moren min drukket. Hun hadde i perioder småjobber, men arbeidsledighetsperiodene var lengre, og var hun i jobb, var sykefraværet hennes skyhøyt, og derfor endte hun alltid med å få sparken.
Jeg visste aldri hvordan stemningen ville være når jeg kom hjem fra skolen. Noen ganger lød høy musikk helt ut i trappeoppgangen. Kvalm sigarettrøyk ville møte meg i entreen, og derfor flyktet jeg rett inn på rommet mitt. Andre ganger satt moren min bøyd over datamaskinen og var ikke til å få kontakt med, fordi hun var opptatt av et eller annet fullstendig uvesentlig på nettet.
Det hindret henne også i å lage middag og rydde opp i alt rotet som alltid var i hjemmet vårt.
Hvis jeg var heldig, lå hun og sov. Da kunne jeg lage mat av det som måtte være i kjøleskapet og få spise i ro og fred. Jeg hadde aldri med venner hjem, for jeg skammet meg både over moren min og over hvordan det så ut og luktet hjemme hos oss.
Moren vår hadde vært alene med halvsøsteren min og meg siden jeg bare var to år gammel. I starten hadde hun klart seg noenlunde, men da alkoholen kom inn i livet hennes, gikk det bare nedover. Hun hadde skiftende kjærester, men de ble aldri værende særlig lenge før de forsvant igjen.
Jeg tror egentlig at moren min skammet seg over livet sitt. For hun var ikke uintelligent, og hun hadde hatt store drømmer for livet sitt, men hun hadde endt opp som en alenemor som slet økonomisk.
Kanskje var det det som fikk henne til å drikke enda mer.
Søsteren min var en del eldre enn meg og flyttet hjemmefra så snart hun fikk mulighet til det. Vi hadde ikke noe særlig nært forhold. Det skyldtes sikkert aldersforskjellen, men dessverre nok også at vi kom fra den samme kummerlige bakgrunnen, som vi begge to bare veldig gjerne ville bort fra.
Så vi har dessverre aldri klart å bruke hverandre til så mye.
På skolen klarte jeg meg ikke særlig godt i de første klassene, men da vi i femte klasse fikk en ny kontaktlærer, begynte tingene å endre seg for meg. Jacob var streng, mange av klassekameratene mine var litt redde for ham og likte ham visst ikke, men jeg hadde det helt annerledes.
Jeg elsket strukturen og disiplinen han prøvde å innprente i oss, det var jo akkurat det motsatte av det jeg kom fra.
Jeg tror egentlig at Jacob hadde en anelse om hvordan det sto til hjemme, for han møtte jo moren min de få gangene hun dukket opp til foreldresamtale på skolen. Men det var ikke noe jeg hadde lyst til å snakke med andre om den gangen, så han nøyde seg med å støtte meg og gjøre sitt for å banke inn en tro på meg selv i meg.
Det lyktes mot alle odds, og det er jeg ham virkelig takknemlig for i dag.
Nå har jeg altså forlatt mitt gamle liv. Og nei, jeg skammer meg ikke over at jeg dermed også forlater min fortapte mor. For i mange år syntes jeg synd på henne og gjorde alt jeg kunne for å muntre henne opp. Men et barn skal ikke bekymre seg for foreldrene sine, et barn skal få lov til å være barn, og det fikk jeg aldri lov til.
Så hvis moren min vil ha et bedre liv, må hun selv ta beslutningen og sørge for å få det.
For jeg har nok å se til selv, og jeg gleder meg til bare å måtte tenke på meg selv. Jeg er ferdig med videregående og har tatt et friår før jeg begynner på universitetet. Det året skal jeg bruke tiden min på å jobbe, komme på plass her i leiligheten min og i det hele tatt komme på plass i det nye livet mitt.
Ja, og så være sammen med kjæresten som jeg har vært så heldig å møte. Han har ikke en bakgrunn som min, men han har også hatt sitt å stri med opp gjennom tiden.
Så vi holder sammen og er flinke til å støtte hverandre, og det er jeg sikker på at vi kommer til å fortsette med fremover.
Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.
Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.
