DE BLÅ SIDENE
Mens jeg satt med mobilen, skjedde det noe forferdelig bak meg
Det som hendte, ble en brutal vekker. Nå vet jeg hva som virkelig er viktig her i livet.
Jeg, Erik og de tre barna trengte mer plass og slo til da det rette huset dukket opp, selv om vi kom meget nær maksgrensen for hvor mye lån vi kunne betjene.
Det store aberet var at huset var et oppussingsobjekt. Det var ikke så mye som strengt tatt måtte gjøres, men huset var preget av alderen.
Etter hvert som vi flyttet inn, begynte jeg for alvor å legge merke til hvor slitt alt var, og brått bestemte jeg meg for at noe måtte gjøres.
Vi hadde ikke råd til å betale noen for å pusse opp, så jobben falt på Erik.
Mens han pusset opp rom for rom, valgte jeg ut farger og organiserte. Etter noen måneder med fullt kjør på jobben, fritidsaktiviteter med barna og endeløse oppussingsprosjekter, begynte Erik å ymte frempå om at han var sliten og lei.
Evig søken
Jeg var sliten selv også. For ettersom Erik sto for mye av oppussingen, falt alt annet på meg.
Likevel ville jeg ikke gi meg. Jeg hadde begynt å lese interiørblader og -blogger for å finne inspirasjon, og det gjorde meg bevisst på hvor håpløst gammeldags hjemmet vårt var.
Vi hadde ikke råd til nye designmøbler og vaser, men jeg fant fort ut at det gikk an å gjøre noen kupp på Finn.no og på kjøpegrupper på Facebook.
Jeg la inn søk på alt jeg ønsket meg og ble helt hektet på å sjekke disse sidene mange ganger for dagen.
Etter hvert smugtittet jeg på mobilen under møter på jobben, og jeg sjekket mens jeg var på håndballkamper med datteren min. Dag og natt tenkte jeg på hvilken sofa som passet best inn og hvilke blomsterpotter som tok seg best ut ved inngangspartiet. Alt dreide seg om interiør og oppussing.
Slik gikk dagene. Helt til den dagen da livene våre ble snudd opp ned.
Brå vending
Sønnen vår Sindre var akkurat fylt syv år og var en vilter og glad gutt. En søndag dro jeg og han i parken.
Sindre lekte med en ball og løp rundt og hadde det morsomt. Stadig ropte han at jeg skulle se på ham, og jeg nikket og smilte.
Men egentlig tenkte jeg mest på hvilke gardiner som passet til det nye gulvet i stuen. Jeg gikk inn på en nettbutikk, og der oppdaget jeg også noen sommerputer på tilbud.
Jeg var så oppslukt at jeg ikke merket at Sindre løp av gårde. Ballen hadde trillet ut i veien, og han løp etter. Jeg oppdaget ikke at han var borte før jeg hørte en bil som bråbremset, etterfulgt av et hjerteskjærende skrik.
Jeg løp mot veien med hamrende hjerte og fant sønnen min bevisstløs og blodig. Før jeg visste ordet av det, var vi på vei til sykehuset i ambulanse.
Jeg ringte Erik, som slapp alt han hadde i hendene og kjørte etter. Da vi holdt Sindre i hånda mens han ble undersøkt av legen, gråt vi begge to. Barnet vårt var skadet, og det var ingenting vi kunne gjøre.
Les også (+) Som seksåring havnet jeg midt i en skitten skilsmisse
Nytt perspektiv
Sindre slapp billig unna, med hjernerystelse og noen skrubbsår, men hendelsen satte en støkk i meg.
Det var jeg som ikke hadde passet på sønnen min. Det var jeg som sviktet. Det kunne ha gått så mye verre, og dersom han hadde dødd fordi jeg satt med nesen i mobilen, hadde jeg aldri kunne tilgi meg selv.
Heldigvis kom Sindre fort til hektene, og livet ble som før igjen.
I hvert fall nesten.
For jeg lærte noe viktig av ulykken. Jeg lærte at det materielle ikke er viktig i det hele tatt, sammenlignet med dem man elsker. Det viktigste er at man har et hjem man trives i, ikke at det ser ut som de velstriglede boligene i interiørmagasinene.
Nå har jeg ingen planer for sommeren, annet enn å nyte hagen sammen med barna og se på at de leker og morer seg og hopper på trampolinen. Og hvem vet, kanskje hiver jeg meg med i leken selv også?
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 27/10 2020, og sist oppdatert 10/06 2022.
