Min mann flyttet ut. Det var det eneste som kunne redde oss

Sist nyttårsaften hadde Martin og jeg skaffet oss barnevakt for første gang siden vi ble foreldre. Vi valgte å være for oss selv, for å snakke ut om året som hadde gått, og for å legge planer for det kommende året. I tillegg lagde vi middagen sammen og delte en flaske vin underveis.

Stemningen var lett, vi lo sammen og mimret om morsomme opplevelser vi har delt. Jeg kjente en slags ny beruselse innvendig og at det som nå skjedde, var det eneste riktige. 

Da vi begynte å skrive ned planene våre for det kommende året, falt det naturlig for oss begge å skrive at vi skulle oppheve separasjonen. 

Det var vårt aller første mål. Vi bestemte at Martin skulle flytte tilbake til meg og barna igjen. For mye hadde forandret seg i løpet av det siste året, kanskje aller mest for Martin.

Vi hadde ikke vært samboere i mer enn åtte måneder før jeg ble gravid, så vi ble på en måte kastet inn i småbarnstilværelsen. 

Det var ikke planlagt, vi hadde egentlig sett for oss at vi skulle spare penger og få oss en større leilighet før vi ble foreldre. Men det er ikke alltid det går som man planlegger. 

Etter at Theo ble født, mistet Martin og jeg litt av grepet om hverandre. Vi glemte nesten å være kjærester, og jeg oppdaget at det var vanskelig å prate med Martin når ting føltes tungt og burde diskuteres.

Han var unnvikende og lukket. Jeg spurte stadig om hvordan han hadde det og hvordan han opplevde forholdet vårt, men han trakk på skuldrene og mumlet noe om at det var vel slik det var når man hadde fått barn.

Vi endret oss nok begge to etter at vi ble foreldre, og det gjorde forholdet vårt både anstrengt og utfordrende. Likevel ble jeg gravid halv­annet år senere. 

Vi bodde trangt, jeg slet mye med helseplager under svangerskapet, og mye av det daglige ansvaret falt på Martin. Han på sin side la ikke skjul på at han var sliten og lei. 

Han sukket høylytt, og han kunne irritere seg over både Theo og meg. Etter at Theo var lagt for kvelden, satte han seg ned med høretelefoner og lyttet til musikk. Slik stengte han verden ute, og jeg fikk ikke kontakt med ham.

Les også (+): Vi er seks venninner som drar på hyttetur sammen hvert år. Årets sjokkavsløring kan ha ødelagt alt

Lite fungerte

Vi fikk en bratt læringskurve som samboere. Det var lite som fungerte, bortsett fra at vi begge ønsket å være rundt Theo. 

Vi visste lite om kommunikasjon, og vi var usikre. Jeg var redd for å si for mye, redd for å såre Martin. Og han valgte tausheten.

Allerede da Vilde var fem måneder, kjente jeg at jeg ikke orket mer. Det var så slitsomt alt sammen, og jeg orket ikke å forholde meg til Martin lenger. 

Han irriterte meg like mye som jeg irriterte ham. Men da jeg sa det rett ut, at dette ikke fungerte lenger, reagerte han med sårhet og gråt. Han ble så lei seg. Han ønsket at vi skulle få det til.

«Barna fortjener at vi gir dem en sjanse til», sa han og innrømmet at han hatet tanken på et brudd.

Og det var akkurat den innstillingen hans som gjorde at jeg klarte å få ham til å forstå at vi var nødt til å flytte fra hverandre for å jobbe oss tilbake til en annen hverdag.

Vi trengte avstand. Vi trengte å møte oss selv hver for oss og få et overblikk over situasjonen. Jeg ledet alt sammen. Jeg satte meg ned og skrev en liste over ting vi var nødt til å endre på, begge to. Ikke minst måtte vi jobbe hardt for å lære oss å kommunisere bedre.

Martin ønsket ikke å flytte ut, han mente at vi kunne jobbe med forholdet vårt mens vi bodde sammen, men jeg holdt på mitt. Jeg ønsket ham ut av huset. 

Jeg kjente et enormt behov for å puste og innhente meg selv, og skulle jeg klare det, så måtte han flytte ut. Dermed presset jeg på, og det endte med at Martin motvillig flyttet hjem til foreldrene sine igjen.

I begynnelsen kjente jeg en enorm lettelse. Det føltes befriende å være alene med barna. Samtidig var det også sårt og vanskelig. Theo spurte etter pappa, og jeg måtte ofte ringe Martin, slik at de kunne prate sammen.

Martin og jeg snakket knapt sammen i de seks ukene som fulgte. Det begrenset seg til noen få setninger når han kom innom for å hente og levere barna. Jeg ønsket at Martin skulle kjenne på avstanden og forstå alvoret i dette. 

Vi hadde ingen sjanse sammen hvis ikke noe ble endret. Og jeg tenkte at det ikke bare var mitt ansvar. Så kom Martin plutselig med det første utspillet. Han spurte om han kunne bestille time hos en familierådgiver, slik at vi kunne få pratet ordentlig sammen. Det sa jeg ja til. 

Det ble vår redning. For der ble Martin nærmest tvunget til å sette ord på tanker og følelser. Og det åpnet opp for en helt ny dialog mellom oss.

Vi begynte å prate sammen på telefonen på kveldene, og vi fant ut at vi egentlig var to umodne mennesker som hadde flyttet sammen og fått barn, nærmest på lykke og fromme. Alt hadde gått så fort at vi aldri hadde rukket å prate ordentlig sammen, hverken om hvordan vi ønsket å ha det eller hvordan vi skulle få det til å fungere. 

Vi gikk til familierådgiveren i seks måneder, og da hadde mye løsnet for oss begge. Martin var da innstilt på å flytte hjem til oss igjen, men jeg satte foten ned. Jeg ønsket å vente.

Jeg ville at vi skulle bo hver for oss ut året og heller tilbringe tid sammen nå og da. Det som var så godt med å kunne si det, var at vi hadde lært oss å lytte til hverandre og begrunne det vi sa. Derfor forsto også Martin hvorfor jeg ønsket det.

Les også: (+) Jeg må fortelle hemmeligheten jeg har båret på i 30 år

Nå skal vi få det til

I løpet av det siste halve året har vi derfor vært mye sammen, både som familie og som kjærester. Og nå i ettertid ser vi verdien av det.

Vi har sluppet unna den hektiske hverdagen sammen og hatt roen til å prate og finne ut av ting. Det har vært en investering i seg selv, også med tanke på at vi har to barn vi skal ivareta, i tillegg til forholdet oss imellom. 

Det er glidende overganger mellom det å være et kjærestepar og det å være foreldre, men det er noen viktige skiller der som vi er blitt mer bevisste på.

Foreldrene våre har stilt opp som barnevakter, og de har også sett at vi har hatt behov for alenetid. For det har vært alles ønske at vi skulle klare å finne tilbake til hverandre og fortsette familielivet.

Martin og jeg har på mange måter gått i lære i året som har gått. Vi er blitt flinkere til å snakke sammen, vi er blitt enige om hvilke grenser vi har i barneoppdragelsen og i forholdet vårt. Martin har behov for å være alene, og jeg skal gi ham rom til det når han flytter hjem igjen. Det samme skal jeg få. Vi er enige om å bruke tid på å inngå kompromisser. 

Jeg gleder meg til å leve som en familie igjen, og jeg tror at vi har fått såpass mange viktige verktøy med oss nå at vi skal klare det. Det gjelder å stoppe opp og finne ut av ting sammen.

Og jeg syntes det er godt at Martin klarer å sette ord på tankene sine, han som før pleide å velge unnvikelsen fremfor konfrontasjonen.

Vi har også som mål å finne en større leilighet i løpet av året. Vi trenger mer plass, og det vil også være et positivt element for hele familien. Vi trengte å bo fra hverandre og bli mer voksne. Vi trengte å lære og utvikle oss, begge to. Martin sier det selv, at dette året har gitt ham veldig mye. 

Han har ofte ligget på gutterommet sitt hos foreldrene og tenkt. I tillegg har han hatt gode samtaler med foreldrene sine. Det har også hjulpet ham. 

Så nå er alt opp til oss. Vi har alle forutsetninger for å lykkes i årene fremover, så sant vi tar vare på både kjærligheten og hverandre, slik vi har gjort mens vi har bodd fra hverandre.