Jeg må fortelle hemmeligheten jeg har båret på i 30 år

Kjære eksmannen min

Dette er et vanskelig brev å skrive fordi jeg kjenner deg så godt, kjære eksmann. Det kjennes som sannheten er blitt unødvendig å dele nå som du er blitt 60 år.

Hadde menneskene rundt deg oppført seg som de burde, hadde du kjent til situasjonen fra du var liten, hadde kanskje livet ditt sett ganske annerledes ut.

Du og jeg har tre voksne barn som mener at du ikke kan mestre å høre det jeg ønsker å fortelle, men vissheten gnager meg, og det har den gjort i mer enn 30 år. 

Jeg husker til og med datoen da jeg fikk dette ansvaret lagt på mine unge og svært uerfarne skuldre.

Din far, min svigerfar, kom ganske hektisk bort til meg. Han vinket meg til side og ba meg overbringe deg nyheten om at du og jeg egentlig var fra samme småby. 

Dette var helt uforståelig, du var jo fra et helt annet sted? Det mest opprivende og totalt frustrerende inntraff imidlertid etter en tyve minutters tid: Da kom han like hektisk tilbake, tok meg til side og spurte: «Har du fortalt det»? Jeg svarte at jeg ikke hadde funnet en anledning på så kort tid. « Det var bra! Mamma vil ikke at han skal vite det sa han da.»

Litt senere den dagen fikk jeg vite at din far og mor hadde hentet deg på et barnehjem da du var to måneder gammel. De egentlige foreldrene dine var et ungt par fra mitt hjemsted. 

Navnet på faren din kjente jeg godt, men navnet til moren din var ukjent. Adoptivforeldrene dine arrangerte barnedåp, og for at de skulle fremstå som de virkelige foreldrene hadde de tatt fødselsattesten med én gang. Slik ble dåpsattesten stående som eneste gyldige bevis for deg.

For å forsikre seg om at vi to ikke var i slekt før vi giftet oss, hadde adoptivfaren din gjort grundige undersøkelser blant folk på hjemstedet mitt. 

Det han ikke visste, var at din kjødelige far var en god bekjent av mine foreldre og en populær mann i småbyen. Han var sosial og utadvendt og deltok mye i foreningsliv, kor og musikkliv. 

Da vi to forlovet oss og skulle gifte oss, var det av en eller annen grunn mange på stedet som visste at du var hans sønn, født utenfor ekteskap og adoptert bort, men mine foreldre visste det ikke og ble ganske opprørte. Jeg ga dem munnkurv.

Les også (+): Vi er seks venninner som drar på hyttetur sammen hvert år. Årets sjokkavsløring kan ha ødelagt alt

Jeg var pålagt taushet

Gjennom årene vi var gift, møtte vi på din far på hjemstedet mitt, men jeg sa ingen ting. Jeg var pålagt taushet og forble taus.

I de årene vi to var gift, fant jeg aldri en passende anledning. Ikke engang da adoptivforeldrene dine døde, sa jeg noe. Kanskje var jeg redd for at det ville bli bråk, at du ville bli sint på meg fordi jeg hadde holdt det skjult for deg så lenge.

En gang nevnte jeg for en venninne at jeg har slitt med denne saken og synes det har vært vondt og feil å bære på denne kunnskapen, særlig nå som vi er blitt eldre og har gått hver vår vei. Men jeg fikk ikke noe godt svar fra henne heller.

Sannheten nå er at den biologiske faren din døde for en del år siden. Moren din vet jeg ingenting om, dessverre. 

Resten av den virkelige familien din vet jeg heller ikke noe om. Selv har jeg bare graven til min mor og far der oppe.

Jeg regner med at det vil bli et sjokk for deg dersom jeg sender denne historien til deg. Men jeg skulle så inderlig ønske at jeg turte, at jeg ikke var så opptatt av å ta hensyn til hva alle andre synes jeg skal og ikke skal, at jeg for en gangs skyld hadde mot til å følge min egen vilje og gjøre det jeg mener er det riktige: 

Einar, jeg ønsker å fortelle deg sannheten om hvor du kommer fra. Du har krav på å få vite. Det er en menneskerett å kjenne sitt opphav så lenge sannheten finnes tilgjengelig.

Helt nøkternt sett forandrer dette ingenting for deg: Du har levd det livet du har levd. Fått tre friske, flotte barn og fem nydelige barnebarn. En god, ny kone har du fått, og sammen lever dere et godt liv.

Så når sjokket har lagt seg, dersom dette er totalt ukjent for deg, så husk at alle tanker og følelser går seg til og blir en vane.

Kanskje tar jeg motet til meg og forteller deg. Da håper jeg at du ikke blir sint på meg. 

Husk at en tung byrde ble lagt på mine skuldre da jeg som ung og totalt uerfaren ble fortalt hvordan ting hang sammen, for så å love aldri å nevne sannheten for noen.

Din ekskone