Mia dro på ferie uten sine to store barn – venninnens reaksjon kom overraskende på henne
Jeg var opptatt av å få mitt nye forhold til Anders til å fungere. Så da han foreslo at vi skulle dra på ferie med vår felles lille datter, men uten mine to store barn, slo jeg til. Vi hadde også en herlig ferie, men da jeg kom hjem, måtte jeg erkjenne at jeg hadde gjort en kjempestor feil.
– Hva sier du? Dro dere på ferie uten Mads og Ina! Min barndomsvenninne Margrethe så sjokkert på meg. Hun var gudmor til begge tenåringsbarna mine, og hun har alltid fulgt litt ekstra med på hvordan de har det.
Etter at Carl, som er barnas far, og jeg ble skilt fem år tidligere, har hun også hatt dem på besøk en helg én gang i året, og gjort mye ut av at de alltid skulle kunne komme til henne hvis de hadde problemer.
Jeg lo litt av Margrethes forargelse, for hun er virkelig selv litt av en hønemor. Hun kunne derfor ikke drømme om å reise så mye som en eneste helg uten barna sine. Sånn var jeg slett ikke. Jeg hadde nemlig, klok av skade, lært å prioritere meg selv og særlig parforholdet mitt høyt.
Da jeg møtte Anders et par år etter skilsmissen min, satte jeg også alt inn på at vi skulle få verdens beste forhold. Vi var vilt forelsket, og han var i stand til å forføre meg til omtrent hva som helst.
Så da Anders og jeg fikk Emma sammen, bestemte jeg meg for at jeg ville gjøre alt jeg kunne for at oppmerksomheten min på henne og de to andre barna mine ikke skulle ta gnisten ut av forholdet mellom Anders og meg.
Jeg var nemlig fullt klar over at barn hadde hatt en stor del av skylden for at det forrige ekteskapet mitt hadde gått i stykker. For eksmannen min hadde følt seg oversett allerede da Mads ble født. Og da Ina kom til bare 18 måneder senere, stoppet sexlivet vårt helt opp. Jeg hadde bare overskudd til pseudotvillingene mine og jobben min og forsømte derfor forholdet til mannen min.
Så da han et par år senere fortalte at han hadde et forhold til sekretæren sin og ville flytte sammen med henne, kom det ikke som den helt store overraskelsen for meg. Dessuten hadde Carl alltid vært veldig opptatt av seg selv. Han var enebarn, og foreldrene hans forgudet ham.
Han var vant til å få det som han ville. Så da det ikke lenger var morsomt å være familiefar og gift med meg, gikk han.
Mistet all respekt
Jeg var selvfølgelig dypt ulykkelig og skuffet over ham. Og da han attpåtil straks svøpte seg inn i en rosa sky av amoriner sammen med sin nye kjæreste, som ikke var særlig interessert i at Mads og Ina kom og var hos dem altfor lenge om gangen, mistet jeg all respekt for ham. Det betydde også at barna bare sjelden så faren sin.
Jeg var i realiteten alenemor og hadde det ganske tøft både økonomisk og rent praktisk for å få hverdagen til å gå opp.
Alt dette hadde jeg med meg i bagasjen da jeg møtte Anders. Og jeg bestemte meg for at jeg ikke ville gjøre de samme feilene en gang til. Jeg ville prioritere parforholdet mitt og mannen min, så da Anders foreslo at vi skulle dra på en ukes charterferie bare vi to og Emma, sa jeg straks ja.
Vi bestilte reisen, og jeg ringte til Claus og spurte om Mads og Ina kunne være hos ham den uken vi var borte. Han hørtes ikke særlig begeistret ut, men da jeg la litt press på ham, godtok han det nølende, og derfor trodde jeg at alt var bra.
Helt til jeg fortalte Mads og Ina det samme kveld. De var 15 og 16 på det tidspunktet og godt i gang med tenåringslivet. Så jeg trodde faktisk ikke at det betydde så mye for dem om de bodde hos oss eller Claus i en ukes tid, siden vi bor i samme by. Men der tok jeg helt feil.
Mads lukket seg helt og ble fjern i blikket, og Ina løp gråtende opp på rommet sitt.
Jeg fikk en klump i halsen, for dette var jo ikke meningen. Men da jeg gikk opp for å trøste Ina, sa hun hulkende at hun ikke ville være hos faren sin.
– Han er jo fullstendig likegyldig til oss, gråt hun.
– Og det er du tydeligvis også nå, la hun hulkende til ned i hodeputen sin.
Da jeg snakket med Anders om det senere på kvelden, avfeide han det.
– Tenåringer! sa han oppgitt og trakk på skuldrene.
Jeg tenkte at han nok hadde rett. Det var vel hormoner som raste rundt i kroppen på dem begge og gjorde dem så umulige. Så jeg bestemte meg for å stå fast og reise av gårde uten dem.
Ferien
Vi hadde en riktig deilig ferie, Emma var liten og sov mye av tiden, og vi hadde derfor tid til bare å slappe av og være kjærester. Anders var glad, han sa at det var herlig bare å være oss tre, det hadde han virkelig lengtet etter. Jeg svelget tungt.
For ja, det var jo deilig, men hvordan hadde de to barna mine det mon hjemme? Jeg prøvde likevel å fortrenge de tankene og nøt vår lille eksklusive familieferie til fulle. For Anders’ begeistring over å være alene med Emma og meg overskygget alt.
Hun var hans første barn, og han strålte av lykke.
Da vi kom hjem, var det tydelig at noen hadde bodd i huset mens vi var borte. Det var rotete i stuen, det sto oppvask på kjøkkenbenken, og barnas ting og klær fløt overalt. Da de senere kom hjem fra skolen, fant jeg ut at de begge hadde flyttet hjem igjen etter bare to dager hos faren sin, og siden da hadde de bodd alene i huset.
Anders ble stikkende sint. Hvorfor kunne de ikke bare bli hos Claus? Kunne vi aldri få bare litt fred og ro, ropte han sint. Jeg var derimot mer bekymret. Ina og Mads var jo bare 15 og 16 år gamle.
De hadde tatt vare på seg selv i nesten en hel uke. Hadde de fått mat? Hvem hadde holdt øye med dem?
De så begge litt slukørede ut. Men de hadde kjedet seg hos Claus, sa de, og han var jo aldri hjemme, og når han var det, hadde han ikke tid til dem, fortalte de. Så da de hadde spurt faren sin om de ikke kunne få være hjemme hos oss, der de hadde sine egne ting og vennene sine rett i nærheten, hadde han bare sagt at det var greit for ham.
Funn i søppelbøtten
Jeg sukket dypt, men jeg burde ha sagt meg selv at Claus ville oppføre seg akkurat så uansvarlig og egoistisk.
Da jeg gjorde rent på badet et par dager senere, fant jeg to brukte kondomer i pedalbøtten. Jeg tenkte at det nok var Mads som hadde fått seg kjæreste. Men da jeg spurte ham, sa han kaldt at nei, det var faktisk Ina. Det gjorde meg bekymret.
Den lille jenta mi var jo bare 15 år! Da jeg prøvde å snakke med Ina, nektet hun og sa at det ikke hadde noe med meg å gjøre. Jeg brydde meg jo uansett ikke om henne, freste hun med tårer i øynene.
Jeg følte meg splittet, ulykkelig og forvirret, men da jeg snakket med Anders om det, avfeide han det igjen med at barna var i puberteten. Jeg var likevel fortsatt rådvill, men jeg valgte å legge lokk på det hele, late som ingenting og fortsette som før.
For jeg visste faktisk ikke hva jeg skulle gjøre.
Så da Anders allerede få uker senere begynte å snakke om hvor han, Emma og jeg skulle dra på neste ferie, gikk jeg med på ideen. Vi så i reisekataloger, og det var dem som lå framme den dagen jeg fikk besøk av Margrethe.
Først ble jeg litt støtt over at hun var så sint og forarget over at vi dro på ferie uten de store barna mine. Det var vel vår sak, tenkte jeg. Men det fortsatte å hjemsøke meg at hun reagerte på den måten. Hadde hun kanskje rett i at dette var helt, helt feil?
Når jeg kjente etter inni meg selv, kunne jeg jo ikke nekte for at jeg hadde vært bekymret for barna mens vi hadde vært borte. Og jeg hadde vært veldig lei meg for måten de hadde reagert på. Var jeg for føyelig overfor Anders? Og ville det virkelig være så ille for ham å ha de store med på ferie?
Jeg bestemte meg for å ta det opp igjen.
Ombestemte seg
Først var Anders helt avvisende. Barna var jo så store at de garantert heller ville være alene hjemme og feste, mente han. Men da jeg spurte hva han selv ville sagt hvis det var Emma som ikke skulle være med oss på ferie, ble han stille. Det kunne han slett ikke forestille seg, innrømmet han så. Og etter at han hadde sovet på den følelsen, kom han dagen etter og sa at han faktisk godt kunne forstå meg.
Så hvis barna virkelig hadde lyst til å reise med oss, måtte vi gjøre det.
Mads var litt reservert da jeg fortalte ham om de endrede planene våre.
– Jeg gidder ikke hvis Anders er sur hele uka, sa han rett ut. Ina kastet seg derimot om halsen på meg. Og så begynte vi begge å gråte. For jeg kunne jo godt kjenne at hun fortsatt var den lille jenta mi inni seg, og at hun i høyeste grad lengtet etter oppmerksomheten og omsorgen min.
Da Anders og jeg en kveld noen uker senere begynte å planlegge en felles familieferie til en stor campingplass i Italia, kom de to store listende og ville gjerne være med.
Det var veldig hyggelig, og uten at vi spurte, tilbød de til og med at de gjerne ville passe Emma en kveld, så vi kunne gå ut og spise alene.
Jeg var så glad da jeg gikk og la meg den kvelden. Jeg kunne merke at jeg gledet meg mer til familieferien min enn jeg hadde trodd. Og jeg tenkte at selv om de to barna mine var blitt store, så ville de alltid være de små barna mine innerst inne.
Det skulle de få lov til å være, så det skal jeg aldri glemme igjen.
Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.
Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.
