Mannen min behandlet meg som et barn og pirket på meg hele tiden. Min venninnes reaksjon ble en øyeåpner

Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

- Kan du ikke vri opp kluten og legge den sånn her ved siden av vasken? spurte Henrik. 

Det var på sett og vis et helt vanlig spørsmål. Likevel ble jeg helt tung inni meg. Måten han rettet på meg på, var nemlig ikke et enkeltstående tilfelle. 

Hver dag var det nye ting han syntes jeg kunne gjøre bedre. Så sto barnas støvler feil i gangen, eller bilen var parkert feil. Pastaen hadde kokt for lenge, eller potetene ikke lenge nok. 

Variasjonene av misnøyen var uendelige, og jeg ble sint over at han snakket til meg som om jeg var et barn som skulle oppdras.

Hver gang jeg sa ifra, endte vi likevel i en kjempestor krangel om hvem som hadde rett. Eller om hvem som gjorde mest hjemme.

Jeg ringte til venninnen min, Gitte, og hun inviterte meg over til en venninneprat. Gitte var venninnesolidarisk med meg, men til slutt avbrøt hun meg likevel.

- Du husker godt hvordan du selv var overfor Anders, eller?

- Hva mener du? spurte jeg forundret. Anders var min eksmann, som jeg hadde vært sammen med i 15 år, inntil jeg møtte Henrik. Han var også faren til de to barna jeg hadde brakt inn i Henriks liv, som inntil han møtte meg hadde levd et ukomplisert singelliv i flere år.

- Du hakket også alltid på Anders, fortsatte Gitte. - Han laget barnas matpakker feil, kjøpte feil tomater, feil toalettpapir, sa Gitte og fortsatte med å ramse opp alle de tingene jeg hadde anklaget Anders for å gjøre feil, til jeg var nødt til å stoppe henne.

- Stopp, lo jeg. - Jeg har forstått poenget!

Tankevekker

Var det karma? tenkte jeg, da jeg syklet hjem fra Gitte. Her hadde jeg i årevis gjort livet surt for Anders med all klagingen min, og så endte jeg i et nytt forhold der jeg selv møtte den samme klagingen hver eneste dag.

Jeg stoppet sykkelen før jeg var helt hjemme og satte meg på en benk.

Etter skilsmissen fra Anders hadde jeg vært gjennom en del opp- og nedturer. Jeg hadde hatt det vanskelig med å finne meg selv og hadde virkelig nådd bunnen et par ganger.

Til slutt hadde jeg kommet meg fint på beina igjen og hadde funnet meg selv, og jeg var også endelig blitt glad i livet mitt igjen. Det var mye jeg hadde lagt bak meg i prosessen, blant annet min gamle trang til å kontrollere alt. Den hang nemlig tett sammen med klagingen min. 

Det hadde for øvrig aldri kommet noe konstruktivt ut av klagingen min. Anders hadde ikke begynt å lage barnas matpakker på min måte. Akkurat som jeg ikke orket å høre på Henriks gode råd om hvordan jeg skulle vri kjøkkenkluten.

Jeg besluttet meg for å møte Henrik med et åpent sinn og en klem da jeg kom hjem. Da jeg åpnet ytterdøren, var alt likevel kaos. Mine to barn hadde kastet skoene og sekkene sine i gangen. Noen hadde hatt lunsjboksen framme på kjøkkenet, men hadde verken ryddet pålegget eller rugbrødet bort.

Kaos 

Kjøkkengulvet var dekket av gamle smuler og hybelkaniner, og hundens vannskål var veltet. I det samme kom Henrik stormende. - Hvor har du vært så lenge? ropte han. - Jeg gidder ikke å løpe rundt her hjemme og rydde opp etter dere hele tiden!

Jeg satte meg tungt ned.

- Henrik, vi er nødt til å snakke sammen uten å anklage hverandre, sa jeg.

- For det nytter ikke at vi blir hverandres fiender. Det har jeg prøvd i mitt første ekteskap, og det gikk helt ærlig talt ikke særlig bra. Jeg kan godt se at du har tatt enormt mye på deg ved å gå fra singellivet ditt til å være familiefar med hus og hund på veldig kort tid. Jeg har jo kastet deg rett inn i et liv av kaos, sa jeg.

Det siste gikk først opp for meg da jeg sa det høyt, og endelig fikk vi startet en samtale som ikke besto av anklager og klaging. Vi ble enige om å gi hverandre mer plass. Henrik lovet å legge bånd på klagingen og kontrollatferden sin. 

Til gjengjeld foreslo jeg at han satte av tid til seg selv i helgene og gjorde noe han hadde lyst til, uten oss andre.

Det har i dag gitt langt mer balanse i livet vårt. Det er selvfølgelig fortsatt dager hvor alt går skeis, men vi har blitt bedre til å stå sammen mot kaos i stedet for å bli hverandres fiender. 

Vi vet jo begge hvordan frustrasjonene føles, og ikke minst hvor ufruktbare de er.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.