Livet er blitt et evig jag og slit, Arne, og jeg vet ikke om jeg orker dette mer

Kjære mannen min, du som strever så voldsomt for å fremstå som vellykket.

Jeg skriver disse linjene til deg for å fortelle deg at jeg ikke trenger fin bil, hytte og dyre ferier for å ha det bra.

Akkurat nå føles det som om jeg kunne ha kvittet meg med alt bare vi hadde fått det litt roligere.

Livet er blitt et evig jag og slit, Arne, og jeg vet ikke om jeg orker dette mer. Du jobber sent og tidlig for at vi skal ha råd til alt du mener vi bør ha, og som du etterpå kan skryte av at vi eier. 

Vi ser hverandre knapt. Du er ikke en tilstedeværende far for våre barn.

Da jeg møtte deg, elsket jeg at du var så målrettet og arbeidsom. Jeg likte at du planla å bygge et stort hus, og ble imponert når du turte å ta opp lån for å kjøpe en kostbar bil, som alle la merke til.

Jeg var stolt over å være kona til en som fikk det til. Det jeg ikke så da, var hva det koster å henge med i pengegaloppen. 

Nå er jeg kommet til et punkt da jeg føler at omkostningene blir for store. Det er våre barn som lider under at vi jobber og jobber for å ha de tingene vi har.

 Vi kan aldri stoppe opp eller la være å jobbe overtid. Alltid må vi «henge i stroppen» jobbmessig for å betjene utgiftene våre.

Jeg er blitt en «Tårnfrid», som knapt har tid til å være mamma. Jeg er den forelderen de ansatte i barnehagen er irritert på fordi jeg kommer for sent for å plukke barna opp.

På morgenen står jeg klar i samme øyeblikk som porten åpnes. Egentlig vil jeg ikke at det skal være slik.

Les også: (+) Vi elsker barnebarnet vårt, derfor må vi ta en tøff avgjørelse

Jeg vil ha et roligere liv

Det jeg drømmer om, Arne, er et rolig og alminnelig liv. 

Hadde vi byttet bilen inn i en rimeligere modell og solgt hytta, ville vi ha hatt råd til at jeg går ned til 50 prosent stilling. 

Da kunne jeg ha vært en uthvilt kone og mor, som sto klar med hjemmebakst når barna kom hjem fra barnehagen.

Jeg trodde at jeg likte å ha masse ting og materiell velstand. Det skyldes kanskje min egen barndom. Mamma var hjemmeværende og vi hadde ikke god råd og et vakkert hjem.

I dag ser jeg likevel at det var mye annet bra; vi hadde tid til å hygge oss og slappe av. 

Det var ikke stress og mas i hverdagen vår, slik jeg opplever at vi har nå.

Nå tenker jeg at min barndom var bedre enn den vi gir ungene våre. 

Jeg leverer gråtende barn i barnehagen, og når jeg henter dem, er de så slitne etter en lang dag at de sovner i bilen. Jeg snakker knapt med dem før det er kveld. 

Du ser dem stort sett bare i helgene, for når du kommer hjem fra kontoret, har de lagt seg for flere timer siden.

Er det slik vi skal ha det i årene som kommer? Nei, Arne, vi er på ville veier. 

Jeg lengter etter et familieliv. Jeg ønsker at vi skal være to foreldre, som sitter sammen med barna rundt matbordet. 

Jeg drømmer om at vi to er sammen i sengen når de våkner, og at de kommer opp i sengen vår. 

Slike ting opplevde jeg som barn. Det skyldes ene og alene at min mor og far ikke var opptatt av materiell velstand. 

De ga oss omsorg og nærhet i stedet.

I dag når du kommer hjem, skal jeg forlange at du og jeg tar oss en lang og alvorlig prat.

Da skal jeg fortelle deg at jeg heller vil ha et godt familieliv enn en flott bil. 

Jeg vil kunne puste dypt inn og få muligheten til å tilbringe tid med og bli ordentlig kjent med ungene våre. 

Jeg håper at du blir med meg i det livet jeg skal leve i årene som kommer, for å fortsette slik vi har det nå, er ikke et alternativ.

Jeg er glad i deg.

Kona di