DE BLÅ SIDENE
Jeg var dømt til et liv uten respekt. Jeg hadde helt feil pappa
Vi ble kalt rotter og bastard-avskum. Det satte spor i et barnesinn.
Som barn av en norsk mor og en tysk soldat ble jeg dømt før jeg i det hele tatt ble født.
Min mor kom fra Finnmark, hvor det mange steder under krigen var flere tyske menn enn norske. Det var ikke få av jentene der som lot seg oppvarte av de tyske soldatene, kunne mor fortelle.
Mange av de unge mennene virket snille og spandable og ga uttrykk for at de savnet hjemmet og familien sin. Å fly med tyskere ble imidlertid ikke godt mottatt i lokalsamfunnet. Jentene fikk gjennomgå med hån og nedverdigende tilsnakk, og familiene deres skammet seg. Men det var først i fredstid at de ble fritt vilt.
Mens 8. mai 1945 var en dag for jubel og feiring for nordmenn flest, satt de fleste av disse jentene hjemme og var redde. Mor var en av dem. Hun var forelsket, men det var feil mann og forbudt kjærlighet.
Min far ble i løpet av kort tid sendt til en interneringsleir for tyske soldater. Men han skulle holde kontakten og lovet å skrive til henne så fort han hadde en adresse i hjemlandet. Det kom aldri noe brev.
Da mor fant ut at hun var gravid, var han milevis unna og fikk aldri vite at hun ventet hans barn. I stedet ble hun snauklipt offentlig, jaget gjennom gatene og stemplet som tyskertøs.
Da jeg kom til verden tidlig på året i 1946, ble hun spyttet på mens hun trillet barnevogna. Skjellsordene haglet, og jeg ble omtalt som fiendens avskum. Mors familie taklet ikke skammen, og mor ble bedt om å flytte.
Det var ikke jobb å få i den lille kommunen i Finnmark, ikke med hennes rykte. Vi måtte bort.
Mor og jeg dro til en større by. Men ryktene forfulgte oss, og det skulle vise seg at det også her var vanskelig å finne arbeid. Det ble noen strøjobber, men visse netter måtte vi til og med sove utendørs. Mor har fortalt meg at det var en helt uutholdelig tilværelse.
Hun fikk endelig jobb på en større fabrikk, og en eldre dame forbarmet seg over oss. Vi fikk leie en knøttliten ettroms i en gammel, trekkfull bygård. I bytte mot barnepass skulle mor vaske trapper og stelle for denne gamle kona, som ikke var direkte hyggelig, men menneskelig nok.
På jobben fikk mor stygge blikk, og ingen ville sitte sammen med henne i spisepausene. Men hun bet tennene sammen og prøvde å overhøre sladderen og ukvemsordene.
Les også (+) Konen min ville bli perfekt. Nå har vi en million i kredittkortgjeld
Mobbing og trakassering
Årene gikk og jeg skulle begynne på skolen. Med ny sekk og omsydde klær møtte jeg opp alene første skoledag. Mor måtte jobbe.
Jeg var vant til å klare det meste selv, bortsett fra at mor sjelden tillot at jeg beveget meg utenfor den lille leiligheten uten henne. Jeg hadde ingen venner, men håpet nå at jeg skulle finne noen i den nye klassen.
Men skolen sviktet. Fra første stund ble jeg dårlig behandlet, plaget og utestengt. Jeg ble hengt ut og sett på som mindreverdig av lærerne, og det tok ikke lang tid før de andre barna var med på notene.
Trakassering og mobbing ble en del av hverdagen. Men jeg var ikke alene. Det var også andre som meg på denne skolen. Vi fant trøst i hverandre når de andre barna sammenlignet oss med rotter og sa at vi var barn av fienden, de forhatte.
I begynnelsen var det uforståelig, da mor alltid hadde kalt meg sitt kjærlighetsbarn. Men etter hvert forsto jeg, og livet ble fylt av mye usikkerhet og mistillit til andre mennesker.
Allikevel jobbet jeg iherdig med lekser og visste at jeg var blant de beste i klassen i regning og lesing. Jeg kom meg gjennom folkeskolen og deretter et år på framhaldsskolen.
Da jeg fylte 15, måtte jeg ut i jobb. Enda så glad jeg var i skolearbeid, var dette så langt jeg kom med min bakgrunn. Mor og jeg hadde lite penger, og nabokona krevde hele tiden mer i husleie og stadig flere tjenester. Jeg fikk arbeid hos et velstående par med fire barn. Jeg skulle hjelpe til i butikken deres og ta meg av barna etter skoletid.
For første gang følte jeg at jeg ble verdsatt av andre enn mor. Familien åpnet døren sin for meg og ga meg mye omsorg, og jeg tror faktisk at dette ble min redning etter en vond barne- og ungdomstid.
I flere år jobbet jeg for denne familien og sluttet først da jeg giftet meg. Men senere kom jeg stadig på besøk, jeg glemte aldri deres godhet og måten de aksepterte meg på.
Les også (+) Jeg falt pladask for Kåre, men da jeg oppdaget hva han jobbet med, fikk jeg mitt livs sjokk
Barna var uten skyld
Den utbredte skepsisen og forakten overfor tyskerne holdt seg i en del år etter krigen, men min ektemann Eldar hadde ingen fordommer når det gjaldt min familiebakgrunn. Han hadde en god jobb, og de første årene var jeg hjemme med våre to barn.
Da barna var store nok til å klare seg litt mer alene, begynte jeg på utdannelsen min. Jeg hadde alltid drømt om å bli bibliotekar, og den drømmen fikk jeg oppfylt nå. Etter mange gode arbeidsår er jeg i dag pensjonist, og Eldar og jeg koser oss veldig med barnebarn og oldebarn.
Jeg har opp gjennom årene lest mye om Den andre verdenskrig. Det hersket et sterkt hat mot tyskere i etterkrigstiden, som er forståelig. Mange slet med ettervirkninger fra krigen, og det var tøft å få hverdagen til å gå rundt.
Men det er allikevel uforståelig at det gikk så langt med hat, hevn og vold. Vi barna var uten skyld og hadde ikke bedt om å bli født. Skolen burde virkelig ha tatt bedre vare på oss.
I en periode av livet lette jeg etter min egen identitet og ønsket mer kjennskap til familiebakgrunnen min. Jeg hadde behov for å møte min far, men han lot seg aldri oppspore. Det slo jeg meg til ro med, mor hadde uansett alltid gitt meg kjærlighet nok.
I dag er jeg stolt av den jeg er blitt, til tross for alle utfordringer jeg har gått igjennom. Fortsatt er det følsomt og sårbart å tenke på den sosiale utryggheten jeg opplevde gjennom hele skoletiden, og sporene det satte i et barnesinn.
Jeg kunne sikkert ha blitt bitter, men jeg har prøvd så godt jeg har kunnet å følge en vei gjennom livet som i stedet er konstruktiv og lite fordomsfull. Og det har gitt meg et godt liv.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 08/07 2022, og sist oppdatert 13/09 2022.
