Jeg trodde jeg hadde funnet drømmemannen
Mann på 38 år, ungkar, ingen barn, god økonomi. Da jeg møtte på Henrik, var jeg sikker på at han var den perfekte mann.
Det er som regel gode grunner til at godt voksne mennesker ikke har vært gift eller har fått barn. Den konklusjonen trekker jeg nå, etter å ha latt meg lure av en perfekt fasade.
Jeg var 25 år, hadde bak meg et langt forhold og lengtet etter å slå meg til ro på ordentlig da jeg brått en dag, over disken på postkontoret, møtte Henrik på 38.
Blikket hans var fast og mildt på samme tid og han virket moden og voksen, hvilket tiltalte meg, for jeg hadde vært kjæreste med en umoden guttunge, som ikke tok ansvar for noe.
Han ba meg ut på kaffe etter at vi hadde pratet lenge sammen, og jeg sa takk og følte at jeg var i ferd med å skyte gullfuglen.
En annerledes mann
Jeg så bilen han kjørte; en ny Toyota, og jeg så at skjorten hans var pent strøket og kjente at han duftet godt. Han var perfekt for meg, det visste jeg. Og vi ble kjærester. Jeg fikk vite at han bodde i et stort hus og at første etasje var leid bort.
For en ung kvinne som meg var det et bevis på hans skikkelighet. Han var helt annerledes enn andre gutter jeg hadde møtt – mye mer ordentlig, mye tryggere og mer balansert.
«Har han virkelig ingen barn og er ugift? Det er for godt til å være sant», sa søsteren min da jeg fortalte henne om ham tre uker senere.
Hun tenkte akkurat som meg. Min reaksjon var at jeg ønsket å klore meg fast, skynde meg å gjøre forholdet vårt alvorlig, slik at han ikke glapp for meg. Det tok to måneder før jeg fikk se hjemmet hans. Da jeg endelig gjorde det, var det i grunnen litt merkelig, for han insisterte på at vi måtte liste oss opp, selv om det var tidlig på kvelden.
«Hun liker ikke at det trampes», sa han.
Jeg antok at «hun» var leieboeren og smålo av det hele.
Et merkelig hjem
Han hadde et hjem som var overraskende fullt av nips. Det så rett og slett litt gammeldags ut. Men det var skinnende rent overalt og ikke en smule var å se på benken. I blomsterpotter i vinduene var det vakre blomster uten så mye som ett vissent blad.
«Så ryddig og ordentlig du har det», sa jeg, og han nikket og sa at han likte det best slik. Så la vi oss. Neste morgen listet vi oss ned og han kjørte meg hjem. Også det syntes jeg var rart, men jeg sa ingen ting. Jeg var forelsket. Selv om jeg tenkte at det var mye å endre på i hjemmet hans, sa jeg at det var fint.
Etter to måneders listing skjedde det noe rart. En eldre dame sto på trappen og ventet på oss.
«Så det er du som er Line», sa en dame i 60-årene. Jeg nikket og hilste pent.
«Ja, og dette er mor. Det er fint at dere møter hverandre», sa Henrik.
Jeg fikk sjokk, men lot som ingen ting. Moren hans i første etasje? Hvorfor hadde han ikke fortalt meg det?
Redd for å bli dømt
Han sa etterpå at han hadde vært redd for at jeg ville dømme ham om jeg fortalte at det var mammaen som bodde nede. Jeg fikk vite at han hadde overtatt huset og at hun fikk bo der inntil hun fant noe annet.
«Men det gjør da ingen ting», sa jeg, og han lyste opp og sa at vi to var skapt for hverandre.
På halvårsdagen for vårt første møte fridde Henrik. Jeg ville ha ham og så ikke på mammaen som et problem. Hun bodde der bare midlertidig, og vi ble enige om at jeg ikke skulle flytte inn før vi var gift.
Det var mamma og pappa som sto for bryllupet. Det var en stor dag for både dem og meg. De likte sin vordende svigersønn og syntes også at det var fint at han ikke hadde barn fra før.
Alt var som det skulle på selve bryllupsdagen. Svigermor gråt en skvett og sa at jeg var nydelig. Jeg ga henne en klem og tenkte at hun helt sikkert var en ok dame. På det tidspunktet visste jeg ikke hvor tett forholdet mellom Henrik og moren var.
Da det gikk opp for meg, ble jeg opprørt. Det var hun som strøk skjortene hans og vasket og gjorde rent i leiligheten.
«Nå som dere er gift, er det dine arbeidsoppgaver», fikk jeg høre av henne, bare en uke etter bryllupet.
«Kom deg ut»
Noe med hennes personlighet fikk meg til å tie om hva jeg syntes. Jeg torde ikke å si at han fikk ordne skjortene selv og dele husarbeidet med meg.
Hun på sin side kom til stadighet opp til oss for å sjekke at alt var bra. Hadde jeg lagt fra meg noe på spisebordet, gikk hun og fjernet det, uten å si så mye som ett ord.
«Dette er mitt hjem. Kom deg ut herfra», hadde jeg lyst til å skrike noen ganger, men jeg bet det i meg. Jeg hadde giftet meg. Venner og familie så på meg som heldig. Å gå ut med sannheten, at jeg begynte å angre, var et så stort nederlag at jeg ikke orket det. Hva ville folk tenke hvis jeg ble skilt etter noen uker?
Jeg klagde til Henrik og han sa at han skulle snakke med moren. «Det kommer til å ordne seg. Dette er uvant for henne», sa han.
Han flyttet aldri ut
Jeg forsto etter hvert at han aldri hadde flyttet ordentlig hjemmefra. Da faren døde, var han 17 år og etter det ble han mannen i huset. Han var en kuet sønn som adlød sin mor i ett og alt.
Å leve med svigermor i underetasjen var forferdelig. Jeg jobbet skift og begynte noen dager sent på jobb. Hvis jeg sto opp og spilte musikk, hørte jeg det smelle i gulvet fra underetasjen. Det var min manns mor som på sin måte ba meg om å dempe lyden.
«Vi selger og kjøper oss noe annet», foreslo jeg overfor Henrik, men da sa han at det ikke var mulig. Hvorfor tok det meg lang tid å forstå; huset var eid av moren. Det var han som var leietageren.
I ett år var jeg kona hans. I dag er jeg glad jeg ikke ble gravid med hans barn. Hvordan det skulle ha blitt å være en liten familie i et hus med svigermor i, tør jeg ikke engang å tenke på.
Da vi hadde vært gift i åtte måneder, begynte noe rart å skje i helgene. Henrik sto opp og forsvant. Hvis jeg spurte hvor han skulle, sa han at han måtte ha et møte med moren.
Fikk nok
Etter å ha opplevd det samme, søndag etter søndag, bestemte jeg meg for å sjekke hva dette handlet om, og jeg oppdaget at de satt og spiste frokost sammen, bare de to. Bordet var overdådig dekket med masse godt og ferske rundstykker.
«Å, er du våken også?» spurte svigermor da hun så meg.
Jeg ble ikke bedt om å sitte ned, og da jeg gikk opp, var jeg rasende. De to hadde sin egen lille «mor og sønn»-stund og jeg var ikke invitert. Min handlingslammede ektemann torde ikke å si sin mor imot og gikk opp til meg og spiste en frokost til, uten å fortelle at han allerede hadde fortært egg og bacon.
Det var så tullete at jeg ikke klarte å tie til venner og familie. Jeg hadde fått nok. Det gikk som det måtte gå. Jeg ble skilt og fikk en ripe i lakken.
I dag tenker jeg at jeg skulle ha forstått «tegningen» allerede da jeg så den glattstrøkne skjorten – i hvert fall skulle jeg ha ant at noe var galt da vi måtte liste oss opp til annen-etasje i hans hus.
I dag lar jeg meg ikke besnære av ungkarer som er godt oppe i årene. Når en godt voksen mann ikke har hatt samboer eller kone og har ingen barn, har det helt sikkert sine grunner. Sterke mødre, som ikke har kuttet navlestrengen, er dessverre ofte en årsak.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
