DE BLÅ SIDENE
Jeg trodde jeg fortjente å bli hånet av mannen min
Det startet med små bemerkninger fra mannen min om kroppen min, men utviklet seg etter hvert til ren trakassering. Jeg trøstespiste i skjul.
Jeg våknet ved at noen kastet småstein på ruten. Det var kjæresten min som sto der. Jeg småløp bort til vinduet og åpnet det, slik at han kunne komme inn. For foreldrene mine måtte for all del ikke høre noe.
Kjæresten min hadde store problemer med å komme inn gjennom vinduet, og han var tydeligvis alt for full til å ha kontroll på bevegelsene sine. Jeg bet meg i leppen.Vi hadde avtalt at han skulle komme innen 10 på kvelden.
Nå var det midt på natten og jeg var skuffet over at han kom så sent, men samtidig glad for at han overhodet dukket opp.
Nå falt han nærmest ned fra vinduskarmen og inn i rommet. Han mumlet navnet mitt og holdt seg fast i meg.
Jeg hjalp ham opp i sengen og så at vekkerklokken var fire. Så sent hadde han aldri kommet før, så han hadde nok brukt lengre tid enn vanlig på å sjekke opp en jente, tenkte jeg, men slo tanken fra meg da han strakte ut hånden etter meg.
Jeg slukket lyset og la meg naken inntil ham. Han virket nærmest likeglad. Han hadde allerede trukket buksene ned og avsluttet fort det han var kommet for, før han falt i søvn.
Ekteskap
– Skal vi ikke bare gifte oss?
Spørsmålet falt fire år senere, da han og jeg hadde flyttet sammen i en liten leilighet. Jeg hadde i mellomtiden udannet meg som kontorsekretær og hadde fått jobb i byen hvor vi bodde.
Han hadde hatt skiftende jobber som altmuligmann, og han var fortsatt stadig på byen og drakk med gamle venner. Og hva han ellers gjorde på byen, forsøkte jeg å tenke minst mulig på.
Når vi gikk i byen, kikket folk på oss og jeg vet godt hva de tenkte: Hva gjør den flotte mannen sammen med hun lille tykke?
Jeg var i hvert fall overbevist om at det var sånn de tenkte. Jeg var jo ganske rund og han var absolutt lekker, objektivt sett. Og det fylte meg med stolthet at det var meg som hadde ham.
Nå ville han gifte seg. Og selv om det ikke var den type frieri jeg hadde drømt om, så var det et spørsmål om ekteskap, og jeg sa ja!
Barn kom raskt trillende ut, og mens tiden gikk ble kiloene på kroppen min flere og flere.
– Du burde klage over klærne dine. De krymper jo konstant, kunne han finne på å si til meg.
I stedet for å ta til motmæle og be ham om å vaske tøy, handle eller gjøre rent, smilte jeg bare. Til ham, til barna og til verden.
Trøstespiste
Om kvelden når han satt badet i det blålige skjæret fra fjernsynet inne i stuen, satt jeg og leste ute i kjøkkenet, mens jeg lydløst spiste kaker, godteri og sjokolade, som jeg hadde samlet på en tallerken, og som jeg fort kunne gjemme om han kom inn. Det gjorde han imidlertid sjelden.
Selv om han etter hvert kun så meg i sengen når lyset var slukket og gjorde hva han skulle på noen minutter, så betød ikke det at han sluttet med å holde øye med meg.
Hans sjalusi virket absurd, når jeg tenker på hvor lite hengivenhet han viste meg. For om vi gikk på gaten og han oppdaget at jeg fikk øyekontakt med en annen mann, så kunne han finne på å si:
– Nå, har han også vært på besøk?
I begynnelsen forsto jeg ikke hva han mente og begynte å forklare, men det gikk opp for meg at det hele handlet om hans sjalusi. Jeg fant ut at alt ble mye enklere hvis jeg bare så en annen vei når vi gikk ute sammen.
I tillegg til samværet med barna mine, var det ett sted hvor jeg merket at jeg hadde noe å bidra med. Det var på jobben min, hvor jeg var godt likt. Her så de ikke bare en tykk kvinne i 30-årene, men de så også en som var dyktig i jobben sin og fikk kunder til virksomheten.
Jeg ble forfremmet til avdelingsleder, og selv om det var hardt at vi praktisk talt levde av min lønn, så ga det meg styrke overfor mannen min, som sjelden var særlig lenge på en arbeidsplass.
Hans temperament ble for mye for de fleste, og etter en stund satt han igjen hjemme i sofaen og ertet meg fra det sekund jeg kom inn døren.
Les også (+) – Den ukjente gutten på trappen sa han var barnebarnet mitt
Så meg
– Er du nå blitt for tung til å bevege deg rundt i matbutikken?, kunne han finne på å spørre, når han var misfornøyd med at jeg ikke hadde gjort matinnkjøp på veien hjem fra jobb.
Men jeg handlet inn, og jeg ville også helst gjøre det alene, for da kunne jeg kjøpe søtsaker til å kose meg med.
På veien hjem fra butikken rakk jeg å få i meg et kakestykke og en sjokolade, og når mannen min satt og ropte inne i stuen mens jeg lagde mat, var det som om alt fettet fylte ørene mine. Jeg hørte ikke helt hva han sa. Det føltes underlig.
Til gjengjeld hadde jeg etter hvert blitt så tykk at det begynte å bli en helseutfordring, og det ble på merkelig vis vendepunktet mitt. Jeg var nemlig hos legen for å få innsatt en spiral, og hadde bevisst valgt en annen på legesenteret enn vår felles lege, fordi jeg ville være sikker på at mannen min ikke fikk vite det.
Selv om sexlivet vårt var ganske begrenset, maktet jeg ikke under noen omstendigheter å få flere barn med mannen min!
Den nye legen så på meg da jeg kom inn på kontoret hennes og ba meg sette meg ned.
– Hvordan har du det egentlig?, spurte hun vennlig.
Spørsmålet overrumplet meg fullstendig, og jeg begynte å gråte. Kanskje fordi det plutselig var en som så meg, eller kanskje fordi begeret var fullt. Jeg er ikke sikker. Jeg vet bare at legen lot meg gråte, og at det hjalp! Hun tilbød meg å komme til ukentlige samtaler hos henne og sa at en slankeoperasjon kunne være løsningen på sikt.
På vei hjem var jeg glad: Tenk hvis det virkelig var en løsning for meg der fremme?
Min manns eneste kommentar var:
– Du er som du er, det blir ikke annerledes.
Han så ikke engang på meg, da han litt etterpå forsvant inn i stuen og fjernsynstittingen sin.
Men i det øyeblikket gikk det opp for meg at jeg skulle ned i vekt, og bare gjennomføre operasjonen, koste hva det koste ville. Jeg merket det ulmet i meg da jeg litt etterpå skrudde på komfyren for å koke poteter.
Ville skilles
Jeg begynte å gå jevnlig til min nye lege, og under samtalene ble det mer tydelig for meg at jeg kunne endre på tingenes tilstand, jeg gikk litt ned i vekt. Men ikke nok. Det gikk et halvt år før jeg torde trosse mannen min og gjennomføre operasjonen.
Jeg gikk ned i alt 50 kilo, men det var ikke lykken. Ikke i starten i hvert fall. Mannen min var konstant etter meg, og hans sjalusi vokste til det uutholdelige. Jeg var redd for ham, men også redd for å være alene!
Det hele var mye vanskeligere enn jeg hadde trodd, og jeg søkte igjen hjelp hos legen min.
Hun rådet meg til å delta på noen av de arrangementene som ble holdt på jobben min, så fikk jeg andre impulser enn min manns nedlatende bemerkninger. Det er et stort firma, så det skjedde en del, fant jeg ut av.
Og selv om jeg fikk mange ydmykende kommentarer fra mannen min, så deltok jeg. Jeg tror han merket hvordan jeg langsomt frigjorde meg, og jeg begynte å synes at han var enfoldig der han satt foran TV-en. Men likevel kunne jeg ikke få sagt at jeg ville skilles.
Les også (+) – Godheten min mor var kjent for, gjaldt mennesker. Punktum. Og alle mennesker unntatt meg
Appetitt på livet
Motet kom først den dagen da han sa at han syntes vi skulle flytte til en annen by.
– Det er en god idé, sa jeg.
– Men jeg flytter ikke med!
Ordene var sagt. Mannen min kikket på meg og spurte om jeg virkelig mente det?
Da jeg nikket spurte han om det var noe han kunne gjøre for å forhindre det, men da jeg ristet på hodet, sa han:
– Jeg gidder heller ikke å forsøke!
Det var nærmest til å le av, men jeg lo ikke. I stedet flyttet jeg til den første ledige leilighet jeg kunne finne. Jeg tok barna mine med meg og følte meg for første gang på årevis fri.
Det var ikke lett å slippe ut av min manns klør, for rett nok hadde operasjonen gjort meg til en slankere kvinne, men inne i meg var jeg fortsatt merket av alle årene med psykisk fornedrelse. Det eneste jeg hadde bruk for var fred, så da han en dag ringte og fortalte at han hadde funnet en ny kvinne og tilføyde at han ikke lenger ville ha noe med meg å gjøre, fløy det bare ut av meg:
– Det var deilig å høre!
Jeg tror at han undret seg over reaksjonen min, men da jeg fikk øye på meg selv i speilet mens jeg sto med telefonen i hånden, brøt et smil frem i ansiktet mitt.
Jeg følte ingen anger og ingen trang til sjokolade. Til gjengjeld kjente jeg på øettelsen over at han endelig var ute av livet mitt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 01/05 2022.
