DE BLÅ SIDENE
Ingen kom på besøk eller ville snakke med meg. Så innså jeg grunnen
Den ene triste hendelsen avløste den andre, men barna mine trakk seg unna. Jeg spurte meg selv hva galt jeg hadde gjort, som hadde fått så utakknemlige og egoistiske barn.
Endelig er jeg kommet ovenpå. Derfor kan jeg sette ord på det som skjedde. Jeg vet at mange vil kjenne seg igjen. Livet gikk i svart. Hverdagen ble tom og trist.
Jeg gikk meg fast i en hengemyr av selvmedlidenhet.
Sorg
Det første jeg erindrer som vanskelig, var da barna flyttet hjemmefra. Jeg elsker å ha familien rundt meg, og jeg har et genuint ønske om å være sammen med mine nærmeste og tilbringe masse tid sammen med dem.
Det ble tomt i huset uten barna, og jeg fikk en sorgreaksjon.
Mannen min sa jeg måtte ta meg sammen. Andreas var en rasjonell kar som ikke var like avhengig av ungene som meg. Han snekret, sto i garasjen og mekket eller dro på fisketur helt alene. Jeg husker han sa at vi var to, og hadde hverandre, men det var ikke til stor hjelp.
Gradvis begynte jeg å venne meg til den nye situasjonen. Jeg innså at jeg i det minste hadde en grei jobb å gå til. Men så kom nedskjæringene og tilbud om sluttpakke og tidligpensjon. Til slutt kom oppsigelse ne. Jeg mistet jobben.
Da jeg satte i gang med jobbsøking etter min siste arbeidsdag, ble det mitt livs største nederlag. Jeg var logistikkmedarbeider uten utdannelse, og det viste seg å være umulig å få annet arbeid.
Selv om arbeidsgiveren hadde leid inn et byrå som hjalp oss med prosessen, føltes det helt håpløst. Jeg ble ikke engang kalt inn til intervju.
Martyrrolle
Jeg var oppgitt, trist og lei. Jeg klagde til barna mine over at de ikke kom på besøk når jeg satt hjemme uten noen å snakke med. Jeg søkte og søkte på jobber, men fikk avslag på avslag. Enten var jeg overkvalifisert, under-utdannet eller hadde feil kvalifikasjoner.
Så falt jeg på isen og brakk håndleddet. Det var nesten en lettelse.
Endelig var det en fysisk grunn til at jeg ikke var i jobb. Komplikasjonene som fulgte med bruddet, kom beleilig. Jeg gikk over på det som kalles attføring den gangen.
Til slutt foreslo legen at jeg skulle søke om uførepensjon.
Den eldste datteren min sa at jeg klagde hele tiden. Hun ba meg se rundt meg, på alt jeg hadde å være glad for. Men jeg klarte ikke å være positiv.
Jeg svarte bare at det var lett for henne å si, som ikke hadde det som meg.
I ettertid blir jeg flau når jeg ser hvilken martyrrolle jeg gikk inn i.
Døde brått
Andreas ristet på hodet av meg. Han ba meg gå ut og finne på noe. Han var fornøyd med hverdagen sin, men ikke med meg. Akkurat det er vondt å tenke på, for jeg gjorde ham ikke lykkelig den siste tiden han fikk.
For den ene triste hendelsen avløste den andre. Andreas døde brått av hjerteinfarkt mens han var på jobb. Jeg var allerede i sorg på grunn av alt det andre og så mørkt på alt. Jeg gråt og lurte på hvordan det skulle gå med meg.
Det gikk så langt at jeg ikke så noen god grunn til å fortsette å leve.
I tiden etter begravelsen var det lyspunkter, for jeg hadde barn og venner som stilte opp for meg. Men jeg skjønte ikke hvor privilegert jeg var. Jeg var mest opptatt av å minne alle på hvor heldige de var, og hvor forferdelig trist jeg selv hadde det.
Hverdagen ble tom
I dag vet jeg at det er grenser for hva mennesker tåler av slik selvmedlidenhet.
De forstår deg en stund og synes synd på deg. Men etter hvert tipper det over, og da orker de ikke mer. Da trekker de seg unna.
Hverdagen min ble så tom at jeg bare satt og så i veggen hver morgen. Når jeg ringte barna mine, ville de helst legge på med en gang. Det var ikke så rart at det var sånn, for jeg startet hver samtale med å klage på at de aldri kontaktet meg.
Min alltid like oppriktige datter sa at det ærlig talt var slitsomt å snakke med meg, fordi jeg aldri hadde en eneste positiv ting å si. Jeg ble fornærmet og la på.
Jeg spurte meg selv hva galt jeg hadde gjort, som hadde fått så utakknemlige og egoistiske barn. Jeg klandret dem og så ikke meg selv.
Lykke
Heldigvis innså jeg etter hvert at jeg måtte finne på noe å gjøre for å få tiden til å gå. Jeg dro inn til byen for å kjøpe garn og strikkepinner.
Som ung var jeg glad i å strikke, heldigvis var ikke ferdighetene helt glemt.
Da jeg kom inn i butikken, kom jeg i prat med en dame som akkurat var blitt bestemor. Hun sa til meg at jeg kunne glede meg, og ansiktet hennes sprakk opp i et stort smil. Jeg nevner dette fordi det betydde mye for meg.
Samtalen vi hadde, gjorde meg oppløftet og glad. Da jeg kom hjem med garn i en pose, følte jeg lykke for første gang på lang tid.
I løpet av noen få dager hadde jeg strikket et par tykke sokker og følte meg stolt. Jeg bestemte meg for å overraske barna med ett par til hver, så jeg satte i gang med par nummer to. Det var mange år siden jeg sist hadde tenkt på at jeg kunne overraske noen, og bare tanken gjorde meg oppstemt.
Da jeg var ferdig, ringte jeg rundt til barna og sa jeg hadde en overraskelse til dem. Samtalene ble helt annerledes nå enn når jeg startet med å spørre hvorfor de aldri ringte.
Da de kom på søndagsmiddag og så hva jeg hadde lagd, skrøt de av meg og sa at jeg måtte strikke mer. En av jentene foreslo at jeg skulle gå på strikkekafé.
Les også (+) Jeg trodde alt var fint med datteren vår. Helt til helsesøster ringte
Tok ansvar
Dessverre måtte jeg bli 63 år før jeg innså at jeg hadde rotet bort flere år av livet med å synes synd på meg selv. Siden har jeg gjort det som er ethvert menneskes plikt: Jeg har tatt ansvar for min egen lykke.
Nå strikker jeg til folk på bestilling og er blitt medlem av strikkeklubber både på Facebook og gjennom en strikkekafé. Jeg føler meg ikke alene, og jeg er ikke alene.
Annenhver uke inviterer jeg noen damer hjem på strikke- og vinkveld. Da ser vi på oppskrifter og snakker om livet.
Jeg passer på å la være å klage. Når de andre sier at jeg jammen har vært gjennom mye trist, sier jeg at i fortsettelsen skal jeg ha det godt.
Om fem måneder blir jeg mormor for første gang. Det er så mye å være glad for!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 16/11 2020, og sist oppdatert 31/08 2022.
