Jeg må respektere valget mannen min har tatt, men det er så vanskelig
Vi har hatt et langt liv sammen.
Jeg er i ferd med å miste mannen min. Jeg er trist, men må være sterk. For dette handler om respekten for livet og de valg vi som enkeltmennesker gjør.
Det handler også om respekt for døden. I mitt tilfelle skal jeg prøve å respektere og forstå de valgene som mannen min har tatt.
Jeg skal ta deg med tilbake til begynnelsen, langt tilbake i tid.
Ole og jeg giftet oss og fikk barn. Da de to guttene våre var fem og syv år, fikk Ole kreft. Behandlingen virket, og livet ble igjen rolig og godt.
Men så fikk han et nytt tilfelle av kreft noen år senere. Og nå fulgte cellegift, operasjon og alt som hører til.
Det var i denne perioden det begynte å bli vanskeligere å støtte hverandre, for vi var så slitne. Hverdagene ble bare sykdom og plikter som hører til med et vanskelig familieliv.
Vi hadde ingen familie i nærheten, så praktisk hjelp var det lite av. Når man er sliten, blir ord og handlinger det våpenet man har. Og man veier ikke alltid ordene så nøye. Vi ble negative og var stygge mot hverandre.
Han såret meg ofte og alt var bare vondt.
Mange år senere forsto jeg hvorfor han var sånn mot meg. Han trodde han skulle dø, derfor var det lettere for både ham og meg at vi ikke var glad i hverandre.
Dette sier noe om mekanismer som setter inn når noen blir syke og alt er vanskelig.
Han ble heldigvis bra igjen denne gangen også og i denne perioden hadde jeg overskudd, livet vårt sammen ble lettere. Vi kunne snakke sammen som to fornuftige mennesker.
Les også (+) Jeg ville egentlig skille meg. Det som skjedde, endret alt
Du eier selv ditt liv
Men så møtte jeg igjen min store kjærlighet fra ungdomsskoletiden.
Jeg ble som en tenåring igjen, like forvirret og urolig. Heldigvis bodde han flere mil unna, og det gjorde det lettere for meg å få den avstanden jeg trengte for å samle tankene mine.
Jeg hadde fått positiv oppmerksomhet fra en annen person, og det gjorde noe med meg. Vi hadde heldigvis ikke gjort annet enn å møtes av og til og pratet sammen. Men det var som om vi var sjelevenner og fant igjen kontakten med én gang.
Selvfølgelig merket Ole at noe hadde skjedd med meg, og jeg fortalte ham det. Min mann er klok, og han forsto. Han svarte meg med disse ordene:
– Jeg er glad i deg, men du eier selv ditt liv.
De ordene har jeg tenkt mye på. For det første viste han at han var glad i meg, og sa det med rene ord.
For det andre ville han ikke tviholde på meg, og heller ikke avslutte forholdet. Men jeg måtte selv finne ut hva som var rett for meg.
Alle er fri til å gjøre som de vil, men må ta konsekvensene av sine handlinger. Vi eier selv vårt liv.
Jeg var så forvirret i denne perioden at jeg oppsøkte familievernkontoret. Jeg trengte hjelp til å sortere tankene og følelsene mine.
Jeg fortalte om sykdom og et travelt liv og at jeg hadde truffet igjen ungdomskjæresten min. Da jeg spurte hva hun syntes, sa hun:
– Jeg synes du skal unne deg dette, etter alt det du har vært igjennom.
Jeg ser på meg selv som en voksen og fornuftig dame, og denne setningen stusset jeg over.
Mange kvinner ville vel ha lyttet til henne og fulgt hennes råd. Men selv var jeg slett ikke sikker.
Jeg måtte bruke tid på dette, og mange tanker presset seg på. Hvem har det vondt, og hva gjør det med oss? Hvorfor er det blitt slik?
Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Stå ved hans side
Vi var to om dette, mannen min og jeg, og jeg ville stå ved hans side. Det var ham jeg var glad i.
Det var en enorm lettelse å lande på denne konklusjonen, og jeg har aldri angret på valget jeg tok. Ole forsto alt, og han ble veldig glad da jeg viste ham at jeg fortsatt var glad i ham.
Årene gikk, Ole var frisk og i full jobb. Han har alltid vært glad i friluftsliv og utfordrende jobber.
Etter nedskjæringer på jobben fikk han tilbud om jobb langt nord i landet. Han takket ja, og nå leier han et gammelt hus på en øy ytterst i havgapet.
Han beskriver det som et paradis på jord og nyter fuglelivet og friluftslivet der.
En tanke har slått meg. Forsto han allerede da han flyttet dit, at noe ikke stemte med helsen hans? Valgte han å dra langt vekk for å skåne meg og oss for det vonde som skal skje? Jeg vet ikke, men mange tanker dukker opp.
Han er blitt syk igjen, denne gangen mer alvorlig enn noen gang før. Han vil være der alene med sine tanker, og det er dette jeg nå må respektere.
Uansett hvor vanskelig det er.
Han respekterte meg da jeg måtte ta et valg, og nå må jeg respektere hans valg. Han har funnet sitt sted for å være alene på slutten av livet. Der vil han være alene uten meg, han har sagt at han vil spare meg for alt det vonde.
Jeg er selv syk, og det er ikke aktuelt å flytte dit, men jeg har besøkt ham og sett hvor fint det er der. Han vil være der sammen med fuglene han er så glad i, nær havet som gir ham ro, og sammen med få og ekte mennesker som han kjenner der. Barna våre besøker ham ofte, men de synes også dette er vanskelig.
Hvilken rett har jeg til å be ham komme hjem? Ingen, tenker jeg.
Han forsto meg da jeg hadde det vanskelig, nå skal jeg forstå ham.
Slik er kjærligheten mellom oss to. Det er alltid vi selv som må velge det rette for oss, og så er det opp til den som er nærmest, å prøve å forstå.
Jeg må respektere det valget han har tatt. Jeg takker ham for alt det som livet har gitt oss. Jeg kunne ikke fått en bedre, klokere og finere ektemann.
Jeg unner ham alt godt den siste tiden han har igjen å leve.
Selv om det er vondt, også for ham, har jeg fått mer innsikt i livet og hva alvorlige sykdommer gjør med oss, både med den syke og de nærmeste rundt.
Men det er vanskelig. Kanskje jeg fortsatt har et håp om at han kommer hjem til meg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
