Jeg må bare innrømme det. Jeg har valgt feil mann

Jeg må gå noen år tilbake i tid for å fortelle min historie: Jeg var singel på det tredje året etter at jeg ble skilt, og jeg lengtet etter å få et barn til. Da Alexander fylte seks år, bestemte jeg meg for å opprette en profil på en dating-app.

Jeg ønsket meg en ny mann i livet, og jeg drømte om at Alexander skulle få søsken. Jeg er enebarn selv og har alltid ønsket meg flere barn.

Nettdatingen ble en trøst i hverdagen og jeg fikk litt tiltrengt oppmerksomhet fra andre menn. Kristian skilte seg ut. Han skrev godt, og han ga meg masse komplimenter. Da han foreslo at vi skulle møtes, sa jeg ja.

Jeg trodde aldri at det kom til å bli noe mellom oss, fordi den geografiske avstanden var stor. Men jeg skjønte etter hvert at Kristian satt godt i det økonomisk, og at en flyreise ikke var et hinder for ham.

På grunn av Alexander kom han til meg. Og han ble forelsket. 

Kristian tok stadig initiativ til å treffes og la ikke skjul på at han mente alvor. Og jeg syntes det var deilig å bli oppvartet. Innimellom dro jeg til ham, med påspanderte flybilletter. Han bodde i et stort hus med utsikt over havet.

Følelsene kom aldri

Han viste meg firmaet sitt, og han gjorde alt for å behage meg mens jeg var der. Jeg har vel aldri følt meg så elsket av en mann. Kristian ga meg blomster og gaver hver gang vi møttes. Han tok meg med ut på restauranter, og vi hadde en god tone. Han fikk meg til å le, og jeg likte å prate med ham. 

Men den inderlige forelskelsen jeg lengtet etter, den kom aldri.

Likevel ble jeg gravid, og vi sto foran et valg. Han måtte bo i hjembyen sin på grunn av firmaet sitt, så han ville at Alexander og jeg skulle flytte til ham. Ettersom jeg måtte si opp jobben min, sa Kristian at han skulle forsørge oss. 

Jeg var tvilende, men jeg var også gravid. Enten måtte jeg satse alt, eller så måtte jeg velge å bli alenemor. For barnet ville jeg ha. 

Jeg valgte å satse på en mann jeg ikke var forelsket i, men håpet at hans dype kjærlighet til meg kanskje kunne være nok. Og at jeg selv ville få de riktige følelsene etter hvert.

Jeg tok med meg Alexander og flyttet til en annen kant av landet. Da Eline ble født, så jeg Kristians varme og godhet i et nytt lys. Han var så stolt og fikk ikke nok av å stelle henne. Men hverdagen min som hjemmeværende ble kjedelig og vanskelig.

Kristians familie er karrieremennesker og veldig aktive. Derfor ble det lite samvær med dem. Så uten å kjenne et eneste menneske, gikk jeg for meg selv og kjente på savnet etter min egen familie, venner og hjemby. 

Dilemmaet var å leve et ordentlig familieliv, men likevel være konstant ulykkelig, eller flytte hjem for å fortsette livet som alenemor, nå med to barn. 

Å bli værende i noe kan ofte være lettere enn å gå, men så lenge det finnes motstand i hele meg mot å bli her, så vet jeg at jeg tar det riktigste valget nå.

Les også (+): Jeg visste at han var gift, men jeg forførte treneren til sønnen min

Deilig å bli oppvartet

Til neste uke kommer flyttebilen, og jeg har fått pakket ned nesten alle eiendelene mine. 

Min nye leilighet venter på oss, og familie og venner vil være der for å hjelpe meg når jeg kommer med flyttelasset. Jeg venter til dagen før med å pakke ned barnas leker og ting, slik at de skal ha en så normal hverdag som mulig frem til vi flytter.

Samboeren min Kristian snakker ikke med meg lenger, men han har skrevet et langt brev til meg. Et brev om de sterke følelsene sine og om hvor vanskelig dette er for ham. Han klarer ikke å forholde seg til meg akkurat nå, men har lovet at han ikke skal svikte som far. 

Han trenger bare tid til å bearbeide følelsene sine og være for seg selv. Jeg forstår ham godt. Jeg tar fra ham en hverdag med datteren hans, og jeg vet at det vil bli utfordrende å få til et nært samarbeid så lenge vi skal bo langt unna hverandre. Men det må vi stå i. For jeg vet hvor jeg hører til, og det er ikke her.

Har spilt et skuespill

Det kom som et sjokk for ham at jeg ikke ville mer. Han trodde på en felles fremtid og at det var ekte og gjensidig kjærlighet mellom oss. Og jeg har latt ham tro det også. 

Men jeg har spilt et skuespill for alle, inkludert meg selv. Fordi jeg så gjerne ville at vi skulle få det til. Det skjedde ikke, og jeg gikk en tøff tid i møte. Jeg måtte hele tiden prøve å overbevise meg selv om at ting kanskje kunne gå seg til. For ungenes skyld, tenkte jeg.

Men jeg elsker ikke Kristian, jeg har aldri gjort det. Jeg har vært fascinert og betatt av ham. Og jeg har likt at han har gitt meg så mye oppmerksomhet og behandlet meg som en dronning.

Aldri har jeg følt meg så lettet som da jeg klarte å ta denne beslutningen og erkjenne for meg selv at jeg har gjort et dårlig livsvalg. Og aldri har jeg hatt en så dårlig magefølelse som jeg har hatt det siste halvannet året. 

Alt har vært feil for meg. Jeg har følt meg som en fremmed i mitt eget liv, og jeg har ofte grått meg i søvn.

Les også (+): Kjære alle venner, familien min og min eksmann. Det er med sorg og skam at jeg må innrømme at dere fikk rett. Gresset var ikke grønnere på den andre siden

En god venn

Noen ganger tenker jeg at jeg er det mest utakknemlige mennesket som finnes. Kristian eier et stort hus, han har penger nok, og han er flink til å ivareta menneskene rundt seg. Sammen med ham har jeg muligheten til å leve et godt og ubekymret liv, akkurat slik jeg drømte om mens jeg var alene og lengtet etter mannen i mitt liv. 

Derfor føles det merkelig at dette ikke er bra nok for meg. Men jeg er avhengig av å kjenne at følelsene mine er de riktige. Og det er de dessverre ikke.

Alexander har gitt uttrykk for at han gleder seg til å flytte tilbake til faren sin og gamle venner. Og selv kjenner jeg at det kribler i magen. Eline er bare halvannet år, og hun vil nok aldri huske at hun bodde sammen med faren sin en gang. 

Men slik blir det. Det er noe spesielt med hjembyen der man er født og oppvokst. Jeg kjenner så mange mennesker der og har en sterk tilknytning til alt fra sentrum til skogsområdene. Det gir meg en trygghet, som jeg først i dag forstår verdien av etter å ha bodd et annet sted.

Jeg håper at Kristian og jeg får til en ordning rundt Eline som vil fungere fremover. Han skrev i brevet at han er villig til å strekke seg langt for å ta mest mulig del i hennes utvikling og oppvekst, og det er jeg sikker på at han mener. 

Men jeg vet også at det blir jeg som må ta det største ansvaret i hverdagen, og at Kristian stort sett blir fraværende. Det vil ta noen år før Eline kan reise til ham annenhver helg, men jeg har sagt at Kristian er velkommen hjem til oss når som helst.

Livet blir ikke alltid slik vi ønsker det skal bli, og mitt dårlige livsvalg er et eksempel på det.

Jeg skulle aldri ha innledet et forhold til Kristian i utgangspunktet, men på den annen side, uten ham hadde jeg heller ikke fått Eline. 

Og barna mine er uansett det største som har skjedd meg her i livet.