De blå sidene
Svigermor foraktet meg fra dag én. En dag kalte hun meg inn til en prat på tomannshånd
Jeg møtte henne som gravid 18-åring. – Du er vel fornøyd nå, som har gjort et så godt parti, sa hun og så på meg med forakt.
Vi traff hverandre da Asbjørn var 19 og jeg 17 år. Han er fremdeles den viktigste personen i mitt liv, utenom barna våre, da.
Men han er ikke lenger ankerfestet i min tilværelse – siden jeg ikke lenger behøver å søke trygghet hos andre mennesker. Jeg har trygghet i meg selv og selvrespekt nok til å kreve at også andre mennesker respekterer meg.
Det hadde jeg ikke da jeg som gravid 18-åring mottok svigermors tordentale uten å ta igjen.
– Du er vel fornøyd nå, som har gjort et så godt parti, sa svigermor og stirret på meg med et blikk så fylt av forakt at jeg aldri har glemt det.
– Du forlanger vel hvit brudekjole og kirkebryllup også! Og hvem skal betale det? Foreldrene dine har jo ikke råd, og min mann og jeg nekter å betale for et bryllup ingen av oss ønsker å feire.
Jeg husker hvordan jeg krøp sammen under de harde ordene hennes. Til slutt begynte jeg å gråte.
– Det er for sent å gråte nå, sa svigermor. – Dessuten kan du spare deg krokodilletårene dine. Du vet godt at det ikke er du som taper på dette. Taperen i dette spillet er Asbjørn.
Da jeg samme kveld gråt i Asbjørns armer og fortalte at moren hans mente jeg ødela fremtiden for ham, reagerte han med en sorgløs latter.
– Du må ikke bry deg om mor, sa han. – Hun har alltid hatt en skarp tunge, og hun er gammeldags, besteborgerlig og jålete. Vi får bare gi henne litt tid, så smelter hjertet hennes når barnebarnet kommer.
Jeg mumlet et utydelig svar, klarte ikke å dele optimismen hans. Jeg hadde ikke fortalt ham hvor spydig, ekkel og uforsonlig hun hadde vært.
Jeg ble ertet
Jeg vokste opp med foreldre som drakk mer enn gode foreldre bør gjøre. Hver helg og i høytidene var de fulle.
De var aldri voldelige når de drakk, ble bare overstrømmende blide. Likevel følte jeg meg utrygg og redd når de snøvlet og snublet rundt.
Snart skjønte jeg også at det var skammelig å ha foreldre som drakk. Jeg ble ertet av de andre ungene fordi jeg hadde fylliker til foreldre.
De andre barna bodde i villaer som foreldrene eide, mens vi bodde i en trang leilighet i en kommunal leiegård. Vi fikk oss aldri eget hus, fordi foreldrene mine drakk opp alle pengene de tjente, kommenterte en av klassevenninnene mine.
– Hvordan vet du det? spurte jeg forbauset.
– Det er da noe alle vet, svarte niåringen hånlig og veslevoksent.
Jeg ble mobbet på skolen omtrent fra første dag. Fordi jeg ikke hadde så fine klær som de andre, fordi foreldrene mine drakk, og fordi jeg var dum.
Heldigvis fikk vi ny klasseforstander i sjette klasse. Hun var vennlig og hadde et varmt hjerte.
Hun så oss ikke bare som en flokk, men var interessert i hver enkelt elev. Om meg hadde hun fått vite at jeg nærmest var evneveik.
Læreren tilbød meg ekstratimer i lesing og skriving, og hun sa at jeg antagelig var ordblind, eller dyslektiker, som vi kaller det i våre dager.
– De andre sier at jeg er dum …
– Dum er du langt fra, Randi, det må du aldri mer la noen innbille deg. Å være ordblind har ikke noe med intelligens å gjøre, det er bare vanskeligere å lære for en som har ditt handikap.
Med denne kloke og snille lærerens hjelp klarte jeg å forbedre meg såpass i skolefagene at jeg kom inn på videregående skole. En stor seier, som mamma og pappa feiret ved å drikke seg fulle.
Etter videregående fikk jeg begynne i lære i et gartneri. Jeg elsket å stelle med planter og blomster, så jeg stortrivdes. Det var her jeg traff Asbjørn.
Han skulle kjøpe blomster til terrassen for foreldrene sine og hadde med en lang liste med navn på forskjellige rosesorter. Jeg hadde lenge beundret Asbjørn på avstand. Alle jentene i byen vår gjorde det.
Han var sønn av rike foreldre, hadde tatt artium samme våren og kjørte rundt i en rød sportsbil ingen andre hadde maken til. Han var høy og kjekk, og jeg rødmet under blikket hans.
På en eller annen mirakuløs måte må han ha fattet interesse for meg mens vi gikk der langs planteradene, for det endte med at han inviterte meg med på kjøretur etter arbeidstid.
Fra den kvelden var det oss to. Vi var så forelsket, og vi la så mange planer! Asbjørn skulle begynne på teknisk høyskole samme høst, og jeg skulle fortsette i gartnerlære.
Jeg ville bli gartner og gjøre den ustelte byparken vår om til et blomstrende paradis. Gifte oss skulle vi også.
Vi var ofte hjemme hos foreldrene mine. Underlig nok likte Asbjørn seg hjemme hos oss. Om det luktet sprit av mor og far noen ganger, lot ikke Asbjørn seg merke med det.
Pappa spilte trekkspill, og vi andre sang gamle og kjente viser. Vi spøkte, lo og hadde det koselig.
– OK, de drikker vel litt for mye, men det er mye hyggeligere hjemme hos deg enn i mitt hjem, sa Asbjørn.
Les også (+): Jeg dro tidligere hjem fra hytta for å overraske forloveden min. Da jeg åpnet døren, frøs jeg til is
Tordentale
Første gang jeg var med Asbjørn hjem, ble jeg totalt oversett.
Faren så ikke opp fra avisen, og moren hilste så vidt og snakket overhodet ikke til meg etterpå. Jeg satt der beklemt og sjenert, og følelsen av å være mindreverdig og dum kom tilbake.
Om høsten begynte Asbjørn studiene sine. Vi så hverandre bare i ferier og noen langhelger, men vi skrev flittig, og forelskelsen bare vokste.
Like før påske forsto jeg at jeg var gravid. Vi hadde planlagt at alt skulle foregå i riktig rekkefølge med forlovelse, ekteskap og barn.
Det skar seg jo, likevel ble jeg kjempeglad. Det var så stort: Vårt barn. Asbjørn delte heldigvis min glede.
– Dette er et fint påskudd til å hoppe av studiene, sa Asbjørn.
– Jeg trives ikke, har mye mer lyst til å begynne i snekkerlære. Jeg kan få lærlingplass i et snekkerfirma her i byen. Jeg er flink med hendene og kreativ, dessuten kan jeg tjene like godt som snekker, sa han ivrig.
Jeg lot meg rive med, og vi gikk langs elven tett omslynget i månelyset til langt på natt mens vi la planer for fremtiden og barnet vårt.
Det ble brudulje da Asbjørn fortalte foreldrene om barnet og at han ville slutte med studiene og gå i snekkerlære. Da vi møttes neste kveld, ville han ikke fortelle hva som var blitt sagt mellom ham og foreldrene.
– De ble enda sintere enn jeg hadde regnet med, fortalte han. – Og det mest vanvittige er at de gir deg skylden. Men vi har hverandre, og ingen skal skille oss, sa han og klemte meg inntil seg.
Jeg forsøkte å smile, men kjente den gamle usikkerheten komme tilbake. Jeg hadde jo allerede forstått at jeg ikke var bra nok for disponentens sønn.
Neste morgen ringte Asbjørns mor. Hun ville snakke med meg. Hverken hennes mann eller Asbjørn var hjemme, så vi to kunne snakke i fred og ro, sa hun.
Jeg følte meg lettet. Hun var kort og forretningsmessig i stemmen, men ikke sint. Kanskje Asbjørn hadde rett, kanskje vi kunne bli venner …?
Derfor fikk jeg nærmest et sjokk da jeg var vel innenfor døren og hun begynte på tordentalen sin. Jeg skjønte snart at forsoning og vennskap var noe jeg kunne glemme.
Ikke bare var det en ulykke at yngstesønnen ikke ville ha et akademisk yrke, den største ulykken var at jeg var fra en så dårlig familie, et beregnende ludder, som hun skrek til meg i raseri. Jeg klarte ikke å forsvare meg, bare gråt.
Asbjørn reiste ikke tilbake til skolen, men begynte i snekkerlære i byen vår. Snekkeren hadde skaffet ham en liten toroms leilighet. Vi giftet oss noen uker senere i all stillhet og i lukket kirke. Det var bare Asbjørn og meg og foreldrene mine.
Etterpå spiste vi mammas deilige svinestek og hjemmelagede is. Den lille, trange leiligheten var festpyntet, og foreldrene mine skinte som to soler og lot være å drikke seg fulle til ære for brudeparet.
Årene gikk, og vi fikk i løpet av seks år tre barn. Asbjørn og jeg hadde det bra, og mamma sluttet å drikke etter at barnebarna kom.
En snillere og mer hjelpsom og kjærlig bestemor kunne ingen ønske seg, endelig ble hun den moren jeg så sårt hadde trengt i oppveksten.
Les også (+): Mamma ble blek og stille da hun møtte Eva. Pappas hemmelighet kom til å bli avslørt
Synd på mennesker som henne
Jeg vet at Asbjørn hadde litt kontakt med foreldrene sine, men jeg ble aldri invitert, ikke ønsket jeg å møte dem heller. Men det som såret mest, var at de overhodet ikke viste noen interesse for barnebarna.
Som pensjonister var de i Spania hele vinterhalvåret, de bodde bare hjemme i den store villaen på sommeren. Asbjørns eldre bror, hans barn og kone var det stor stas med.
Ungene var i Spania hver vinterferie og fikk dyre gaver til bursdager og jul, mens barna våre fikk et par sokker eller noe annet småtteri.
Asbjørns bror er siviløkonom og ble etter hvert administrerende direktør i en av vår landsdels største bedrifter, til stor stas og glede for foreldrene.
Hans kone var datter av overlegen ved byens sykehus og altså et passende parti.
Asbjørn opparbeidet med årene sitt eget blomstrende snekkerfirma og tjente godt. Han bygde selv drømmehuset vårt.
Jeg var hjemmeværende i mange år, men fullførte, etter at minstemann hadde begynt på skolen, gartnerutdannelsen og ble som 42-åring ansatt som herredsgartner i kommunen.
Gradvis ble også jeg tatt til nåde etter hvert som min sosiale anseelse vokste. Jeg ble valgt som formann i byens sanitetsforening og var godt likt og hadde gode venninner fra alle samfunnslag.
Nå er jeg snart 60, barna våre er voksne, klarer seg bra og har egne familier. De bor i byen alle tre, og vi har tett og god forbindelse.
Svigermor er blitt enke, er skrøpelig til bens og bor i en liten trygdeleilighet. Arrogansen er borte. Nå er det hun som trenger oss, og det viser hun tydelig.
Eldste sønn og hans kone er for lengst skilt, og hun har giftet seg igjen i Amerika.
Barnebarna det var så stas med da de var små, har aldri tid til å besøke farmor. Det har derimot mine barn, og oldebarna får i dag den oppmerksomheten som barnebarna ikke fikk.
Den som sliter mest med forholdet til svigermor i dag, er meg.
Jeg inviterer henne alltid i familiesammenkomster, jeg kjører turer med henne, hjelper henne med å gjøre i stand når hun skal ha bridgeklubben, er i det hele tatt en god svigerdatter og forsøker så godt jeg kan å være så blid og hyggelig som mulig.
Men glad i henne er jeg ikke! Hun har såret meg for mye til det. Jeg har tilgitt henne, selv om hun aldri selv har bedt om tilgivelse.
Det er hun nok fremdeles for stolt til, og selv om hun i dag på alle måter viser at hun setter pris på meg, snakker vi aldri om det som har vært.
Det er synd på mennesker som henne, mennesker som setter fasader og ytre status høyere enn menneskelige kvaliteter og ekte kjærlighet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 22/02 2024, og sist oppdatert 14/03 2024.
