De blå sidene
"Ta deg sammen!" sa pappa da jeg ble ufør. Men jeg var jo syk
Arbeidsledige og uføre er en gjeng latsabber og snyltere. Så trangsynte meninger hadde både mine foreldre og jeg selv. Så grep skjebnen inn.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Pappa er veterinær og mamma en vellykket advokat, og de har alltid hatt stor arbeidskapasitet. Både jeg og mine to søsken ble oppdratt til å bli målrettet og ha høy arbeidsmoral. Vi skulle jobbe hardt på skolen, og en liten forkjølelse eller lignende var ikke grunn nok til å bli hjemme en dag.
Selv i barnehagen ble vi sendt av gårde selv om vi hadde feber, da stappet de bare i oss litt feberdempende medisiner først.
Mine foreldres syn på arbeidsledige, uføre og andre som av en eller annen grunn sto utenfor arbeidslivet, var at de var latsabber som bare snyltet på samfunnet.
Man kunne alltids jobbe med noe, var omkvedet. Og dette synet ble innprentet i meg og mine søsken også.
Jeg utdannet meg til jurist og fikk en god jobb i et stort advokatfirma. Det var en krevende jobb, og jeg sto på fra morgen til sene kvelden.
En av sekretærene var ofte syk. Jeg så på det som sutring når hun klaget på migrene, og en gang spurte jeg ganske spydig om det ikke fantes gode medisiner for den slags. Min konklusjon var at hun var en snylter som utnyttet sykelønnsordningen.
Jeg giftet meg med direktøren i en større bedrift, og vi jobbet mye begge to, også etter at vi fikk barn.
Vi måtte ansette en au pair for å få hverdagen til å gå i hop. Jeg bare fnyste de gangene det sto i avisen at aupair-ordningen burde skrotes. Jentene burde få skikkelig lønn, var omkvedet.
Da får de ta seg en skikkelig utdanning, tenkte jeg i mitt stille sinn. Og noen ganger sa jeg det høyt også.
Jeg var altså en ganske navlebeskuende kvinne. For meg var hardt arbeid og god inntekt den eneste
målestokken for vellykkethet. Sykdom og arbeidsledighet var irritasjonsmomenter jeg mente samfunnet ikke skulle belastes med. Lite visste jeg at jeg snart selv skulle havne i kategorien mennesker jeg foraktet så …
Livet snudd på hodet
Det var vinter og glatt og plutselig mistet jeg kontrollen over bilen. Den endte opp på taket ute på et jorde, og selv hang jeg mørbanket opp ned etter setebeltet.
På legevakten kunne de konstatere at jeg var heldig som hadde kommet fra ulykken uten større skader. En liten hjernerystelse, bare. Jeg var raskt tilbake på jobb og sto på som vanlig, både som mor, ektefelle og ansatt. Men jeg merket at noe var galt. Jeg fikk stadig oftere hodepine, og nakken var heller ikke helt i orden.
For å gjøre en lang sykdomshistorie kort, så gjorde ulykken til slutt at jeg ikke kunne jobbe mer. Jeg måtte jo ha en inntekt, så før jeg visste ordet av det, satt jeg og fylte ut søknad om arbeidsavklaringspenger.
Det var en grusom periode som jeg den dag i dag sliter med å tenke tilbake på. Jeg måtte blant annet igjennom et arbeidstreningsopplegg som jeg fant svært nedverdigende.
Der satt jeg med min høye utdanning og skulle ha arbeidstrening sammen med folk som åpenbart ikke befant seg i samme kategori. Det var ufaglærte, håndverkere og yrkessjåfører, langt under meg på rangstigen.
I dag skammer jeg meg dypt over dette synet på andre mennesker. Jeg så rett og slett ned på mennesker som egentlig ikke ønsket annet enn å ha en jobb og en inntekt til å leve av. Og så var de altså blitt syke og derfor forhindret fra å ha en sikker inntekt gjennom vanlig, ærlig arbeid.
Etter litt om og men ble jeg erklært arbeidsufør. Dette var så nedverdigende at jeg i starten isolerte meg helt fra omverdenen. Jeg sluttet å dra til mine foreldre, for jeg visste jo hvilket syn de hadde på arbeidsuføre.
Jeg fikk tiden til å gå med trening og ved å lese bøker. Hodepinen var ikke så intens når jeg slapp stresset på jobb. Økonomisk kom jeg ganske godt ut av det, takket være gode forsikringer. Men skammen var uutholdelig. Så jeg meldte meg opp som student ved universitetet, for å ha noe å si som var akseptabelt i sosiale sammenhenger.
«Jeg har tatt en liten pause fra jobben som advokat og studerer kunst. Følte for å gjøre noe annet», var historien min. Jeg nevnte ikke med et ord at jeg var blitt arbeidsufør.
En dag kom jeg over en lukket gruppe på Facebook som omhandlet uføre. Egentlig foraktet jeg meg selv for situasjonen jeg var i, men likevel ba jeg om å bli medlem i gruppen, og ble akseptert. Jeg ønsket bare å se om det var noen andre der som meg, som var på vei ut av uføret.
Det var det ikke. Men jeg fikk et innblikk i en verden jeg ikke ante eksisterte. Folk var jo virkelig ordentlig syke. Og som de slet med å komme igjennom hos Nav!
Etter hvert begynte jeg å engasjere meg i noen av historiene som andre uføre fortalte. Historier der
jeg umiddelbart kunne se at vedkommende var blitt utsatt for stor urett. Jeg henviste til lovverket, og etter hvert tok jeg også på meg å skrive brev til Nav på vegne av et par av dem, og de nådde frem og fikk saken sin behandlet på nytt og på korrekt måte.
Mitt syn på uføre begynte gradvis å endre seg, og samtidig merket jeg at jeg selv begynte å reise meg. Jeg skulle vel ikke gå rundt og ha dårlig samvittighet for at en bilulykke tok fra meg arbeidsevnen? Jeg var arbeidsufør, og det var ikke noen drømmesituasjon – men det var slik det ble.
Skværet opp
På grunn av tilstanden min er det ikke så ofte jeg har besøkt foreldrene mine, men i går var jeg hos dem på middag. Kvelden endte i en kjempediskusjon med min far om temaet uførhet. Konflikten hadde ligget og ulmet lenge, og nå blusset den opp.
Det kom frem at pappa hele tiden hadde vært direkte flau over å ha en ufør datter.
Han mente at jeg fint kunne ha klart å jobbe hvis jeg bare ville, for som han sa: «Vi har vel alle noen dårlige dager på jobb innimellom, uten at vi må legge oss ned og syte av den grunn. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har jobbet med litt hodepine!»
Jeg hadde bestemt meg for ikke å bli forbannet på ham. Jeg avsluttet bare samtalen med å si at han burde takke sin skaper for at bilene han hadde kjørt, alltid hadde holdt seg på veien.
At ikke kroppen hans var blitt rammet av sykdom som brått slo til, som for eksempel MS, som ville gjort det umulig for ham å jobbe som veterinær.
Mor satt bare stille og hørte på. Jeg bare ante hva hun innerst inne tenkte: At uføre bare kunne ta seg litt sammen, så ville det ordne seg.
I dag fikk jeg en kort SMS fra foreldrene mine: «Kjære jenta vår. Unnskyld.»
Det var alt. Og det var nok. I dag skal jeg dra bort til dem uten å være invitert, slik jeg alltid gjorde før jeg ble ufør. Hva som har fått dem til å endre mening, aner jeg ikke, men det spørsmålet lar jeg bare ligge. Jeg vet bare at mine erfaringer har gjort meg til et klokere og mer ydmykt menneske, og det håper og tror jeg gjelder mine foreldre også.
Denne saken ble første gang publisert 25/06 2020, og sist oppdatert 02/12 2021.
