Hun begynte å riste i hele kroppen av det hun så

Malte var ett stort smil da han fortalte meg at foreldrene hans hadde gått med på at vi lånte sommerhuset deres. Vi hadde nemlig planlagt å holde en stor sommerfest for både venner og familie.

Malte og jeg var begge midt i 20-årene. Vi hadde kjent hverandre i to år, og hadde begynt å snakke om at vi snart ville flytte sammen. 

Vi var fortsatt nyforelsket, så festen var også en markering av at vi nå var et par.

I tiden før festen koste vi oss med å skrive invitasjoner, planlegge innkjøp, få tak i telt til overnattingsgjester - og så håpe på at værgudene ville være med oss.

Alt syntes heldigvis å klaffe på dagen. Moren min var en av de første som ankom og var glad for å være invitert. Moren min og jeg var ganske nære og gode til å lese hverandre. Jeg var enebarn og faren min døde da jeg var ganske liten, så det hadde alltid bare vært moren min og meg. 

Hun hadde også alltid vært der for meg, og jeg forsøkte å være der for henne. 

Det siste året hadde nemlig vært hardt for henne. To forhold hun hadde hatt hadde tatt slutt, så da Malte roste kjolen og utseendet hennes, kunne jeg se at hun ble glad. Det var heller ikke ufortjent for min 48 år gamle mor så fantastisk ut.

Festdagen og kvelden gikk slag i slag, jeg fløy rundt som en virvelvind, snakket og skålte med gjestene. Været var fantastisk, alle koste seg stort - også min mor. Hun sa flere ganger at hun var så glad for å være med, og sa Malte var så oppmerksom og hjelpsom.

Det hadde min mor helt rett i. Malte var en beleven vert som sørget for konstante forsyninger av mat og drikke til gjestene, mens jeg selv hadde det så travelt med å snakke at jeg glemte å få spist noe særlig.

Til gjengjeld fikk jeg drukket en masse hvitvin. Alt for mye, viste det seg snart.

Allerede ved midnatt ble jeg dårlig, men Malte var heldigvis der. Han la armen sin rundt meg og hjalp meg i seng. Han sørget også for at jeg hadde vann på nattbordet og kysset meg god bedring. 

Han skulle nok holde styr på resten av festen.

Les også (+) Jeg hadde fire barn, ingen inntekt og et ødelagt ekteskap. Så dukket det opp et ukjent testament

Våknet ved daggry

Da jeg slo opp øynene var det daggry, og det første jeg la merke til, var at Malte ikke lå på sin side av sengen. Jeg satte meg opp med verkende hode, sto opp og drakk et glass vann og listet meg ut på terrassen for å få litt frisk morgenluft. 

Jeg kunne høre et par små snork fra et av teltene. Og så lyden av en stor fugl som lettet fra taket av annekset, som vi hadde latt min mor få. 

En innskytelse fikk meg til å gå dit, og et øyeblikk etter forsvant bakken ganske enkelt under meg. For da jeg kikket inn gjennom vinduet, så jeg min mor ligge naken, sovende dypt i armene på en like naken Malte. Jeg stivnet, så begynte jeg å riste over hele kroppen. Jeg rev opp døren og skrek mot sengen:

– Hva er dette? Hva i helvete er dette?

Bildet av de to i sengen brente seg fast på netthinnen min. Jeg styrtet ut av annekset og husker ikke annet enn at jeg løp. Min neste erindring er at jeg satt på et tog på vei hjem og fullstendig knust og gråtende ringte til min venninne Anja. 

Malte hadde vært utro mot meg, på vår egen fest. Og ikke bare det. Han hadde vært utro med min egen mor. Hvordan kunne han? Hvordan kunne hun? Hvor langt ute kunne man være!

De første dagene var Anja hos meg konstant, og jeg ignorerte alle anrop fra både Malte og min mor. Min mor kom også og banket på døren min, men jeg kunne ikke se henne i øynene, så jeg skrev en sms til henne om at hun skulle holde seg langt unna.

Med Malte gjorde jeg kort prosess, da jeg hadde gjenvunnet en smule indre styrke. Jeg ringte til ham og sa kort hvor såret og skuffet jeg var, og at jeg ikke ville ha noe med ham å gjøre igjen. 

Malte ville unnskylde og forklare, men jeg hadde ikke mer å snakke med ham om.

Det var virkelig en seriøs krise for meg. Etter som tiden gikk, begynte jeg dog å savne min mor, men så snart bildet av henne og Malte nakne sammen i sengen i annekset dukket opp, kunne jeg ikke tilgi henne. Og jeg merket en forakt som etter hvert mildnet litt, mens skuffelsen tok dens plass i stedet.

Min mor gjorde ellers alt for å bli forsonet med meg. Hun skrev brev, hvor hun innrømte at hun hadde oppført seg fullstendig utilgivelig, at hun ikke visste hva som hadde gått av henne, og at hun angret bittert. Hvordan kunne hun gjøre opp for sitt svik?

Jeg ble henne svar skyldig.

Les også: (+) Jeg må fortelle hemmeligheten jeg har båret på i 30 år

Møtte en ny mann

Et års tid etter møtte jeg Martin, en fantastisk varm og rolig fyr, som jeg følte meg helt trygg med. Det var som om vi alltid hadde visst at det skulle være oss to. Vi flyttet raskt sammen, og etter et års tid ble jeg gravid. 

Vi var lykkelige.

Jeg tror graviditeten satte i gang noe i meg. Jeg var jo min mors eneste barn, og vi hadde alltid vært så nære. Jeg savnet henne også nå som jeg var gravid, men samtidig var jeg fortsatt sint på henne. 

Jeg forsto fortsatt ikke hva som hadde fått henne til å oppføre seg sånn.

Martin forsto hva jeg følte, men mente også at jeg skulle komme meg videre, for det hadde jeg jo gjort sammen med ham. Han syntes også at det var synd hvis vårt kommende barn ikke skulle mormoren sin på grunn av det som hadde skjedd. Han mente også at dette kunne ødelegge for oss på sikt.

Jeg følte meg etter hvert mindre sint og bitter, tiden gikk og trangen til å dele min glede over vårt kommende barn med min mor vokste.

Anja, min venninne, kom meg som så ofte før til unnsetning. Vi snakket om hvorvidt jeg kunne skrive meg ut av skuffelsen og sinnet og finne tilbake til en form for respekt for min mor. 

Bare det å få beskrevet mine følelser, få dem ned på papiret og overlevert til min mor ville være en slags terapi, mente hun. Hun rådet meg også til å la min mor sette sine egne ord på hvorfor det hadde skjedd.

Jeg bestemte meg for å skrive et brev og brukte flere dager på å gjøre det ferdig. 

Det virket faktisk nesten rensende på meg, jeg bearbeidet sviket og begynte å få skuffelsen ut av kroppen. Jeg skrev veldig direkte til min mor at alt fortsatt var vanskelig, men at jeg hadde kommet videre nå og at jeg hadde gode nyheter. 

Jeg håpet bare at hun ville forklare seg. For det var viktig.

Det var en spesiell følelse å sende brevet, og jeg var selvfølgelig spent på min mors reaksjon. Den kom etter et par dager. I en sms skrev hun at hun var lykkelig for at vi endelig kunne møtes igjen.

Martin og jeg kom gående hånd i hånd, jeg med min snart høygravide mage. Da min mor fikk øye på meg, løp hun oss i møte. Hun ga meg en lang klem som sa mer enn mange ord. Etter noen lange sekunder holdt hun meg ut for seg:

– Sofie! Så godt å se deg igjen. Jeg har savnet deg sånn!

Hun og jeg gikk alene inn på en kafé og snakket om løst og fast, først litt nølende. Så ble hun alvorlig.

– Sofie, jeg håper du vet at jeg skammer meg så forferdelig over det som skjedde på den festen. Det var utrolig umodent av meg. Jeg vet det ikke kan unnskyldes, men jeg fikk altfor mye å drikke og ble så smigret av Malte. Og det traff meg på et tidspunkt hvor jeg følte meg så forlatt, sa hun. 

– Kanskje var det noe panikkalder i det også. Det unnskylder ingenting, det vet jeg. Men jeg kan garantere at det jeg gjord emot deg har fylt hver en time i mitt døgn siden.

Det var stille mellom oss, mens jeg så en velkjent oppriktighet i øynene hennes. Hun så ned, før hun fortsatte:

– Jeg er bare så glad for at vi sitter her i dag, og jeg føler meg så stolt når jeg ser deg og din vakre mage.

Jeg grep min mors hånd.

– Det er et mørkt kapittel i vår bok, mor. Men jeg vil gjerne være med på å skrive et nytt. Et nytt og morsommere kapittel, hvor du skal være bestemor, og jeg skal være mamma.

Jeg kunne se hvordan lettelsen bredte seg i ansiktet hennes. Jeg kunne faktisk merke hvor godt det var å la den bitre kulen i brystet min bli oppløst og erstattet av tilgivelsens varme kraft. 

For tilgivelsen hadde omsider funnet veien til meg, det kunne jeg merke, og i dag har min mor og jeg det heldigvis virkelig fint sammen igjen. 

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon. Den er basert på en sann historie med en anonym hovedperson, Sofie. Historien er bearbeidet av en journalist.