Ingen vet at vi møtes, heller ikke barna våre. Det er vår hemmelighet
Jostein og jeg hadde vært skilt i over tre år da vi tilfeldigvis møttes i en butikk. Et møte som har fått konsekvenser for oss begge.
I år er det fire år siden Jostein og jeg ble skilt etter 18 års ekteskap. Vi kom til et punkt hvor vi ikke hadde mer å gi hverandre, og vi ble enige om at livet var for kort til å leve i et ekteskap ingen av oss syntes fungerte godt nok. Det var en udramatisk skilsmisse, selv om den også frembrakte sorg og tårer.
Vi snakket sammen hele tiden og samarbeidet godt både om fordeling av innbo og salg av huset vårt. Jeg følte den gangen at det var den riktige avgjørelsen, selv om det var vondt at den førte til en splittet familie.
Både Jostein og jeg har alltid hatt et familiefokus, og vi koste oss mens barna var små. Jeg tror at noe av grunnen til at vi ikke klarte å ivareta hverandre gjennom årenes løp, også var at vi hadde for mye fokus på familielivet. Barna våre kom foran alt annet, så det ble lite alenetid for Jostein og meg.
Jeg har møtt flere menn etter skilsmissen, men det har ikke blitt noe seriøst forhold ut av disse møtene. Jostein, derimot, ble samboer etter et par år, og jeg trodde at han var lykkelig i sitt nye forhold.
Vi har møttes i forbindelse med barna, men utover det har vi ikke hatt personlig kontakt. Så en dag for åtte måneder siden møttes vi tilfeldig i en butikk. Vi skulle begge handle inn for helgen, og jeg kjente at jeg ble glad for å se ham.
Vi pratet en stund før vi begynte å bevege oss innover i butikken. Jeg merket at Jostein flørtet med meg, han fulgte etter meg med handlevognen sin, tøyset og så på meg med det blikket jeg kjente igjen fra den første tiden vi var sammen.
Han flørtet med meg
Da vi sto ved kassen og skulle betale, sa han lavt at han savnet meg. Jeg ble helt perpleks og visste ikke hva jeg skulle si. Jeg minnet ham på at han hadde en samboer som ventet på ham, men han ristet på hodet og sa at hun aldri kunne ta min plass i hjertet hans.
Da vi kom ut på parkeringsplassen, spurte han om han kunne ringe meg en kveld, og jeg sa ja. Jeg opplevde hele situasjonen som både merkelig og spennende.
Jostein ringte meg den samme kvelden. Samboeren hans var ute, og vi pratet i over to timer. Først snakket vi om livet vi hadde delt, om gode minner, om barna og hva som egentlig gikk galt i ekteskapet vårt. Han la ikke skjul på at samboerskapet føltes litt feil for ham.
– Det er vi to som kan ha de beste og mest interessante samtalene, Vera, sa han og påpekte at jeg også var den som fikk ham til å le.
Han snakket ikke nedsettende om samboeren sin, men han fremhevet meg og sa at jeg fikk frem det beste i ham. Jeg ble selvfølgelig smigret av det han sa, og jeg merket at jeg likte spenningen som bygde seg opp mellom oss.
Han flørtet med meg, og moralsk sett følte jeg at han på en måte var min, vi som hadde barn og en lang historie sammen.
Før vi la på, hadde vi avtalt å møtes for å gå en skogstur sammen, og det gjorde vi et par dager senere. Det var en lett stemning mellom oss, og jeg kjente at jeg likte å være sammen med ham.
Derfor takket jeg ja til enda et møte, og slik har det fortsatt nå i månedsvis. Vi møtes så fort vi har mulighet til det. Jostein kommer ofte hjem til meg, og vi lager mat sammen, noe vi aldri tidligere har gjort. Samboeren hans jobber turnus, og det gir oss mange muligheter til å møtes.
Vår hemmelighet
Jeg savner ham når han må være hjemme hos seg selv i noen dager og vi kun kan ha kontakt gjennom meldinger. Jeg tror jeg er forelsket i Jostein igjen. Det føles sånn. Men jeg er også litt redd for at det er selve situasjonen som får meg til å føle som jeg gjør.
Jeg kjenner hjertet hamre før han skal komme til meg eller vi skal møtes. Jeg lengter etter kroppen hans, og jeg er blitt veldig oppmerksom på alle de fine sidene hans, som jeg tidligere tok som en selvfølge.
Ingen vet at vi møtes, heller ikke barna våre. Det er vår hemmelighet. Men snart vil vi stå overfor et valg. Jeg er ikke interessert i å være min eksmanns elskerinne, og det vet han.
Vi har latt tiden jobbe for oss, og han har sagt flere ganger at han ønsker at vi skal finne tilbake til hverandre. Det er noe i meg som sier at jeg skal gi dette en ny sjanse.
For vi jobbet ikke nok med forholdet vårt før vi ble skilt, vi konstaterte kun at vi ikke lenger hadde de rette følelsene for hverandre. Men nå tror jeg faktisk at vi tok feil.
Jostein er igjen den mannen jeg føler meg vel og trygg sammen med. Han representerer det jeg ønsker meg i en mann, og jeg kjenner ham veldig godt. Likevel ser jeg ham i et helt nytt lys nå, som om vi har trengt disse årene fra hverandre.
Han sier det samme om meg og ikke minst forsterkes det når han sammenligner meg med samboeren sin. Jeg blir stolt og rørt når han sier at hun ikke kan sammenlignes med meg, i min favør.
Jeg vet ikke hva som vil skje videre, men slik det ser ut nå, tror jeg at Jostein vil bli min igjen. Jeg tenker på ham hele tiden, jeg gleder meg til vi treffes, og jeg tror dette handler om noe mer og dypere enn den spenningen som ligger i situasjonen.
Vi vet at vi gjør noe som vil såre et annet menneske, men vi har bestemt oss for at vi aldri vil fortelle om denne tiden vi har delt til nå. Jostein sier at han skal gripe tak i de nærmeste ukene og flytte ut. Og det er først da vi kan finne helt ut om det blir oss igjen, og det tror jeg det blir.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
