Hvis et hjerte kan gå i tusen biter så knuste du mitt

Jeg skriver dette brevet til deg, min elskede ektemann. 

For en halv time siden kom du inn på kjøkkenet til meg, kysset meg på kinnet, spurte meg om det var greit at du gikk og la deg fordi du ikke følte deg helt topp. 

Jeg klemte deg og sa selvfølgelig. Hvis du visste hvor glad jeg er for at du er hos meg!

Da du og jeg møtte hverandre for 15 år siden, var vi begge så unge at vi visste lite om hva det vil si å bli en familie. 

Vi var 20 år da vi ble foreldre til et lite barn, og hverdagen ble snudd på hodet. Ingen av oss hadde fast jobb, og vi visste ikke hva vi ville med livene våre. 

Det eneste jeg visste helt sikkert, var at du var mannen i mitt liv. Så jeg sa ja til å flytte sammen med deg, og mens du studerte til å bli ingeniør, tok jeg meg deltidsjobb i en dagligvarebutikk.

Vi klarte oss bra, syntes jeg, selv om vi hadde dårlig råd og måtte ha økonomisk støtte hjemmefra noen ganger.

Så fikk vi datteren vår, men da var du ferdig utdannet og hadde en fin jobb og tjente gode penger. 

Jeg utdannet meg til hjelpepleier. For meg handlet fremtiden om oss. 

Helt til du den dagen kom til meg og sa at du hadde møtt en annen, en kvinne du jobbet sammen med, som du hadde hatt lange overtidskvelder sammen med over lang tid.

Jeg var knust, og alle rundt oss sa at det du hadde gjort var utilgivelig.

Det var ikke vanskelig å være enig med dem, for jeg var knust av sorg. 

Det eneste jeg drømte om var å få deg hjem igjen. Men jeg innså raskt at det ikke kom til å skje. Din nye samboer ble gravid og dere giftet dere, hvilket vi aldri rakk å gjøre. 

Hvis et hjerte kan gå i tusen biter, var mitt i tusen biter da.

Les også: (+) Kjære mamma. Jeg skulle ønske du hadde lyst til å være mormor

Trodde aldri på gjenforening

Hvis noen for fem år siden hadde fortalt meg at du og jeg skulle finne tilbake til hverandre, ville jeg ikke ha trodd på det.

Jeg ville ha ledd og sagt at det var en utopisk tanke, for du, mannen jeg en gang elsket høyere enn meg selv, så tilfreds ut i ditt nye liv. 

Du hentet barnet vårt og snakket hyggelig til meg, som om jeg var en gammel venn. Det var ikke ømhet eller anger å lese i øynene dine.

Jeg bestemte meg for å gå videre, jeg også, og jeg møtte en mann jeg likte. 

Det var godt å få tankene over på en annen enn deg, selv om jeg må innrømme at du var i hodet og hjertet mitt da også.

Det var akkurat slutt med kjæresten min da jeg på en løpetur i skogen tilfeldig sprang på deg. 

Vi slo følge og du skrøt av hvor sprek jeg var, og så spurte du meg om jeg hadde det bra.

Jeg sa ja, at det var ok med meg, men innrømte at ikke alt var rosenrødt. 

«Du har alltid vært så ærlig og rett frem, du, Lillian », sa du da. «Noe annet nytter ikke», sa jeg. 

Du så på meg med et blikk som var rart, jeg følte det. To uker senere sto du på døren igjen, og du hadde med deg en bukett røde roser.

 Takk», sa du. Takk, for hva, tenkte jeg? Jeg forsto ingen ting. 

Du sa at du hadde flyttet hjemmefra, at du ikke kunne leve lenger med falskhet og livsløgner. «Da vi snakket sammen sist, gikk det opp for meg hvordan jeg vil ha det», sa du.

Tre måneder senere ble vi kjærester igjen. Vi fant tilbake til den store kjærligheten, begge to. Selv om familie og venner advarte meg mot å tilgi deg og starte på nytt, ga jeg deg sjansen. 

Vet du, det har jeg ikke angret på ett sekund. 

Når din lille datter på tre år kommer til deg i dine helger, kjenner jeg at jeg er glad i henne. Fordi hun er din. 

Kjære Nils, nå skal det være oss for bestandig. 

Da jeg ga deg mitt ja i en liten og intim vielse i Roma i sommer, visste jeg at vi er uløselig knyttet sammen. 

Datteren vår, som er blitt stor nå, sier at hun endelig tror på sann kjærlighet. Er ikke det rørende?

Din Eva