Hun er søsteren min, men det får være grenser

Mor og far er borte for lenge siden. Mor fikk Alzheimer i 70-årsalderen og svant hen. Det gikk fort nedover med henne, og da hun døde, følte vi at vi hadde vært morløse lenge. Det var faktisk en lettelse da hun døde, for på slutten lå hun for det meste og gråt.

Far fikk kreft og døde raskt etter å ha fått diagnosen. På den tiden hadde jeg akkurat fylt 31 år og min søster Anne 26.

Mor og far hadde giftet seg i godt voksen alder, og mor fikk Anne sent. Jeg syntes det var stas å få en lillesøster. Foreldrene våre var altså godt oppe i årene og slitne når de kom fra jobb. Jeg tok ofte med meg Anne og gikk bort til nabobarna etter middag. 

Hjemme hos Morten og Marie var det helt annerledes. Faren deres, Håvard, var ung og gutteaktig og ville gjerne leke eller ta oss med på tur. Det var alltid spennende. Foreldrene våre var mye mer engstelige for at noe skulle skje med oss, enn hva faren til Marie og Morten var.

I ettertid kan jeg forstå mor og far. Fordi de hadde hatt problemer med å få barn, var de kanskje ekstra forsiktige.

«Hvorfor er alt så farlig når vi er på tur sammen med dere, men ikke noe farlig når jeg er sammen med onkel Håvard», hadde jeg spurt mamma om en gang.

Det fortalte hun meg etter at jeg ble voksen. «Onkel Håvard» kaller jeg pappaen til Morten og Marie den dag i dag. Han var som en god onkel for meg og beriket barndommen min.

Det var først da jeg begynte på skolen, at jeg virkelig oppdaget at mor og far ikke var som andre foreldre. Flere ganger kom barn bort og spurte om jeg hadde med meg besteforeldrene på ulike tilstelninger. «Men de er jo så gamle», sa de rett ut på barns vis når de hørte at de var mammaen og pappaen min.

Da vi begynte å gå ut med gutter, sto restriksjonene i kø hjemme hos oss. Det var aldri snakk om å ha med venner hjem for å spille musikk, spise pizza og prate. Slikt bråk orket ikke faren min.

Allerede mens jeg var tenåring, tenkte jeg at jeg ville gifte meg tidlig og få barn. Mine barn skulle slippe å ha gamle, slitne foreldre.

Jeg møtte Bjørn mens jeg var russ. Han var seks år eldre enn meg, og merkelig nok trykte mor og far ham umiddelbart til sitt bryst. Vi giftet oss så snart Bjørn var ferdig med studiene. Da var jeg 21 år.

Les også (+): Jeg trodde han var mannen i mitt liv. Helt til en venninne ringte meg en kveld

Hun ble aldri gift

Da far døde, hadde jeg allerede rukket å få tre barn, som da var åtte, fem og tre år. Jeg hadde en halvdagsjobb som lærer, aktive, små barn og et stort hus. Derfor hadde jeg nesten ikke tid til å kjenne på egne følelser og sørge over mor og far.

Det var verre med Anne. Hun var ugift, hadde få venner og ble gående og sture alene. Hun trumfet gjennom at hun skulle ha barndomshjemmet etter foreldrene våre. Bjørn og jeg ville helst kjøpe henne ut så hun kunne få seg en leilighet. Vi hadde jo tross alt tre barn og ville gjerne ha mer plass både ute og inne. Men det ville ikke Anne, hun bare måtte bo der hun alltid hadde bodd.

Vi ordnet det derfor slik at jeg fikk hytta og pengene etter foreldrene våre. Etter å ha solgt hytta og lagt til alle spare­pengene hadde vi råd til å bygge oss nytt hus.

Det oppsto ingen stridig­heter mellom Anne og meg under arveoppgjøret, men jeg var bekymret for hvordan det skulle gå med henne. Barndomshjemmet vårt begynte å bli gammelt og trengte en grundig oppgradering. 

Da jeg spurte hvordan hun skulle klare å holde huset i stand, så hun forbauset på meg. «Jeg har da ikke tenkt å gjøre noe med huset. Det skal være akkurat slik som før mor og far døde», svarte hun.

«Anne er jo sær og spesiell», svarte Bjørn da jeg for­talte ham om samtalen med søsteren min. Denne bemerkningen fikk meg til å tenke etter, og jeg visste at Bjørn hadde rett.

Anne hadde ganske visst mange spesielle meninger og problemer. Som barn greide hun ikke å holde på vennene sine, men den gang tenkte jeg ikke over det. 

Hun ble etter hvert et ensomt barn, mens jeg hadde venner i fleng. Mamma og pappa var alltid på hennes side. Etter deres oppfatning var det alltid alle andre som var vanskelige, aldri Anne.

Når Bjørn nå satte ord på hvordan han oppfattet Anne, må jeg innrømme at foreldrene våre alltid «hadde slukket de verste brannene» for henne.

Anne var egentlig skoleflink og gikk ut av videregående med gode karakterer. Hun begynte på det ene studiet etter det andre ved universitetet. Hun kunne ryke uklar med forelesere, medstudenter, eller bare miste interessen for det hun holdt på med. 

Hun var flyktig og impulsiv i alt hun foretok seg. Derfor opparbeidet hun seg aldri noen fagkrets som det var lett å benytte i jobbsammenheng. Hun fikk noen vikariater, men ble aldri fast ansatt. Før vikariatet var slutt, var hun enten blitt uvenner med sjefen eller med kollegene sine.

Og dermed var hun ledig på arbeidsmarkedet igjen.

Jeg forsøkte å snakke med henne, det nyttet ikke. «Men hva skal du leve av?» spurte jeg bekymret. «Jeg får da alltids en annen jobb», svarte hun.

En dag jeg ringte henne, fortalte hun nærmest i en bisetning at det rant fra en kran på kjøkkenet, og at det hadde samlet seg vann i kjelleren. «Og hva har du tenkt å gjøre med det?» spurte jeg. «Jeg har satt en bøtte under vannrøret som det renner fra, det hjelper», svarte Anne.

Bjørn og jeg syntes det var ille at huset skulle få råteskader, og fikk vannskaden reparert for vår regning. Anne hadde ingen penger å betale med. 

Les også: (+) Jeg har vært hans elskerinne siden jeg var 22 år. Nå er det nok

Folk ville ikke komme

I høytidene tok hun det for gitt at hun skulle være hos oss og bli oppvartet, slik mor hadde oppvartet henne. Det var for så vidt greit at hun kom, men hun gjorde det som regel utrivelig.

Hadde vi andre gjester som motsa hennes bastante meninger, kunne hun bli så snurt at hun låste seg inne på bad eller soverom i timevis. 

Hadde hun ikke spist før hun begynte å furte, forventet hun at jeg skulle stå klar til å dekke på bordet og diske opp når det passet henne å låse opp døren igjen.

Det verste var likevel at slekt og venner begynte å utebli fra sammenkomstene våre. «Det blir litt utrivelig når søsteren din er til stede», var det flere som sa. 

Da jeg konfronterte Anne med hva gjestene våre hadde sagt, kunne hun ikke skjønne at hun hadde gjort noe galt. «Det må være gjestene dine det er noe galt med», sa hun tvert. «Jeg håper du fortalte dem det, Marit», fortsatte hun. «Mor og far passet alltid på at folk ikke fikk være fæle mot meg. Det burde du også gjøre.»

Da brast det for meg. «Jeg er ikke moren din! Og nå har jeg fått nok av sutringen din og at du ikke kan tilpasse deg sosialt i noen sammenhenger. Hvis du ikke kan ta deg sam­men, får du heller sitte alene. Det har faktisk gått så langt at tantebarna dine bemerker hvor vanskelig du er.»

Selvfølgelig ble hun dødsens fornærmet. Hun tok ikke kontakt før det hadde gått et halvt år etter denne hendelsen, og da var det for å låne penger. Hun var blitt arbeidsledig igjen. Og jeg hjalp henne over kneiken, nå som tidligere.

Men jeg er blitt mye tydeligere på at jeg er søsteren hennes, ikke moren. Dette har vi snakket mye om, og i teorien forstår hun hva jeg mener, men i praksis er jeg redd hun alltid vil forbli den samme.

Anne er Anne. Jeg er glad i henne som søster, men hun må lære seg å ta ansvar for seg selv. Hun må gå inn i voksenrollen og ikke forvente at jeg skal oppføre meg som moren hennes.