Han var 15 år yngre enn meg, og nå ville han ha barn
Patrick var raus med komplimenter, og for ham spilte det ingen rolle at jeg var 15 år eldre. Men jeg led av usikkerhet og sjalusi og ble utslitt av å prøve å se ung ut.
Det hele begynte da jeg var ute med venninner for å feire 40-årsdagen min. Kvelden ble utrolig morsom, vi startet på en av byens restauranter og endte på en karaokebar. Her var det jeg for første gang møtte Patrick.
Venninnene mine hadde i hemmelighet meldt meg på en sang. Stor var overraskelsen da navnet mitt ble ropt opp på scenen for at jeg skulle synge Stand By Your Man.
Litt skjelven satte jeg i gang, men etter hvert syntes jeg det var kjempegøy!
Guttegjengen på bordet ved siden av sang med av full hals og trampeklappet for opptredenen min – som umulig kunne være mye å skryte av, sangstemme har jeg aldri hatt.
Men med godt humør kommer man som kjent langt! Snart kom vi i snakk med denne muntre gjengen, og to bord ble raskt slått sammen.
Selvfølgelig så jeg at de var langt yngre enn oss, det viste seg at de var 25 år alle sammen, men vi hadde det veldig gøy.
Patrick og jeg sang også en romantisk duett sammen, vi flørtet og spilte forelsket på scenen, til vill jubel fra festdeltagerne.
Da kvelden var over, tok fire venninner fornøyd taxi hjem til hvert vårt. Jeg til en tom leilighet.
For to år siden var jeg blitt skilt, og de to døtrene mine var hos faren denne helgen.
Meldingen
Søndagen ble jeg liggende på sofaen stort sett hele dagen, og jeg humret litt innimellom ved tanken på kvelden før. Sent søndag kveld tikket det inn en melding på mobilen min:
Hei, vil bare takke for i går, du er uforglemmelig, Patrick.
Min første tanke var hvordan han hadde fått tak i telefonnummeret mitt, den andre var ordet «uforglemmelig».
Fleipet han? Satt han sammen med kompisene sine og hadde det litt moro ved å gi «halvgamle» kjerringer som meg smigrende meldinger? Hvilken mann på 25 år brukte slike ord?
Jeg sendte et svar tilbake, «uforglemmelig kan du selv være» – men angret med det samme. Deretter slo jeg mobilen på lydløs for kvelden.
Neste morgen fikk jeg nok en tekstmelding hvor han skrev at han mente det han sa, og han la til at han syntes jeg var en utrolig spennende og flott dame.
Han ville gjerne treffe meg igjen. Nok en gang ble jeg skeptisk. Hvorfor var en ung, kjekk mann som Patrick interessert i meg?
Lørdagskvelden hadde riktignok vært morsom, og Patrick var veldig kjekk, men utover det? Han måtte ha skumle hensikter. Kanskje han syntes det virket spennende med en moden og erfaren kvinne?
Han som kunne få unge, vakre jenter … Jeg svarte et eller annet useriøst tilbake.
Det ble stille fra ham resten av uken. Men så møtte jeg ham tilfeldig på gaten, vi gikk bokstavelig talt rett på hverandre. Jeg skvatt til og kjente at jeg ble ildrød i ansiktet, og han ble temmelig paff, han også.
Litt tafatt forsøkte jeg meg på en liten spøk, men Patrick dro meg til side, helt alvorlig i ansiktet. Tydelig litt flau spurte han meg lavt hvorfor jeg hadde avvist ham.
Han fortalte at han likte meg veldig godt og at han overhodet ikke tenkte på at jeg var eldre enn ham.
Nølende innså jeg at jeg måtte ta ham seriøst, og i hvert fall gi oss en sjanse til å bli kjent, det kunne jo ikke skade. Derfor inviterte jeg ham hjem på middag samme kveld.
Les også (+): Jeg har alltid hatt hele ansvaret for å lage jul for familien. Men nå var det nok
Sjalusi og usikkerhet
Jeg ble fort veldig betatt av Patrick, men holdt igjen på følelsene. Etter noen ukers bekjentskap innså vi derimot begge to at vi var blitt glad i hverandre, det nyttet ikke å holde igjen.
Vennene våre var stort sett temmelig skeptiske til forholdet vårt. Kameratene hans undret seg over hvorfor Patrick valgte en dame på 40 år, som attpåtil hadde to halvstore døtre.
Venninnene mine var mest bekymret for at jeg skulle bli skuffet dersom han etter en stund, når nyhetens interesse hadde lagt seg, sa takk for seg.
Jentene mine syntes det var bare stas. Pappa hadde allerede kjæreste, og endelig fikk mamma en også, og Patrick var veldig kul.
Han likte kul musikk og snakket med dem som en venn, og ikke som voksne pleide å gjøre. Så det gikk veldig fint. Foreldrene våre, derimot, var skeptiske, spesielt hans, men alt dette gikk seg til etter en stund.
Etter hvert flyttet Patrick inn til meg, og jeg burde ha svevet på rosa skyer. Men det gjorde jeg dessverre ikke. Sjalusi og usikkerhet plaget meg.
Selv om jeg visste at jeg så godt ut, faktisk yngre enn jeg var, trente iherdig og hadde en spenstig kropp, kunne jeg ikke fri meg fra vissheten om at han var 15 år yngre enn meg.
Han kunne velge en jente på 20 når som helst, tenkte jeg i mine svarteste stunder. «Men jeg har valgt deg!» fikk jeg alltid til svar.
Likevel, selv om han prøvde å overbevise meg om at jeg var kvinnen i hans liv, lå denne såre vissheten om at jeg stadig ble eldre og mindre attraktiv dypt inne i meg.
Og det gjorde meg ekstremt opptatt av å leve sunt, holde kroppen i form, kle meg i spreke klær og i det hele tatt sørge for å se mest mulig ung og flott ut for min kjære.
Dette jaget etter evig ungdom begynte å slite meg mer og mer ut. Jeg følte meg tappet for krefter. Venninnene mine bemerket at jeg så litt sliten ut.
Da fikk jeg nesten panikk! Mange ganger la jeg meg ned og gråt av fortvilelse istedenfor å være lykkelig over å bli elsket av en så flott mann.
Denne usikkerheten min bunnet selvfølgelig i at jeg hadde et grunnleggende dårlig selvbilde. Jeg var fullstendig klar over at jeg hadde et problem der. Patrick kunne ikke for at han var ung og kjekk.
Han var veldig moden for alderen, og han var utrolig god til å gi meg komplimenter for utseendet mitt og for den jeg var. Stadig overøste han meg med kjærtegn og gode ord. Det burde jo holde.
Les også (+): Jeg gledet meg til å bli farmor, men mormor tok fullstendig styringen
Skar i hjertet
Når vi var ute sammen, sminket og pyntet jeg meg etter beste evne slik at han skulle være stolt over å gå sammen med meg.
Når ukjente unge jenter kom bort og ga ham en klem eller bare sa hei, kjente jeg sjalusien gnage i meg.
Derfor ville jeg helst være hjemme hos oss. Vi var lite sammen med vennene våre, det ble rett og slett litt feil.
Hans kamerater var ungkarer, og jeg følte meg ofte utilpass sammen med dem og forsto ikke helt humoren deres.
Venninnene mine med menn ble også feil overfor Patrick. Vi forsøkte, men det var begrenset hva de hadde av felles interesser, bortsett fra fotball og biler, selvsagt. Men det var jo en grense for hvor mye man kan snakke om disse temaene hele kvelden også.
Så en kveld etter at vi hadde lagt oss, begynte Patrick plutselig å snakke om å få barn sammen. En ny vond klump meldte seg i brystet. Jeg hadde mine to jenter og ønsket ikke flere. Jeg ville være 41 år når en eventuell ny baby ville ha kommet.
Mange får riktignok barn da, men igjen tenkte jeg på kroppen min, hvordan han ville like den underveis i svangerskapet og etterpå. Men det viktigste av alt var at jeg ikke ønsket meg flere barn.
Der og da, til tross for at jeg elsket Patrick veldig høyt, og kanskje nettopp derfor, fortalte jeg ganske rolig at det ikke gikk lenger. Stemmen min var utrolig nok fast og bestemt da jeg sa at det måtte bli slutt mellom oss.
Det skar meg i hjertet å si at jeg ikke elsket ham lenger, og det var usigelig vondt å se reaksjonen hans, hvordan det smertet ham. Men jeg hadde ikke noe valg. Av kjærlighet gjorde jeg dette. Dessverre var Patrick og jeg på ulike ståsteder i livet.
Hans ønske om barn, vennene hans som jeg vet han savnet mer kontakt med, aldersforskjellen, min usikkerhet og sjalusi. Jaget etter å se ung ut … Alt dette gjorde at jeg ikke kunne fortsette forholdet.
Ga meg troen tilbake
Da jeg så ryggen hans idet han gikk mot bilen med alle eiendelene sine, tillot jeg meg endelig å gråte ut. Jeg gråt nesten uavbrutt i tre dager, det var godt og vondt på én gang. Men samtidig følte jeg at jeg gjorde det eneste riktige – for oss begge.
Med denne historien mener jeg ikke å si at aldersforskjeller nødvendigvis spiller noen rolle for alle. Mange lever lykkelig sammen til tross for dette. Mange tenker ikke engang på alderen, men for meg ble det et problem.
Heldigvis innså jeg i tide at jeg ikke kunne fortsette dette forholdet lenger. Jeg unner Patrick alt godt i livet. Han ga meg igjen troen på kjærligheten, selv om vi nok ikke var de rette for hverandre.
Til tross for at det stikker i hjertet mitt ved tanken, håper jeg inderlig at han finner kjærligheten igjen for å få oppfylt sin drøm om egne barn en gang. Men i år skal jeg feire julen alene.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
