DE BLÅ SIDENE
Jeg har alltid hatt hele ansvaret for å lage jul for familien. Men nå var det nok
Jeg sendte kort til mine voksne døtre at de får stå for julaften selv. Så kom reaksjonen.
Det nærmet seg jul igjen. Folk stresset og kavet og sukket over alt som må gjøres. Og så sitter man der, fullstendig utslitt når julaften kommer, og tenker at neste år, da skal man ta det litt mer med ro i adventstiden og nyte desemberdagene.
Sånn planla jeg og drømte i fjor om denne julen. Da satt jeg tappet for krefter etter å ha gjort alt det som man ifølge skjemaet for flinke husmødre må gjøre til jul.
Mannen min, Leif, sier at det vel ikke er nødvendig å styre så mye; julen skal være hygge og kos. Lett for ham å si — som kommer til dekket bord i et nyvasket og pyntet hus og bare kan lene seg tilbake og ta imot! Det samme gjelder barna mine.
Tradisjonen er at døtrene våre, Hilde og Merete, kommer med sine familier. Hvilket vil si ektemenn og fem barn i alderen to til åtte år. Hele flokken ankommer lillejulaften og blir til første juledag.
Selvsagt synes jeg det er koselig å ha hele familien samlet rundt meg. Jeg synes fryktelig synd på mennesker som sitter alene julaften og som ikke har noen kjente og kjære hos seg i julen.
Kanskje er jeg urimelig som klager når det finnes så mange ensomme mennesker rundt om i landet, men jeg skulle så gjerne nyte litt av julen også, ikke bare yte.
Jeg har deltidsjobb i en gavebutikk, og i julestria er det ekstra hektisk. I mange år har jeg hatt problemer med ryggen, derfor kan jeg ikke jobbe hver dag. Inntekten jeg får av jobben, i tillegg til det sosiale utbyttet, kan og vil jeg ikke være foruten.
Døtrene mine er også i jobb, men heller ikke de jobber full tid. Likevel er det aldri snakk om at de tilbyr seg å hjelpe til når de kommer i juledagene. Akkurat som Leif forventer jentene at jeg varter opp.
Begge har sagt at de ikke kan tenke seg en annen julefeiring en den hjemme hos oss.
– Det er så deilig at vi fremdeles kan ha vår barndoms jul. Tradisjoner med lange linjer i julen, det er tingen, sa Merete i fjor.
Og Hilde nikket så enig, så enig. Selv sukket jeg bare og tenkte at de langlinjede tradisjonene skulle jeg sørge for ble brutt innen neste jul.
Les også (+): Mannen min så på meg som en sur og masete kone, enda jeg gjorde alt arbeidet hjemme
Jeg satt grenser
Jeg visste det var min egen skyld at ting var blitt som de var blitt. Men i år skulle jeg sette noen grenser. Likevel gikk tiden uten at jeg fikk meg til å si noe.
Det ble sommer, det ble høst — og jeg skjøv fortsatt juleproblemet foran meg. Men da det ble desember, kunne jeg ikke vente lenger ned å ta fatt i saken.
Fremdeles syntes jeg det var vanskelig å snakke like ut om dette med jentene mine, så jeg fant i stedet på noe jeg syntes var lurt. Uten å si noe til Leif sendte jeg et kort til hver av jentene.
Jeg ønsket god førjulstid og tilføyde at det ville vært hyggelig å få komme på besøk til dem i løpet av julen. Det ville være så deilig for en gangs skyld å få være en gjest, skrev jeg.
Det var med hjertet i halsen jeg postet kortene. Dette kom til å forskrekke dem, kanskje de til og med ville tro det hadde rablet for meg. Tanken fikk meg først til å le høyt, for så i neste øyeblikk å angre.
Hva om de ble fornærmet og ikke ville snakke med oss på denne siden av jul? Hva om Leif og jeg ble sittende alene julaften, uten barn og barnebarn rundt oss? Leif som elsket å ha sine rundt seg — og han visste ikke engang om planene mine!
Jeg ble redd for hva jeg kunne ha stelt i stand. Men på den annen side — tenk om julekortene kunne få jentene til å tenke seg litt om, forstå at jeg også har behov for å slappe av og nyte julen uten å ta meg helt ut? Jeg krysset fingre og håpet sterkt på det siste.
Telefonen var usedvanlig stille de neste dagene. Såpass at Leif kommenterte det.
– Så rart at ikke jentene har ringt, sa han en kveld. – De pleier jo å være på tråden omtrent daglig.
Jeg forsøkte å unnskylde det med at de sikkert hadde mye å gjøre, med barn, jobb og fritidsaktiviteter. Men inni meg kjente jeg uro og engstelse.
Flere ganger måtte jeg motstå lysten til å ringe og si at jeg ikke mente det som sto på kortene. Det var en spøk, selvsagt var de velkomne med menn og barn til julefeiring hos mor og far, den koselige tradisjonen som de setter så pris på.
Men noe holdt meg fra å kapitulere. For langt inne i meg fantes et håp om at døtrene mine skulle begynne å tenke litt, de også.
Leif og jeg hadde aldri krevd noe av dem, hverken som barn eller nå som voksne. Bestandig hadde vi stilt opp, som barnevakt, med hjelp til noe i huset eller økonomisk.
I oppveksten hjalp ikke jentene til hjemme. Jeg var hjemmeværende, og da var jo min jobb å ta meg av alt det praktiske i hjemmet vårt. Både Leif og jeg mente at jentene skulle ha en barndom uten slitsomme plikter.
Vi ønsket at de skulle bruke tiden sin på ting de interesserte seg for og som de syntes var morsomt. Begge sto vi på pinne for dem, og de ble kjørt hit og dit både sent og tidlig.
Nå så jeg at vi helt klart hadde skjemt dem bort ved aldri å stille krav. Derfor hadde vi fått to døtre som ikke tenkte på at kanskje mor og far også kunne trenge en hjelpende hånd en gang iblant.
Dagene gikk, og vi hørte ikke en lyd fra døtrene våre. Så er de vel blitt fryktelig fornærmet, tenkte jeg og ble straks engstelig igjen.
Les også (+): Søsteren min sa det var min egen skyld at mannen min hadde gått så langt. Jeg kunne ikke tro det jeg hørte
En ny julefeiring
Leif drev med nedtelling til julaften, forventningsfull og uvitende om hva jeg hadde satt i gang. Tradisjonen tro regnet han jo med at feiringen skulle gå som vanlig. Så en kveld ringte det på døren. Utenfor sto Hilde og Merete nokså slukøret.
Heldigvis var Leif i kjelleren akkurat da, så jeg fikk litt tid alene med dem. De takket for julekortet og fortalte at de begge først var blitt sjokkert over det som sto der. De hadde ringt hverandre og vært både fornærmet og indignert.
– Men snart gikk det opp for oss at du hadde rett, sa Hilde.
– Kortene var en lærepenge, og vi forstår nå at det er vel drøyt at du hvert år skal lage jul for oss. Derfor inviteres du og pappa og alle de andre hjem til oss denne julen, fortsatte Hilde.
– Og neste år er det min tur, sa Merete.
– Det er virkelig på tide at Hilde og jeg trår til. For vi vil fryktelig gjerne fortsette med tradisjonene våre om å være sammen lillejulaften, julaften og første dag, sa hun.
Jeg ble så lettet og glad at jeg begynte å gråte.
– Det vil jeg også, snufset jeg.
– Det er ikke noe annet jeg heller vil…
– Nei, men mamma, da, sa jentene forskrekket, – vi trodde du skulle bli glad…
– Men det er jeg jo.
Så glad at jeg må tute en skvett, sa jeg og begynte å forklare hvorfor jeg ble så sliten.
Mildt avbrøt de meg med å si at de hadde vært dumme og tankeløse som ikke hadde forstått at jeg hadde trengt en håndsrekning opp gjennom årene. De hadde trodd jeg ville ha det slik. Og så la de til:
– Vi har ganske riktig ikke vært flinke til å hjelpe til, men du har alltid vært så nøye, slik at vi var redde for å gjøre noe feil. Du er perfeksjonist, mamma, og har ikke hatt lett for å slippe andre til. Denne julen skal vi nyte
Så fikk jeg den — og jeg visste at de hadde rett. Fra de var små hadde jeg ikke latt jentene komme til på kjøkkenet.
Jeg husker når de kom hjem fra skolen og stolte ville overraske meg med å lage noe de hadde lært på skolekjøkkenet — jeg hadde føyst dem unna og overtatt selv. Dermed ble de vant til at kjøkkenet var mors domene og at mor ikke ønsket noen hjelpere.
– Dessuten burde det ikke vært nødvendig å sende disse kortene for å få oss til å forstå, sa Merete.
– Du kan da skjønne, mamma, at vi ville forstått at du blir sliten hvis du bare hadde sagt det til oss! Vi får lære oss til å være mer direkte. I en familie skal man kunne snakke sammen, ikke behøve å sende julekort for at man skal få sagt hva man mener.
Den satt. Jentene hadde fullstendig rett. Nå forsto jeg at mye av grunnen til at de ikke hadde sett behovene mine, var at jeg aldri hadde sagt noe.
Heldigvis har jeg fornuftige døtre. Og omtenksomme, da jeg endelig våget å stille krav.
Alt løste seg til det beste for alle parter til slutt. Da Leif omsider kom opp fra kjelleren, fikk han servert nyheten om at vi ikke skulle feire jul hjemme som ellers.
– Hele familien skal fortsette å være sammen, men nå skal julefeiringen gå på omgang, svarte Hilde.
– Du må forstå at mor ikke lenger kan være alene om å lage i stand til jul. Det burde både du og Merete og jeg ha forstått for lenge siden!
– Denne gang skal mamma få slappe av og komme til dekket bord, som både du og vi alltid har gjort, sa Merete.
Etter at jentene hadde gått, ble Leif og jeg sittende foran peisen og snakke. Han ba om tilgivelse for at han knapt hadde vasket opp en kopp i de 35 årene vi hadde vært gift.
– Jeg har ikke tenkt over at du kan bli sliten, du er jo så flink med alt du gjør, sa Leif og klappet meg på kinnet.
– Jeg skal lære deg både å vaske og lage mat — etter jul, lo jeg.
– Men nå i julen skal vi gjøre minst mulig, begge to.
Og sånn ble det. En fantastisk feiring uten at jeg måtte gjøre alt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 28/12 2022, og sist oppdatert 28/12 2022.
