De blå sidene

Jeg valgte å gå fra mannen min. Reaksjonen fra foreldrene mine kom helt uventet

I våre familier er ingen skilt.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN. Foto: Getty Images (Illustrasjonsfoto)
Sist oppdatert

Jeg har vært gift med Per i nærmere tretti år. Etter at våre tre døtre flyttet hjemmefra, har jeg kjent meg ferdig med hele ekteskapet.

Per og jeg har bare levd i samme hus de siste ti årene, og det fungerte på et vis mens jentene bodde hjemme. Da ble det ikke så synlig for oss at vi levde i et dødt forhold.

Å bryte ut av et langvarig ekteskap var en møysommelig prosess. Jeg håpet i det lengste at noe skulle endre seg, og at følelsene mine for ham skulle blomstre igjen. Men det skjedde aldri. Jeg begynte å innse at jeg ikke kunne leve med det store tomrommet innvendig. Noe i meg lengtet ut og vekk.

I våre familier er ingen skilt. Det ble rene oppstandelsen da jeg satte ord på hva jeg tenkte og følte. Først fortalte jeg Per at jeg ikke hadde flere følelser for han.

Deretter dro jeg til foreldrene mine og sa det samme. De tok det ikke pent. Moren min mente at jeg var utakknemlig og bortskjemt, og hun minnet meg på alt Per har gjort for meg gjennom årene.

Hun påpekte at han har forsørget både meg og jentene alle disse årene. Så skulle han få dette etter at jentene har flyttet hjemmefra? Hun var på gråten da hun sa det.

Faren min ringte Per med en gang, og jeg hørte at han hadde medlidenhet i stemmen.

Fordi jeg valgte å gå, ble jeg automatisk den store stygge ulven som har ødelagt alt for alle.

Les også (+): Søsteren min sa det var min egen skyld at mannen min hadde gått så langt. Jeg kunne ikke tro det jeg hørte

Ingen snakker om hvorfor

Det ingen tenker på, er hvorfor jeg gikk. Jeg syntes så visst ikke at det var enkelt å bryte ut og ødelegge det andre oppfattet som et harmonisk ekteskap. Vi har alltid holdt masken utad, vært hyggelige og imøtekommende. Men hjemme, bak husets fire vegger, kom tausheten og distansen. Vi hadde ikke lenger noe å prate om.

Jeg innrømmer at det er befriende å bo alene. Jeg nyter hvert sekund etter at jeg kommer inn døren etter endt arbeidsdag. Rekkehusleiligheten har en deilig terrasse som jeg har fylt med potter og blomster.

Jeg har funnet roen til å lese bøker igjen, og jeg kjenner at det er godt å styre min egen hverdag.

Men foreldrene mine har tatt Pers parti. De synes synd på han, og jeg vet at de i det lengste håpet at det skulle ordne seg. Faren min omtalte valget mitt som et lite opprør han håpet skulle gå over.

Jeg tenker i mitt stille sinn at Per ikke fortjener å leve med en som ikke lenger elsker han. Det er det visst bare jeg som tenker, for Per er bitter og sint på meg. Han føler seg sveket, og han er overbevist om at jeg har truffet en annen mann.

Jeg har vært tydelig på at det ikke finnes en annen og trekker meg bort fra alle potensielle krangler. Dette valget har jeg stått for selv, ene og alene. Jeg har brutt ut av ekteskapet for min egen del, for å skape meg en ny fremtid mens jeg ennå er relativt ung.

Les også (+): Jeg hadde vært utro. Straffen hans var knallhard

De har vendt meg ryggen

Jeg hadde håpet på støtte fra min nærmeste familie, men foreldrene mine har vendt meg ryggen. Søsteren min sier også at hun håper det skal ordne seg igjen. Hun har alltid likt Per så godt, og hun synes hele situasjonen er vanskelig.

Ja, det hadde vært enklest å bli i det trygge og vante. Da hadde alle hadde vært fornøyde. Men jeg kjenner virkelig at jeg trenger å bo alene, bli selvstendig og vise for meg selv at jeg kan drifte mitt eget hverdagsliv.

For det er sant som mamma sier. Per har skjemt meg bort helt fra vi møttes. Han har ordnet det meste av praktiske gjøremål. Han har jobbet mye og tjent gode penger til oss. Vi har aldri manglet noe som helst.

Men jeg kan ikke bli i noe jeg er ferdig med, for å tilfredsstille andre. Jeg får bare håpe at alt går seg til med tiden.

I neste uke har pappa fødselsdag. For første gang i mitt voksne liv har ikke mamma ringt og bedt meg bake pappas yndlingskake til feiringen. Antagelig har de bedt Per komme og syntes det er vanskelig å be meg samtidig. Men jeg kommer allikevel. Jeg har kjøpt en bok til pappa, og jeg baker selvsagt kaken han elsker.

For jeg er fortsatt datteren deres, og jeg tar det som en selvfølge at Per, på ett eller annet tidspunkt, tar noen steg bort fra familien min og lever sitt eget liv.

Men frem til da skal jeg være overbærende når det gjelder hans behov for støtte og sympati, selv fra min egen familie.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Denne saken ble første gang publisert 27/05 2020, og sist oppdatert 02/03 2023.

Les også