Brevet jeg aldri sendte
Jeg vet at venninner skal stille opp for hverandre, men det får være måte på!
Kjære venninne, du kan ikke fortsette sånn som du holder på nå.
Kjære venninne
Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt alt jeg vil si uten å såre deg.
Jeg vet at noen av ordene vil opprøre deg, og kanskje vil du si til meg: «Du tråkker på meg når jeg allerede ligger nede.»
Vel, noe må sies snart, for hvis ikke er jeg redd vårt vennskap tar slutt. Sannheten er at jeg ikke orker mer.
Har du tenkt over hvor negativ du er til alt og alle i livet, og hvor stort fokus det er på ditt samlivsbrudd og din sorg? Etter at du ble forlatt har du ikke snakket om annet enn sviket og hvor deprimert og nedkjørt du er.
Jeg har tatt imot deg, lyttet og forstått. Jeg har gitt råd som ikke er blitt fulgt, og jeg har trøstet og vært her for deg.
Selvfølgelig stiller gode venninner opp for hverandre. Du og jeg har en lang historie sammen og kjenner hverandre. Det skulle bare mangle at jeg ikke lot deg gå til grunne, og at jeg brukte tid, energi og krefter på å stille opp i en utfordrende tid.
Problemet er at du har vært negativt innstilt lenge før du ble alene. Jeg ser ikke bort fra at det er årsaken til at du ble alene. Kanskje ble mannen din lei av at du aldri var helt fornøyd og brukte masse tid på de negative tingene.
Det jeg prøver å si til deg, er at du må endre kurs. Det er helt greit å være lei seg, men ikke greit å ha negativitet som sin stil.
Det er blitt din stil å bare snakke om det som er vanskelig, og det suger energi fra dem rundt deg.
Jeg satt oppe en kveld og filosoferte rundt mitt liv, og da måtte jeg konkludere med at mitt livs
største energityv er deg. Når vi har vært sammen, føler jeg meg brukt som en gråtemur. Da kjennes det som all glede er borte og alt bare er grått og tungt.
Det er krevende å ha en venninne som ikke spør: «Men hvordan har du det, da?» Hvis jeg snakker om noe hyggelig, er det som om du ikke lytter, men bare sitter og venter på å snakke om din triste situasjon.
Du viser ingen begeistring hvis jeg vil dele en glede med deg.
Hvordan skal jeg ansikt til ansikt få sagt dette direkte til deg?
Jeg har tenkt på det utallige ganger, at jeg må si at nok er nok, men når jeg møter deg, klarer jeg det ikke, fordi jeg er jo empatisk og synes synd på deg. Så jeg velger å si det med andre ord, mer forsiktig.
Men tenk etter: I år er det fire år siden du ble alene, og du har ikke kommet deg ett skritt videre. Du er ennå bitter og lei deg fordi du ble forlatt.
Det kan se ut som om det eneste du tenker på, er å finne feil og mangler ved din eksmanns nye samboer og hennes måte å håndtere dine barn på. Du bruker all din tid, virker det som, på å lete etter noe som kan fortelle at din eks og hans samboer er dårlige mennesker.
Det jeg forsøker å si, er at jeg er lei. Jeg har hilst på Oles nye kjæreste, og hun virker blid, positiv og hyggelig, men det har jeg ikke klart å fortelle deg.
Jeg har sett hvor glad hun gjør ham. Da dere bodde sammen, lå det en dyster stemning rundt dere. Du var ikke fornøyd med ham og han var ulykkelig.
Jeg er glad i deg, kjære venninne, og jeg vil at du og jeg skal gå videre i livet side om side, men skal det skje, må du ta grep og se utover deg selv.
Alt handler ikke om deg. Du er blitt enormt selvsentrert og viser ingen interesse for andre. Du må komme deg opp av hengemyren og se hvor mye du har å være glad for.
Dette har jeg forsøkt å si til deg mange ganger, men du har så langt ikke tatt det til deg.
Se på deg selv i speilet. Du er en ok dame. Gå inn i deg selv og begynn å jakte på gleden og latteren. Jeg savner så veldig å le sammen med deg.
Hilsen din venninne
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 12/02 2023, og sist oppdatert 12/02 2023.
