Ett år er gått siden du flyttet inn hos elskerinnen din. Nå angrer du og vil ha meg tilbake

Jeg sitter her og slapper av. Det er lørdag, og jeg har gjort klar maten jeg skal servere venninnene mine i kveld. Vi skal spise godt, og vi skal kose oss med vin og hyggelig prat.

Jeg gleder meg til det. Jeg har fått tilbake en frihet i livet mitt som jeg i utgangspunktet ikke ante at jeg savnet. 

Og jeg kjenner stadig på hvor deilig det er å styre dagene mine selv. Jeg vet at du har flyttet på hybel, og at du sliter med deg selv. 

Jeg har nettopp fått vite at du har ringt datteren vår, Benedicte, for å høre om hun kan snakke med meg, om deg. 

Du ville at hun skulle prøve å påvirke meg til å gi deg en sjanse til, men det kommer aldri til å skje.

Jeg ble hysterisk da du kom hjem en helt vanlig tirsdag for ett år siden og fortalte at du ville skilles. 

Jeg trodde du tøyset, men du sa rett ut at du var forelsket og ville fortsette livet ditt med elskerinnen din. 

Du smilte triumferende da du fortalte at dere hadde hatt et forhold i ett års tid, og at hun var 12 år yngre enn meg. 

Hun var en av de nyansatte på jobben din. Jeg ble knust. Jeg hadde ikke hatt en eneste mistanke om at du hadde bedratt meg.

Den kvelden pakket du ned alle dine personlige eien­deler. Du hadde planlagt alt i forkant, og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre.

Stolt over at du skulle flytte rett inn til henne, sa du at jeg kunne beholde alle møblene våre. 

Og at jeg fikk et halvt år på meg til å finne meg et nytt sted å bo. Jeg tror faktisk at du følte deg både snill og raus mot meg, selv om jeg gråt da du gikk ut døren.

Hva tror du det gjorde med meg å få vite at du hadde sviktet meg på den måten? Hvordan tror du at jeg hadde det i ukene og månedene som fulgte? 

Jeg orket knapt å gå ut av døren og vise meg for folk. Jeg skammet meg. Tenk det, jeg kjente på skammen over at du bedro meg og flyttet inn til elskerinnen din.

Heldigvis kom Benedicte og sønnen vår, Thomas, på banen og hjalp meg. 

Det var jeg som fikk deres støtte, og selv om de fortsatte å ha kontakt med deg etter at vi ble separert, hadde de sine selvstendige meninger og tanker rundt din slette moral. 

Du ødela ikke bare ekteskapet vårt, du ødela også for familien vår. 

Våre barnebarn har ikke lenger to besteforeldre som er der for dem sammen, og våre barn ble plutselig to voksne skilsmissebarn.

Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet

Veiskillet

Jeg kjøpte meg en koselig leilighet, og huset vårt ble solgt. Det ble mitt veiskille. 

Jeg tok tilbake pikenavnet mitt, og det gjorde skilsmissen endelig for min egen del. 

Det var et stort nederlag for meg å bli bedratt og skilt etter 33 års ekteskap. Jeg hadde regnet med at vi to skulle dele hele livet, noe annet hadde aldri streifet meg.

Jeg trodde til og med at du ikke var i stand til å bedra meg fordi vi hadde snakket såpass mye om dette med utroskap. Tidligere sa du at du konsekvent holdt deg unna alle fristelser. Likevel gjorde du alt det du sa at du aldri ville gjøre mot meg.

Jeg følte meg verdiløs etter at du hadde flyttet ut, og jeg undret meg lenge over hva jeg hadde gjort galt. Jeg aner ikke hvor mange kvelder jeg brukte på å tenke på deg og kjenne på hvor smertefullt alt var.

Men så bestemte jeg meg for å få verdigheten min tilbake. 

Jeg ville finne frem til mitt opprinnelige jeg og skape meg et nytt liv, uten deg. Du var ikke verdt tårene mine lenger. Disse tankene kom på den tiden da huset var solgt og jeg var i gang med å flytte inn i min nye leilighet.

Da jeg bar den siste esken ut og låste døren bak meg, følte jeg en enorm lettelse.

Det er noen uker siden jeg hørte at hun hadde kastet deg ut, og at du hadde funnet deg en hybel. 

Dere var så forskjellige, fikk jeg høre, og dere kranglet visstnok hele tiden. 

Hun var den som satte foten ned og ba deg flytte, og du hadde prøvd å få henne til å prøve litt til, uten hell. Benedicte fortalte meg dette. 

Hun fortalte også at du angret på at du hadde gått ifra meg, og at du ønsket å få meg tilbake. 

Da hun fortalte meg det, så vi på hverandre, før vi begge sprutet ut i latter. Hun visste det samme som meg: At det aldri kom til å skje.

Så begynte du å sende meg blomster og små kort hvor du skrev at du savnet meg. 

Du vet at jeg er svak for vakre blomster og fine ord, derfor prøvde du det som en innfallsvinkel. Vet du, jeg kastet alle blomstene i søpla med en gang jeg fikk dem. Og ordene dine berørte meg heller ikke.

Du har også sendt meg SMS, med ønske om at vi skal prate sammen. Du har bedt meg på middag, slik at vi kan rydde opp i det som har skjedd. 

Men hva er det å rydde opp i, undrer jeg meg over. Og hva skal vi to prate om? Skal jeg få høre hvor ille det er med deg? Og at du gjorde en feil da du valgte henne?

Skal du si det samme til meg, som du har sagt til Benedicte, at du angrer, og at du ikke visste hvor godt ekteskapet ditt var før du mistet det? 

Jeg er ikke interessert i å høre historien din om den tiden du delte med din elskerinne. 

Jeg er heller ikke interessert i å prate med deg, for det forandrer ingenting. Du gjorde et valg, og det får du stå for. 

Du gjorde deg ferdig med meg før jeg ante noen ting. Nå er jeg ferdig med deg. 

Men jeg kan fint se for meg at du sliter med deg selv nå, på en liten hybel, helt alene. Det er nok vondt og vanskelig for deg, du som aldri har vært alene før.

Les også (+): Kollegaen min vet ikke at mannen hennes skal gå fra henne. Han skal flytte inn hos meg

Klarer meg alene

Jeg merker at jeg liker at du lider for deg selv, og at du ikke har det bra. Jeg vet at jeg representerer noe trygt og stabilt for deg. Jeg var den som lagde mat og sørget for at du alltid var pen i tøyet. 

Jeg skjemte deg nok bort i årene vi var gift.

Men nå er jeg ikke lenger den du en gang var gift med. Jeg har endret meg. Jeg er blitt sterkere, jeg har skaffet meg en ny tilværelse, og jeg har oppdaget at jeg klarer meg veldig fint uten deg. 

Jeg har funnet en ny måte å leve på, med mye venninnekontakt og sosial omgang. Jeg er blitt kjent med mine nye og hyggelige naboer, som jeg har det koselig sammen med. 

Du er aldri i tankene mine i hverdagen, ikke før du sender meg en blomst, et brev eller en melding. 

Eller at noen andre begynner å prate om deg. Jeg er rett og slett ferdig med deg, og det er like rart som det er godt etter et så langt ekteskap. 

Jeg har riktignok en mye strammere økonomi, men det går fint. Jeg er flink med penger, og jeg tar det som en utfordring å få pengene til å strekke til.

Du er nok overrasket over at jeg har klart meg så bra. For jeg har jo alltid vært litt avhengig av deg på noen områder. 

En ny form for trygghet har etablert seg i meg fordi jeg vet at jeg har mennesker rundt meg som vil stille opp for meg hvis det er et eller annet jeg trenger dem til. 

Og mens jeg sitter her og tenker, så synes jeg faktisk det er veldig fint at du er blitt kastet ut, og at elskerinneforholdet ditt ikke varte. 

For det har lært deg noe om det å bli vraket og hvor vondt og nedverdigende det er. Du får smake din egen medisin. Det er antagelig først nå du forstår hva jeg gikk igjennom etter den dagen du fortalte at du ville skilles, da du sto foran meg med et smil om munnen. 

Jeg føler at det er jeg som har gått seirende ut av denne skilsmissen, og det er en god følelse. 

Du, derimot, får ta ansvaret for livet ditt videre på egen hånd, for du kommer ikke innenfor min dørterskel igjen, uansett hvor mange blomster og pene ord du sender meg. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller