Etter 46 års samliv gikk jeg fra mannen min. Jeg har ikke angret et sekund

Det knitrer i vedovnen, og det er en god varme i hele leiligheten. Jeg har akkurat skiftet sengetøy, tatt meg et varmt bad og skal bruke kvelden på å lese den nye boken jeg kjøpte i går. I hele dag har jeg hatt den gode følelsen innvendig for at jeg har gjort et riktig valg.

For i går møtte jeg min eksmann igjen, da vårt lille barnebarn ble døpt. Det gikk fint å være i samme rom, men vi snakket ikke sammen. Hva er det egentlig å si? Ingenting. Alt er over, og jeg har ikke angret et sekund på at jeg gikk fra ham.

Da jeg gikk derfra, gikk jeg med hevet hode og følte meg stolt langt inn i sjelen. Jeg har rett og slett aldri hatt det så bra som jeg har det nå. 

Det var en lang prosess som startet for mange år siden, det å bli skilt etter så mange års ekteskap. Og det enkleste hadde nok også vært å bli der og leve et kjedelig og trist liv uten innhold.

Vi har holdt sammen siden tenårene, og på mange måter var det vanskelig å se for seg at jeg skulle leve alene og være selvstendig. Ville jeg klare meg uten mannen min? 

Han som alltid har tatt seg av det praktiske og som har hatt det siste ordet i stort sett alle diskusjoner! Var jeg ikke på en måte avhengig av ham som hadde vært min andre halvdel i 46 år?

Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen

Han trodde meg ikke

Da moren min døde for ett år siden, bestemte jeg meg. Arven skulle jeg bruke på meg selv og mitt nye liv. Jeg følte meg klar for å skilles. Jeg orket hverken mannen min eller huset vårt lenger, og han nektet å selge det. 

Mannen min trodde meg ikke da jeg kom med separasjonspapirene. Han trodde jeg tøyset og krøllet dem sammen og kastet dem. Men jeg hentet nye og sa at jeg mente alvor. 

Samtidig ga jeg ham kortet til den nye advokaten min.

Jeg hadde planlagt alt i smug. Før jeg fikk oppgjøret fra boet til mamma, hadde jeg allerede signert papirene på en liten leilighet i nærheten av min beste venninne. Og aldri har jeg følt meg så fri som da jeg gjorde det. Min aller første selvstendige avgjørelse gjennom et langt liv. 

Å velge å være alene er for meg den største luksusen jeg noensinne har følt på. Det å styre hverdagen min selv, lage mat når jeg vil og gjøre alt som passer meg, er en helt ny og unik følelse, nesten på grensen til det egoistiske. 

Men jeg har drømt om dette så lenge, og jeg kjenner at det er riktig for meg.

Les også (+): Plutselig sto han der, 30 år siden jeg så ham sist. Jeg var på ingen måte forberedt på følelsene

Barna støtter meg

Mitt eldste barnebarn har lært meg å handle på nettet og bruke apper. Mine to barn støtter meg og har ikke sagt et negativt ord. 

De har ikke tatt parti, men er like mye hos meg som de er hos faren sin. For vi er ikke uvenner, vi er bare ikke helt venner heller. Han er nok fortsatt litt bitter og sint, men han viser det ikke overfor andre. 

Å leve et liv som føles riktig for meg, har gitt meg ro i sjel og sinn. Jeg har fått nye venner, har meldt meg inn i turistforeningen og har fått opplevelser jeg aldri ville ha fått som en gift kvinne.

Siden min eksmann og jeg ikke hadde noen felles interesser, ble det til at jeg har latt være å utfolde meg selv. Min mann mente at vi som gift alltid skulle gjøre ting sammen, og da ble det også på hans premisser. 

Jeg har fått bedre kontakt med enkelte av mine kolleger, og vi har laget en matklubb. Vi treffes én gang i måneden og serverer alltid noe nytt til hverandre.

Jeg storkoser meg under disse måltidene og føler at en helt nye verden har åpnet seg for meg. Nei, jeg angrer ikke et sekund.

Jeg har en ordnet økonomi, og jeg betaler heller for dekkskift og bilvask enn å leve med en mann jeg ikke elsker. Veden klarte jeg også å skaffe før kulden satte inn.

Faktisk klarer jeg meg veldig godt på egen hånd, og min nye selvstendighet har gitt meg bedre selvtillit og selvfølelse. Jeg mestrer livet mitt og klarer å ta ansvar for alt på egen hånd. 

Til sommeren skal jeg reise på ferie med en god venninne, og det blir faktisk min aller første utenlandstur.

– Det er aldri for sent, mamma, sa datteren min til meg forleden.

Nei, det er aldri for sent. Så lenge man har en grei helse og en god forstand, klarer man det meste. Men for meg har det også handlet om å ta en ny sjanse og møte det ukjente. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller