DE BLÅ SIDENE
– En irrasjonell frykt har styrt hele livet mitt
Hele livet har jeg levd med en irrasjonell frykt for alt som kan gå galt. Min svigerdatter utfordret meg, og det endret alt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Jeg har alltid vært engstelig av natur. Allerede som barn var jeg redd for vannet, jeg var redd for å leke i skogen og jeg var redd for småkryp.
Det var ingen spesielle hendelser eller opplevelser som ga meg grunn til å være så engstelig, men moren min var også slik.
Hun fortalte meg alltid at jeg måtte være forsiktig og passe meg for alt mulig, og på den måten overtok jeg hennes frykt.
Mamma var redd hunder og katter, og dermed ble også jeg det. For ikke å snakke om redselen for å fly. Mamma var overbevist om at flyet ville styrte hvis hun gikk inn i det, og jeg lærte å tenke det samme.
Derfor har jeg levd hele livet uten noen gang å sette mine ben i et fly. Inntil nylig.
Ødeleggende frykt
Jeg ble gift og fikk en sønn. Etter noen år ble jeg skilt, og mye av årsaken var nettopp alle mine begrensninger.
Mannen min ville at jeg skulle utsette meg for alt jeg fryktet, for å tilvenne meg. Vi kranglet mye, og jeg følte at han presset meg.
Det endte med skilsmisse fordi han ikke orket å leve med meg.
Eksen min fryktet at sønnen vår skulle bli som meg. Når gutten var hos faren sin, fikk han utfoldet seg. De fortalte aldri noe til meg før etterpå, for ellers ville jeg nok ha forsøkt å sette foten ned og blitt syk av bekymring.
Far og sønn dro på skogsturer, klatret i fjellet og raftet. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg nektet sønnen min alle disse opplevelsene, i frykt for at det skulle skje ham noe.
Heldigvis utviklet han seg til å bli en fornuftig, sunn og oppgående mann som ikke dro med seg mine fobier og engstelser inn i den voksne verden.
Så møtte han Siri. En flott jente i begynnelsen av 30-årene, som i likhet med sønnen min var klar for å stifte familie. De giftet seg, og allerede året etter ble jeg bestemor.
Les også (+) Jeg var 40 og nyskilt. Så sa mamma noe som endret alt
Min svigerdatter
En dag betrodde jeg Siri at jeg følte en viss engstelse over å passe barnebarnet mitt alene.
Hun benyttet anledningen til å prate med meg om alt jeg var redd for. Siri møtte meg med respekt, og hun undret seg over hvor dette kom fra.
Hun spurte meg rett ut om hvor sikker jeg var på at alle disse katastrofetankene mine ville gå i oppfyllelse, og jeg sa som sant var at jeg var rimelig sikker.
Siri lette etter tvilen min, og den fant hun. Jeg var jo ikke helt sikker på at alt jeg fryktet, faktisk kom til å skje. Men katastrofetankene var dypt forankret i meg, det var slik jeg automatisk tenkte hvis noen utfordret meg på noe.
Det var noe med Siri som gjorde meg trygg. Det var måten hun møtte meg og snakket med meg. Og hun var veldig opptatt av tankene mine og spurte meg stadig om hva jeg mente var det verste som kunne skje i ulike situasjoner.
Jeg trakk ofte på skuldrene. Å dø var i grunnen det jeg kunne svare, men det holdt ikke.
Ingen dør av å klappe en hund eller gå i skogen.
Sammen med Siri åpnet jeg opp for å jobbe med min indre og ubegrunnede frykt.
Sammen med Siri tok jeg min første flytur, på en kort innenlandsstrekning. Jeg ble kjent med hunden til venninnen hennes, og jeg klarte etter hvert å gå på flotte turstier i vakkert skogsterreng. Jeg har fortsatt mye å jobbe med, men jeg lærte at alt handlet om tankene mine og innstillingen min.
Jeg har fått et helt nytt liv etter at Siri ble svigerdatteren min, fordi hun utfordret meg på en forsiktig og omsorgsfull måte.
Til sommeren reiser vi til Syden sammen, og det blir min første langtur med fly. Jeg både gleder og gruer meg, men så lenge Siri er støttende rundt meg, vet jeg at det vil gå bra. For logisk sett så vet jeg jo at det ikke er noe å være redd for.
Denne saken ble første gang publisert 28/09 2020, og sist oppdatert 08/10 2021.
