Lise hadde problemer med en elev i klassen. En dag oppdaget hun elevens hemmelighet

Denne fortellingen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Da jeg startet som kontaktlærer for 3B, var jeg relativt nyutdannet – og noe usikker på det store ansvaret som fulgte med stillingen. 

Mine mer erfarne kolleger hadde allerede lovet at de skulle hjelpe meg – jeg måtte bare komme til dem hvis det var nødvendig. Det var imidlertid utfordrende for stoltheten min, for jeg har alltid vært typen som helst vil klare alt selv.

Jeg hadde da heller ingen problemer med å gå inn i min nye rolle som kontaktlærer. Elevene i den klassen jeg fikk var snille og nysgjerrige – bortsett fra Laura. Laura viste seg nemlig å være en konstant prøvelse. 

Hun ertet de andre elevene, avbrøt meg i undervisningen og reiste seg for å gå på toalettet når det passet henne. Hun løy også åpenlyst for å få oppmerksomhet.

Ringt opp av Lauras mor

I et friminutt kom hun for eksempel bort til meg ved kateteret og ba meg ringe til moren hennes, for hun følte seg slapp og ville hjem. Da jeg kjente på pannen til Laura, var den overhodet ikke varm, og siden hun få minutter tidligere hadde fartet rundt i klasserommet og lekt, var min vurdering at hun var frisk og rask.

Derfor ba jeg henne også om å løpe ut og leke med de andre barna i stedet, noe hun også gjorde.

Samme kveld ble jeg ringt opp av Lauras mor, som rasende ba om en forklaring på hvorfor jeg ikke hadde trodd på datteren hennes da hun sa at hun var syk. Jeg kunne selvfølgelig ikke innrømme at jeg etter hvert tvilte på det meste av det Laura sa, men beklaget i stedet flere ganger dersom jeg hadde feilvurdert datterens helsetilstand. 

Neste dag kom Laura også på skolen igjen, og hun sendte meg et triumferende og hånlig smil, før hun satte seg på stolen sin.

Holdt det hemmelig

Jeg innrømmet ikke overfor noen at jeg ikke likte Laura. For jeg skammet meg over at jeg bar på så stygge følelser for et bare ni år gammelt barn. I løpet av de neste månedene ble Lauras oppførsel bare enda mer oppmerksomhetssøkende og forstyrrende. 

Og når de andre elevene skjelte henne ut, var jeg ikke et bedre menneske enn at jeg innerst inne frydet meg over at de våget å si det høyt, som jeg selv gikk og tenkte.

Første gang jeg møtte Lauras mor fysisk, var på en utviklingssamtale. Hun så litt sliten ut og hadde en barsk fasade. Hun sa ikke særlig mye, heller ikke til Laura, som satt på en stol ved siden av henne og avbrøt meg hele tiden, mens hun tømte hele skålen med godteri som var beregnet på alle elevene. 

Moren irettesatte henne ikke én eneste gang, hun satt bare og strøk datteren sin over håret, selv om Laura med sine konstante avbrytelser gjorde enhver fornuftig samtale umulig.

Da jeg med et påklistret smil ba moren om å hjelpe Laura med å gjøre leksene sine, møte i tide på skolen og ikke forstyrre i timene, protesterte Laura forarget mens hun så sint på moren sin.

- Se, mamma. Det er det jeg sier! Hun kan ikke fordra meg, ropte hun.

Før moren rakk å fyre seg opp, skyndte jeg meg likevel å bryte ut i høy latter for å skjule hvor rett datteren hennes egentlig hadde.

Les også: (+) Samboeren min var egoistisk og slem, men jeg var så redd for å bli alene

Skolen i gamle dager

Uken etter begynte vi i klassen å arbeide med et tema som handlet om skolen i gamle dager. Der leste vi blant annet om hvordan lærerne den gangen fikk lov til å slå elevene. Da jeg forklarte at det heller ikke var uvanlig at barn ble slått hjemme, gikk det et gys gjennom hele klassen – bortsett fra Laura.

- Mamma slår jo meg, sa hun i stedet og vippet provoserende bakover på stolen.

Jeg orket ikke at Laura igjen skulle få lov til å vende all oppmerksomhet mot seg selv på sin sedvanlig ukonstruktive og løgnaktige måte. Jeg valgte derfor å overse bemerkningen hennes og fortsatte undervisningen.

Et par dager senere avbrøt Laura likevel undervisningen igjen og fortalte enda en gang at moren hennes hadde slått henne. Jeg lot nok en gang som ingenting, mens klassekameratene hennes ga mer direkte uttrykk for at de ikke trodde på henne. 

Da hun deretter trakk opp genseren sin og viste dem et stort blåmerke på overarmen, ble jeg forskrekket. Det vitnet om et voldsomt slag, og jeg følte instinktivt at jeg ikke lenger kunne tillate meg å ignorere henne.

Nektet å svare

I friminuttet, mens de andre var ute i skolegården, ba jeg derfor Laura om å bli igjen i klasserommet og svare meg ærlig på om moren hennes virkelig slo henne. Laura nektet nå plutselig å si ett eneste ord og forlot bare klasserommet, selv om jeg forsøkte å kalle henne tilbake.

Jeg var rådvill og visste ikke hva jeg skulle gjøre, men innerst inne var jeg klar over at noe måtte gjøres. For første gang noensinne måtte jeg derfor be mine erfarne kolleger om hjelp og veiledning, og de var ikke i tvil. 

Hvis Laura påsto at hun ble utsatt for vold hjemme, var det ikke min oppgave å avgjøre om hun løy eller ei. Min oppgave var derimot å skrive en melding til de sosiale myndighetene, slik at de kunne undersøke saken nærmere og ta stilling til hva som skulle gjøres. 

Kollegene mine hjalp meg med å formulere bekymringsmeldingen, men jeg må innrømme at jeg ikke trodde det ville løse noe som helst.

I de neste par ukene skjedde det heller ingenting, utover at Laura ble enda mer oppmerksomhetskrevende – inntil hun plutselig ikke kom på skolen lenger. Vi fikk bare en skriftlig beskjed om at moren hennes hadde valgt å ta imot et annet skoletilbud til henne. 

Nervøs for møte

Jeg forsøkte uten hell å kontakte moren og prøvde også å få klarhet i hva de sosiale myndighetene hadde foretatt seg i saken. De viste til at de hadde taushetsplikt, og at jeg ikke skulle foreta meg noe mer.

Jeg forsøkte derfor å legge saken bak meg, men Laura fortsatte å spøke i tankene mine.

Godt et halvt år senere ble jeg så oppringt av Lauras mor, som ba om et møte med meg. Jeg forsøkte å bevare profesjonaliteten, men i virkeligheten var jeg skikkelig nervøs for at hun ville skjelle meg ut på grunn av bekymringsmeldingen.

Men da Lauras mor den ettermiddagen møtte opp på skolen, takket hun meg i stedet. Det viste seg nemlig at moren gjennom flere år hadde hatt store personlige problemer og i den forbindelse hadde utviklet en ubehandlet depresjon. 

Hun hadde derfor ikke maktet å håndtere Laura, som hun elsket over alt på jorden, men som hun i ren avmakt altfor ofte hadde begynt å avvise og også slå.

Les også: (+) Da jeg oppdaget de forferdelige min datter var utsatt for, måtte jeg ta et forferdelig valg

Sårt tiltrengt behandling

Da en saksbehandler hadde henvendt seg til henne på bakgrunn av min bekymringsmelding, hadde Lauras mor endelig fått tilbudt den hjelpen hun så desperat hadde behov for. Hun og Laura hadde gått i familiebehandling, og der hadde de fått den støtten og veiledningen de så sårt hadde trengt.

Lauras mor fortalte også at Laura savnet sin gamle klasse og derfor veldig gjerne ville få lov til å begynne igjen. Det ga jeg henne selvfølgelig lov til, og heldigvis viste det seg å være en mye gladere og langt mer velfungerende Laura som kom tilbake.

Jeg hadde også endret meg en hel del som lærer i den perioden. For episoden med Laura hadde lært meg at det ikke var et tegn på svakhet når jeg søkte hjelp hos kollegene mine, tvert imot. 

De lærte meg mye, jeg følte meg ikke alene, og jeg endte med å gjøre det riktige.

Allerviktigst forsto jeg omsider at når et barn oppfører seg grenseoverskridende, er det som regel ikke for å provosere, men altfor ofte et desperat rop om hjelp.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.