Min sønn la meg for hat for det jeg gjorde. Så ringte telefonen

Kjære sønnen min!

Mange års sorg er snudd til glede, kjære Tom. Du skulle bare ha visst hvor langt nede jeg har vært i alle disse årene, fordi du ikke har villet se eller snakke med meg.

Da jeg forlot din far, hadde jeg mine grunner. De lå ikke i påstander om at han var et dårlig eller slemt menneske, og jeg dro ikke fordi han hindret meg i å leve ut mine drømmer. 

Jeg skilte meg fordi mine følelser ikke tilsa at jeg kunne ha en hverdag sammen med ham, dele en seng med ham, være nær ham. Jeg vet at dette høres rart ut for deg, men jeg valgte å gå også av hensyn til din far. «Men han ville ikke skilles», sier du nå, og ja, det er sant. 

Han trodde at jeg var hans livs kjærlighet og at et liv uten meg var et ulykkelig liv. Det jeg visste, var at han ville våkne en dag og se selv hvor kjærlighetsløst ekteskapet vårt egentlig var. Vi var venner og kranglet ikke, det er sant, men vi var heller ikke nær hverandre, slik to elskende skal være. 

Du ble sint på din fars vegne da jeg gikk. Og du syntes at jeg var urimelig som krevde halvparten av verdiene, slik at han måtte flytte fra det hjemmet du vokste opp i, og som han i utgangspunktet ønsket å beholde.

Jeg trodde at din sterke lojalitet overfor ham og sinne overfor meg ville gi seg etter en kort periode, så jeg kavet meg ikke opp da du sa at du ikke ville se meg igjen. Ikke i begynnelsen. Jeg var en voksen dame og bar med meg en erfaring om at ting ordner seg, at følelser roer seg etter en tid.

Les også (+): Alt virket perfekt hjemme hos oss. Folk skulle bare visst

Du ville ikke ha kontakt

Etter hvert forsto jeg at du ikke bare var sint. Du hatet og foraktet meg. Da det gikk opp for meg, angret jeg på at jeg dro, for den prisen var jeg ikke villig til å betale: å miste kontakten med deg, det kjæreste jeg hadde. Din far fant ny kjærlighet etter to år, og jeg trodde at det ville få deg til å ta kontakt med meg. Men du svarte ikke engang på meldingene jeg sendte deg. 

Det var så vondt at ord ikke kan beskrive det. Din far snakket med meg. «Det ordner seg med tiden», trøstet han, men du var uforsonlig. Det gikk åtte år, Tom. I åtte år av ditt 27-årige liv har vi ikke snakket sammen eller møtt hverandre. 

Min bestevenninne sa en klok ting: «Ikke vær lei deg. Når han blir far selv, kommer han til deg, da ser han ting annerledes.» Jeg klarte ikke å tro på det. Ikke da. 

Men hun fikk rett. I går ringte du meg. «Hei, mamma», hørte jeg en stemme si. Den var så fremmed, men samtidig så kjent og kjær. «Tom!» klarte jeg bare å si, og så ble det stille, fordi jeg hadde en stor og sår klump i halsen. 

Du fortalte meg at du skal bli pappa. «Det betyr at du blir farmor», sa du. 

«Så fantastisk», sa jeg da jeg endelig klarte å summe meg. Jeg var så perpleks at jeg ikke klarte å få formidlet alt jeg tenker om dette. Jeg skulle ha sagt at jeg håper at jeg får lov til å være en tilstedeværende bestemor. Jeg ville si at jeg ønsker å stille opp, være der for dere. 

Men ordene mine ble borte fordi så sterke følelser raste rundt i kroppen min. Mange år med lengsel og sorg tok fra meg evnen til å uttrykke meg. Da vi la på, var jeg ett hundre prosent lykkelig for første gang på mange år. 

Samboeren min, som jeg har holdt sammen med i seks år nå, sa med en gang: «Så glad har jeg aldri sett deg.» Det er sant. Han har ikke det. Nå gleder jeg meg til å møte deg, min sønn. Da skal jeg få sagt at jeg drømmer om å bli verdens beste farmor.

Din mamma