Hva i all verden gjør du her nå, Ragnar?

I år er det tolv år siden jeg gikk inn i mitt livs største sorg. Du, Ragnar, forlot meg til fordel for en dame vi begge kjente godt. Du aner ikke hvor vondt det gjorde. 

Da du dro var vi 40 år, begge to, og alle rundt oss sa at det var den berømmelige 40-årskrisen som drev deg inn i armene til en fraskilt kvinne vi hadde hatt omgang med i flere år. 

For meg var det uforståelig at du kunne reise fra de tre skjønne barna våre og meg.

Du var den store kjærligheten i mitt liv. Helt siden vi ble studentkjærester som 23-åringer, hadde jeg elsket deg.

Da du forlot oss den gangen føltes det som om hjertet mitt hadde revnet. I lang, lang tid var det fysisk vondt i brystet mitt, og jeg gikk med en stor gråteklump, som var umulig å bli kvitt.

Vi var en familie, og du og jeg hadde snakket om hvor viktig det var med stabilitet og trygghet rundt de tre vi elsker aller mest. De var i en sårbar alder da du i forelskelsens rus sa til både meg og dem at den andre kvinnen var viktigere enn oss fire til sammen.

Jeg var sjokkert og dypt såret over at du kunne si noe slikt. Det var et svik som knuste meg, og jeg sa til meg selv at jeg ikke lenger trodde på den sanne kjærligheten.

Det var tydelig for alle at ekteskapet vårt var over, men likevel fortsatte jeg å håpe at du skulle komme til fornuft og be om tilgivelse. 

Jeg visste at jeg ville ta deg imot og si at vi skulle legge alt det dumme bak oss. 

Men det jeg håpet skjedde ikke, og jeg gikk rundt med et stort og åpent sår i sjelen min. 

Så godt jeg kunne, tok jeg meg sammen i det daglige, for jeg ville ikke at barna skulle forstå hvor vondt det var. Men når jeg la meg kom tårene. Om nettene kom sorgen som kastet på meg. Jeg var så trist at jeg følte meg syk.

Du hadde det bra i ditt nye liv, fikk jeg høre av andre. 

Etter hvert begynte våre barn å venne seg til sin nye situasjon, og de var hos deg og den nye kvinnen. De snakket ikke om henne overfor meg, og det var jeg glad for. For jeg fortsatte å elske deg. 

For seks år siden sa jeg til meg selv at det måtte bli slutt på å sørge. 

Jeg bestemte meg for å komme meg videre og bli glad igjen. Jeg kjempet mot lengselen og skuffelsen, sorgen, fortvilelsen, savnet.

Jeg gikk til psykolog og fikk beskjed om å si til meg selv at det aldri igjen skulle bli oss - at jeg måtte akseptere og innse det. Så det gjorde jeg, og faktisk hjalp det. 

Jeg klarte å reise meg og fant tilbake til den jeg én gang hadde vært, bare med én forskjell, at jeg var klokere.

Les også: (+) Jeg nektet å akseptere vår kommende svigerdatter. Så skjedde det noe merkverdig

Angrer du først nå?

Og det er derfor jeg sier til deg nå: Hvorfor kommer du nå? 

Hvorfor kommer du nå og sier at det er meg du har elsket hele tiden, og at du angrer på at du forlot meg den gangen? 

Et sted i hjertet mitt ønsker jeg å si at jeg elsker deg også, og at du kan komme hjem med én gang, men en annen stemme sier at det er for sent. Jeg har endelig reist meg og orker ikke å bli sårbar igjen.

Våre tre barn er blitt voksne og sier de blir glade hvis vi blir et par igjen - fordi det gjør ting enklere. Men de sier også at de forstår min tvil. 

Jeg håper at du også forstår den, Ragnar. Jeg kan ikke hoppe tilbake i armene dine som om ingen ting er skjedd. Kanskje er jeg glad i deg fortsatt, men jeg er redd for å bli svak og miste den kraften jeg har kjempet så hardt for bygge opp.

I skrivende stund vet jeg ikke hvor jeg står. Du har sagt at du har god tid og kan vente på svar fra meg, og jeg kommer til å benytte meg av det og ikke handle overilt. 

Tolv år er lang tid. Og jeg er endelig blitt sterk. Husk det.

Din ekskone