Legebesøket avslørte eksens hemmelighet: – Det var et sjokk

Da Henrik kom til verden for 23 år siden, var Ole (59) med på fødselen.

– Jeg gråt av glede da han kom ut av mammaen sin, forteller han.

– I flere år hadde vi forsøkt å bli gravide – uten hell. Vi var på nippet til å oppsøke profesjonell hjelp da Cathrine fant ut at hun var gravid. Jeg løftet henne opp og svingte henne rundt. Jublende. 

– Sett i ettertid har jeg tenkt: «Hvorfor virker hun ikke mer glad?» Vi hadde begynt å bli bekymret for om det ville la seg gjøre å bli gravide eller ikke. Hun var tross alt fylt 36 år. Flere venner i samme alder måtte til slutt ty til prøverør. 

– Min egen berusende glede gjorde at jeg ikke stusset mer over hennes reaksjon. Tross alt smilte hun og oppførte seg glad. Det virket bare litt kunstig, påtatt. Nå vet jeg hvorfor. Det var et sjokk nylig å finne ut hva hun skjulte. 

Sønnen vet ikke

Ole bærer alderen godt. Høy og atletisk, mørkt hår, snille øyne og et varmt smil. Han virker empatisk og ordentlig.

– De første femten årene med Henrik var vi en kjernefamilie. Cathrine og jeg prøvde også å få flere barn, optimistiske etter å ha blitt forunt den fine guttungen, men det ble med forsøkene. Vi besluttet å droppe legeundersøkelser og potensielt kunstig befruktning. Vi hadde som sagt sett den prosessen på nært hold med vennepar. Det slet hardt på deres forhold.

– «Jeg orker ikke å gå gjennom alt det der», satte Cathrine bestemt foten ned. Siden det ville koste henne mer enn meg, ga jeg henne retten til å bestemme. Tross alt hadde vi en sunn og frisk gutt. Som hun stadig gjentok: «Vi er veldig heldige». Jeg var fullstendig enig, dypt takknemlig over å ha en fantastisk sønn. 

– Vi slo oss til ro med at Henrik ville få det fint som enebarn. Han vokste dessuten opp med mange jevnaldrende fettere og kusiner i nabolaget. De ble som søsken for ham.

– Hvordan var forholdet mellom deg og Henrik? 

Ansiktet hans lyser opp av et bredt smil, og så – i brøkdelen av et sekund – er det som en sky dekker til gleden. 

– Ja, det er tungt – akkurat nå, unnskylder han observant. 

– Det går seg nok til, men … 

Han kremter, rensker stemmen, følelsene gjør blikket fuktig. 

– Henrik er så fin, sier han rørt.

– Stakkars gutt, han er jo uskyldig i dette.

Han beskriver 23-åringen med ord som omtenksom, sårbar, intelligent, litt sjenert og sporty. 

– Henrik vil bli knust over å få vite at jeg ikke er hans biologiske pappa, mener Ole.

– Vissheten om hvordan han kommer til å reagere, er det verste akkurat nå. På den annen side: Vi kan ikke lyve for ham, sier han bestemt.

Moren til gutten ber om det.

– Hun kaller det ikke å lyve, men «å droppe å si det». I så fall vil hun også løpe en stor risiko. Det har jo nærmest blitt vanlig å sende inn en DNA-test. Gjør Henrik det, vil han finne ut at vi har løyet for ham. At Cathrine har løyet – for oss begge. Men nå har det jo også blitt mitt ansvar, fordi jeg kjenner sannheten. Ja, jeg vet hvor smertefull den er, men vi skylder Henrik å være ærlige.

Da Henrik var femten år, valgte Cathrine og Ole å skille seg.

– Vi var ikke lenger glad nok i hverandre, eller gode nok med hverandre. Det var noe som skurret mellom oss, uten at vi under megling fant svaret på hvorfor. Kanskje var det denne løgnen? Jeg trodde i hvert fall ikke at noen av oss hadde vært utro.

Les også (+): Plutselig ville mannen min skilles. Hans nye flamme var like gammel som datteren vår

Sjokket

Ole ble senere sammen med en langt yngre kjæreste. 

– Hun sa tidlig fra at hun ønsket å bli mamma. «Hyggelig», tenkte jeg, men gjorde henne klar over at Cathrine og jeg hadde slitt med å bli gravide. Min nye kjæreste sa seg villig til å prøve andre metoder om det skulle bli vanskelig. Dermed flyttet vi sammen og satte i gang.

Da det ikke ga resultater, bar det av gårde til medisinske undersøkelser. 

– «Du er steril», kunngjorde legen om meg. Skuffet spurte jeg: «Hva kan ha gjort meg steril?». Han svarte: «Det har du nok alltid vært». 

Ole rister på hodet, dyster i blikket. 

– Hvordan skal jeg beskrive følelsen de ordene frembrakte? Sjokk, vantro, kvalme. «Hadde virkelig Cathrine løyet om noe sånt? Var ikke Henrik min? Hvem var da faren?»

– Jeg spurtet ut på toalettet hos legen, for å kaste opp. 

Han har nettopp hatt et par ubehagelige samtaler med ekskona. 

– Hun la seg umiddelbart flat. Hva annet kunne hun gjøre? 

– Hvem gjorde henne gravid? 

– Den historien er stusslig ordinær. Hun lå med en kollega under en jobbhelg på et hotell. «Jeg var full. Det skjedde bare én gang. Jeg håpet han var din», gråt hun og ba på sine knær – bokstavelig talt – om at jeg holdt tett.

Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet

Tilgivelse

– Den andre mannen vet ingenting. Jeg mener også han bør få vite om Henrik. 

– Kan du tilgi henne? 

– Om hun hadde vært ærlig fra starten av, ja. Jeg ville ha godtatt ham som min. At hun ba meg om å lyve for Henrik, synes jeg er veldig skuffende. 

– Hva vil du si til gutten?

– At jeg elsker ham, at han tross alt er min sønn. Moren hans ønsket seg noe jeg ikke kunne ha gitt henne, og sånn sett er resultatet av utroskapen en gave. Vi får prøve å se det sånn. 

De skal fortelle ham det sammen neste uke.

– Det vil bli tøft – for oss alle, men fokuset mitt nå er på Henrik. Hans liv skal ikke bli ødelagt av dette. Trolig vil det bli aller mest krevende å tilgi moren. Vi får hjelpe hverandre med det. På sikt skal vi komme oss styrket videre, sier Ole bestemt og banker neven illustrerende i bordplaten. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller