DE BLÅ SIDENE
Mammas ord fikk meg til å gråte
Jeg skammet meg over hvordan jeg hadde behandlet mamma i alle disse årene.
For ni år siden døde faren min brått og uventet, noe som førte til en langvarig sorg hos oss alle. Vi ble minnet om livets sårbarhet og hvor viktig det er å ta vare på hverandre, og vi var mye sammen, mamma, jeg, min bror og familiene våre.
Men så begynte jeg i ny jobb og måtte pendle, mens broren min flyttet utenbys.
Dermed avtok den tette kontakten gradvis, uten at jeg tenkte så mye over at mamma satt mye alene. Hun ringte meg en del, og jeg husker at jeg ble irritert. Jeg følte at hun forstyrret meg i min travle hverdag, så jeg tok meg sjelden tid til å prate lenge med henne.
Jeg gikk gjerne med telefonen rundt om i huset og gledet meg til å legge på.
Viktig påminnelse
Jeg merket aldri at mamma var deprimert, til det var jeg altfor opptatt av meg selv. Men en dag fortalte en venninne at moren hennes hadde fått plass på sykehjemmet.
Hun hadde så dårlig samvittighet for at hun ikke hadde vært der for henne de siste årene, fordi hun ikke hadde hatt tid. Hun hadde heller ikke tatt på alvor at moren var blitt så glemsk, så det var en nabo som hadde kontaktet fastlegen og fått fart på sakene. «Jeg har jo ikke vist noen interesse, fordi tiden har gått så altfor fort», sa hun, tydelig oppgitt over seg selv.
Vi hadde en lang samtale. Etterpå kjente jeg på den samme dårlige samvittigheten som hun nettopp hadde beskrevet.
Jeg var hverken oppmerksom eller omsorgsfull overfor min egen mor. Venninnen min oppfordret meg til å ta mer kontakt med moren min. «Du vet neimen ikke hvor lenge du har henne», sa hun.
Hun hadde rett. Jeg tenkte altfor lite på livets gang, fordi jeg hadde så mange baller i luften i mitt eget privatliv.
Deprimert
Et par dager senere tok jeg ut en feriedag og inviterte moren min på en kjøretur. Det var flere år siden sist vi delte en slik dag, og hun ble veldig glad og takknemlig. Det var under denne turen jeg merket at hun var i et tyngre stemningsleie enn normalt, og at hun hadde lagt på seg.
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, men til slutt beklaget jeg at jeg hadde besøkt henne så lite. Jeg prøvde å forklare at det var tiden som gikk fra meg, men idet ordene forlot munnen min, hørte jeg selv hvor dumt det hørtes ut. Til syvende og sist handler alt om prioritering.
Det var først på kvelden, etter at jeg hadde kjørt henne hjem, at mamma åpnet seg. Hun fortalte at det hadde vært noen tunge år, og at hun ikke har hatt overskudd til så mye.
Hun hadde trøstespist, og hun innrømmet at hun var deprimert. Å gå til legen satt langt inne, derfor hadde hun heller tatt én dag av gangen. Av og til sto hun aldri opp og møtte dagen, men ble liggende i sengen.
Jeg så rundt meg, og leiligheten bar preg av at det var en stund siden hun hadde gjort rent. Da jeg kommenterte det, sa hun at hun ikke ville være til bry.
Først da hun uttalte disse ordene, begynte jeg å gråte. Jeg kjente at jeg skammet meg over hvordan jeg hadde behandlet min egen mor i de siste årene.
Les også (+) Jeg var villig til å gjøre hva som helst for å bli som mine rike venner
Tar meg tid
Jeg bestemte meg for å ta grep og at jeg skulle være der for henne. Jeg ble med henne til legen, hvor hun fikk antidepressivene, og jeg brukte en helg på å vaske hele leiligheten hennes. Og ikke minst: Nå setter jeg av tid til henne.
Hver søndag er vi sammen, enten hun kommer til oss for å spise middag eller vi drar til henne på besøk. Mannen min har også blitt flinkere til å stikke innom henne, og vi sørger for at hun har det bra.
Av og til tar vi en dagstur rundt i distriktet, og det setter hun stor pris på. I dag føles det helt riktig å være der for henne, særlig med tanke på at ingen vet hva morgendagen bringer.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 11/01 2021, og sist oppdatert 24/10 2022.
