Vi gjorde en stor feil. Nå hadde vi et barnebarn vi ikke kjente

Det var ikke enkelt da vår eldste datter kom hjem for fire år siden og fortalte at hun var gravid. Da var Anne 21 år og midt i utdannelsen som sosionom. Vi var stolte over at hun studerte på høyskolenivå, stolte over at den flinke jenta vår hadde ambisjoner.

Hun hadde flyttet til Oslo for å studere og hadde vært så heldig å få leie en kjellerleilighet i nærheten av skolen. Huseieren var en mann på rundt 40 år, og både Dag og jeg var med da Anne skulle se på ­leiligheten.

Vi fikk et positivt inntrykk av både huseieren og leiligheten, og derfor gikk vi med på at Anne skulle bo der. Avtalen var nemlig at vi skulle betale husleien og strøm­utgiftene for henne mens hun studerte, derfor var særlig Dag opptatt av at hun skulle bo bra og under ordnede forhold.

Huseieren Kjell ga et ryddig inntrykk. Han fortalte at han var skilt, hadde en sønn på 15 år og drev eget firma.

Dobbelt så gammel

Anne gjennomførte det første studieåret med glans, og lite ante vi at hun levde et skjult liv ved siden av studiene. Først da hun kom hjem og fortalte oss at vi skulle bli besteforeldre, fikk vi vite at hun hadde innledet et forhold til nettopp huseieren!

Ikke bare var han nesten på vår alder, altså dobbelt så gammel som henne, det verste var at han hadde utnyttet henne på det groveste – det var vi helt sikre på.

«Dette er det verst tenkelige som kunne skje, nå som du studerer», sa Dag hardt. Han fant ingen lyspunkter ved de «gode nyhetene» som hun presenterte oss for. Og jeg var helt enig med mannen min.

Datteren vår kom glad og forventningsfull hjem for å dele nyheten med oss, men vi vendte henne ryggen. «Du må ta abort», var min første reaksjon på graviditeten hennes.

Vonde og sårende ord

Jeg hadde så visst ingen tro på at slubberten Kjell mente alvor og var villig til å påta seg ansvaret for Annes barn. Jeg så for meg en spolert utdannelse og Anne som alenemor med masse bekymringer for fremtiden.

«Dere må forstå at Kjell og jeg er glad i hverandre», gråt Anne.

«Glad i? Har han innbilt deg det også?» sa jeg hånlig. «Du er så ung og lettpåvirkelig. Kjell ser på deg som et tidsfordriv. Dere kan umulig ha noe til felles med den store aldersforskjellen.»

Mye vondt og sårende ble sagt på kort tid, og Dag ringte til Kjell og var ikke nådig i sine uttalelser.

Han kalte Kjell en mannsgris som utnyttet unge jenter, og han tvilte ikke et sekund på at Kjell leide ut til jenter bare for å forføre dem. Kjell sa ikke et ord, la bare på røret.

Les også: (+) Pappa inviterte meg i bryllupet sitt. Jeg fikk sjokk da jeg så bruden

Følte seg lurt

Anne ble sint på Dag for at han ringte til Kjell og skjelte ham ut. Hun ble sint på meg fordi jeg var så negativ og hadde foreslått abort. Og hun ble sint på oss begge fordi vi ikke møtte henne med respekt og forståelse.

«Alder spiller ingen rolle når to mennesker er glad i hverandre. Uansett hva dere sier, vil jeg beholde barnet», sa hun.

Da hun gikk, sa hun at hun ikke ønsket oss som besteforeldre, og at barnet skulle få slippe å ha kontakt med oss. Dermed smelte hun døren igjen og dro.

Vi var veldig opprørte etter at hun hadde dratt. Dag følte seg også lurt. Han hadde betalt regningene hennes, og pengene hadde selvsagt gått rett i ­lommene på frekkasen Kjell, det var vi begge sikre på.

Vi snakket ikke om annet den kvelden og de neste ukene. Håpet vårt var at Anne tok til fornuft. Hun måtte da finne ut at det var til hennes eget beste å ta abort, flytte og kutte ut kontakten med denne Kjell!

Brøt alle bånd

Vi var skjønt enige om at forholdet deres ikke hadde livets rett, og at Anne ikke burde risikere utdannelsen sin, nå som hun bare hadde to år igjen før hun var ferdig.

Vi tok ikke kontakt med henne, for vi regnet med at hun trengte litt tid til å tenke. I tillegg var vi sikre på at det vi hadde sagt, ville påvirke henne til å tenke seg om en gang ekstra. Men Anne forble taus. Selv ikke da Dag lot være å sette inn penger på kontoen hennes, hørte vi noe.

Etter nærmere to måneder ringte jeg henne, men hun ville ikke snakke med meg. Ikke med Dag heller, men til ham fikk hun sagt at vi hadde gjort vårt valg, og da fikk vi ta konsekvensene av det. Det ville altså si at hun fortsatt var gravid, og at hun hadde valgt å være sammen med Kjell.

Det ble tøffe måneder. Flere ganger forsøkte jeg å ta kontakt, men Anne var sta og avvisende. Vi fikk tilbakemeldinger om at hun ikke ønsket å ha noe med oss å gjøre, og at hun klarte seg fint uten oss.

Gjennom andre familiemedlemmer fikk vi vite at vi var blitt besteforeldre til en jente. Jeg hadde veldig lyst til å dra på fødeavdelingen, men fikk meg ikke til å gjøre det. Jeg så for meg en sint Anne jage oss ut derfra, og jeg orket ikke tanken på å bli avvist i full offentlighet. I stedet sendte Dag og jeg en gave.

Det var mange følelser og tanker i sving hos oss. Nå som vi visste at vi hadde fått et barnebarn, forsterket alt seg. Jeg lengtet etter å se barnet, lengtet etter å snakke ut med Anne og bli ferdig med konflikten vår.

Hun hadde markert seg godt nok, og det ­hadde faktisk gått opp for oss at hun nå var voksen, og at hun kunne ta egne store og viktige avgjørelser.

Endelig fikk vi kontakt

Det endte med at jeg skrev en lang mail til henne. Da var lille Marie halvannen måned, og alt jeg visste om henne og Anne, var det jeg hørte gjennom andre.

Jeg visste ikke engang hvordan mitt eget barnebarn så ut, og jeg visste ikke om Anne hadde det bra. Det var så vondt, og det gikk ikke en dag uten at jeg både tenkte og følte på at det aldri skulle ha blitt på denne måten.

Tre dager etter at jeg hadde sendt mailen, kom det svar ­tilbake. I ukene som fulgte, sendte Anne og jeg hverandre fem lange mailer. På denne måten fikk vi avklart en rekke ting før vi møttes.

Gjennom mailene klarte vi begge å få uttrykt hvordan vi hadde hatt det, hvordan vi hadde det, og hva denne lange konflikten uten kontakt hadde gjort med oss begge.

Jeg forsto også at Anne var langt mer moden og reflektert enn hva jeg hadde trodd. Hun var klar og tydelig, hun beskrev følelsene sine, og hun fortalte oss at Kjell var den mannen hun alltid hadde drømt om. Han ga henne trygghet, han var snill, lytt­ende og viste henne respekt.

Fikk oss noen tankevekkere

Med hans støtte klarte hun å kreve å bli behandlet som et voksent, tenkende menneske. Hun påpekte at vi i altfor stor grad hadde behandlet henne som vår lille pike, og det var nok også sant.

Både Dag og jeg fikk oss noen tankevekkere; det var på tide å innse at Anne var voksen.

De to hadde planer om å gifte seg. Anne skulle gjøre ferdig utdannelsen og mente at en liten pause for å få barn ikke hadde noen innvirkning. Anne sendte også bilder av Marie, og jeg kjente hvordan lengselen etter å holde henne grep tak i hjertet mitt.

Da Dag og jeg kom på besøk til dem første gangen, føltes situasjonen først stiv og kunstig. Det var faktisk litt ubehagelig å se Kjell sittende med vårt barnebarn i armene! Men han tok det hele naturlig og fint. Etter hvert dro han med seg Dag ut på terrassen, og der fikk de en prat som løste det meste.

Selv følte jeg en byrde falle fra skuldrene mine idet jeg løftet lille Marie og holdt ­henne inntil meg. Tenk om jeg aldri skulle fått oppleve dette!

En ny mulighet

Tenk om vi hadde blitt uvenner med Anne og Kjell for ­alltid, fordi Dag og jeg var så fordømmende.  Jeg ser jo nå at det er alvor mellom dem, og at Kjell er en god mann, som ikke har andre hensikter enn å ha det bra sammen med Anne og Marie.

Lille Marie er nå blitt fire år, og Anne er lykkelig gravid igjen. Hun har fullført utdannelsen sin og har en jobb hun trives med. Nå som vi kjenner Kjell, vet vi også at han er arbeidsom og real. Han tar ansvar, og han kommer godt overens med Dag. De er jo nesten jevngamle og har mye å prate om.

Jeg gleder meg over å få følge Annes svangerskap ­denne gangen, og jeg er inderlig takknemlig for at vi har kommet så nær hverandre. Vi kommuniserer på et helt annet plan enn tidligere.

Anne og Kjell har, til tross for aldersforskjellen, mange felles interesser. De har mye å snakke om, leser de samme bøkene og har diskusjoner rundt samfunnsmessige spørsmål. De har lært oss at alder ikke har noen betydning for et lykkelig samliv.

Vi har i det hele tatt lært mye i de siste årene, Dag og jeg. Og heldigvis har disse erfaringene gitt oss en ny mulighet til både å være foreldre, svigerforeldre og besteforeldre på en respektfull måte.