DE BLÅ SIDENE
Ingen ville være venner med meg på skolen. Så skjedde det noe fantastisk
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Det begynte med at noen begynte konsekvent å late som om de tilfeldigvis dultet borti meg hver gang jeg gikk forbi, og det ikke var voksne til stede. Responsen fra klassen var hånlig latter, og jeg ble så overrasket at jeg ikke klarte ta igjen.
I stedet snek jeg meg ut, såret og forvirret. Etter hvert begynte alle å ignorere meg, og ofte ble jeg stående alene i skolegården.
Jeg turte ikke snakke med noen om det, for etter en stund begynte jeg å tenke at det sikkert var noe feil med meg. Da det ble oppdaget og tatt opp i klassen og med foreldrene mine, var den onde sirkelen allerede befestet og selvforsterkende.
Mammas venninne ba meg se for meg at jeg hadde en beskyttende boble rundt meg, i møte med mobberne. Jeg begynte å kapsle meg inn. Det var bra på én måte, men etter en stund merket jeg at det ble bittert, for jeg stengte også ute dem som ville meg vel. Og jeg vaklet i barnetroen, for jeg kunne ikke tro at Gud ville la meg ha det så vondt som jeg hadde det. Men jeg ba fremdeles, selv om bønnene var sinte og mutte, og andre ba også for meg.
Siste året på ungdomsskolen skjedde to ting som jeg er sikker på var svar på disse bønnene.
Malene
En ny jente begynte i klassen. De fleste dømte Malene etter førsteinntrykket, og hun fikk en hard start, men for meg ble hun en kjær venninne. Min eneste venninne på skolen.
Malene hadde cerebral parese, men hun var lynende smart og fikk meg til å lese flere bøker enn noen lærer noen gang har klart.
Gjennom bøkene vi leste sammen ble vi oppmuntret og fant andre historier enn dem majoriteten i det dårlige klassemiljøet fortalte.
På samme tid havnet et flyveblad i postkassen hjemme. En kristen ungdomsorganisasjon startet en innebandygruppe i nabokommunen. Gjennom denne fikk jeg en flokk igjen. Malene ble også med, selv om hun deltok på en annen måte enn oss andre.
Her var det åpning for å være annerledes. Mitt dårlige selvbilde, formet av mobbing og utfrysing, måtte sakte, men sikkert vike for anerkjennelsen jeg møtte hos de andre ungdommene.
Jeg klarte å slappe av, le og tulle igjen. Og gradvis smeltet boblen som jeg hadde kapslet meg inn i.
Jeg våget å være fortrolig med andre igjen, uten frykt for at det jeg delte skulle bli spredt og latterliggjort. Jeg kjente at det vonde jeg hadde beskyldt Gud for, var blitt til noe som modnet meg som menneske.
Les også (+) "Far ukjent" sto det på fødselsattesten min. Sannheten var et sjokk
Anerkjennelse
Når jeg ser tilbake på ungdomsårene, vet jeg at jeg har fått mange emosjonelle sår som iblant sprekker opp i møte med livets harde realiteter.
Som student leste jeg tekster av sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen, hvor han brukte uttrykket «det omvendte kjøleskap». Det ga meg en ny forståelse for hva som egentlig skjedde med klassemiljøet på ungdomsskolen den gangen: Klassens kjerne av ungdommer holdt på å gå i oppløsning, men for at de skulle holde sammen og ha det godt og varmt seg imellom, måtte noen fryses ut …
Jeg mener at ingen barn eller voksne skal utsettes for mobbing. Det tærer på selvbildet og selvtilliten.
Jeg trodde en stund at det vonde jeg opplevde var noe som skjedde fordi jeg ikke var bra nok.
Heldigvis møtte jeg også mennesker som anerkjente meg og hjalp meg til å se at det vonde som skjer ikke er noe vi er, men heller noe som vi må gå igjennom.
Mitt sinne mot Gud ble snudd til tillit og at håpet blomstret i nye muligheter. Når jeg gjennom et langt liv har møtt utfordringer, har dette vært grunnsteiner jeg har kunnet holde fast i, selv om alt annet har raknet.
Denne saken ble første gang publisert 18/08 2020, og sist oppdatert 30/06 2022.
