DE BLÅ SIDENE
Det som sto i barnevernets papirer ga meg sjokk
Jeg fikk sjokk da jeg leste gjennom de gamle papirene fra barnevernet. Kunne min sak virkelig ha vært så stor? Hadde jeg opplevd alt som sto der? Jeg husket jo ingenting.
Jeg husker ingenting av det fæle som skjedde meg da jeg var liten. Ingenting!
Først nå, etter å ha blitt bestemor til fem nydelige barn, vet jeg hvorfor jeg ble et barnehjemsbarn.
Det vet jeg takket være et arkiv som tok vare på alt som ble skrevet om meg og min sak frem til jeg var 18 år gammel. En hel barndom er som hvisket bort. Ikke ett minne finnes, hverken av gode eller dårlige ting. Er det virkelig mulig?
Svaret er ja. Jeg har fortrengt. For å beskytte meg selv har jeg gjemt sorg, tårer, savn og drømmer i en slags ikke-eksisterende boks, og lokket ble på et tidspunkt skrudd hardt igjen. Så kanskje handler min historie mest om overlevelsesstrategier.
Snøen har lavet ned de siste dagene, og det er kaldt ute. Jeg bor i en liten bygd utenfor Oslo, der jeg i mange år har hatt et godt liv med en familie jeg elsker: Min ektemann Tor og våre tre sønner, mine flotte svigerdøtrene og de fantastisk skjønne barnebarna våre.
Fortrengt barndom
Etter at jeg møtte Tor på 1980-tallet, har jeg hatt et godt liv, selv om jeg har hatt perioder med uforklarlig psykisk sykdom. Dette er i og for seg en historie for seg selv, men for å gjøre en lang historie kort: For en tid siden fikk jeg en telefon fra en ungdomsvenninne, som fortalte at kommunen de vokste opp i, hadde bedt alle barnehjemsbarn om å sjekke sin sak, i tilfelle de hadde krav på erstatning. Jeg og min venninne tilbrakte en periode i oppveksten sammen på et ungdomshjem. «Har du søkt?» spurte hun.
Jeg ble naturligvis nysgjerrig. Jeg, som ikke har brukt tid på å grave i egen fortid, bestemte meg for å finne ut mer om meg selv. Jeg visste at jeg mistet moren min da jeg var 12 år gammel, og at jeg ble plassert på et barnehjem, for så å plasseres på nye barnehjem tre ganger de neste årene. Men utover det husket jeg ikke noe.
Kommunen jeg vokste opp i, sendte to tykke bunker papirer, det var nesten som to bøker, og alt som var skrevet, omhandlet mitt liv.
Jeg fikk sjokk. Kunne min sak ha vært så stor? Hadde jeg virkelig opplevd alt som sto der? Brått forsto jeg at jeg sannsynligvis var en av personene som kommunen ønsket å nå ut til. Min barndom ble tatt fra meg da jeg mistet mammaen min. Hun døde da jeg var 12 år, og etterlot seg tre barn. Jeg var den mellomste.
Voldelig stefar
Mamma var gift med en mann som ikke var min far, og min stefar søkte om å få bli fosterfaren vår. Han misbrukte meg seksuelt og var voldelig. Av oss tre søstrene var det meg han plukket ut. Det står beskrevet i min sak at han sto på badet og vasket meg på ryggen da en barnevernsansatt kom for å ha tilsyn. Mellom linjene antydes det hva han kanskje holdt på med. Jeg var 12 år. Hvilken stefar vasker ryggen på en 12-årig jente?
Overgrepene fortsatte, og da jeg var 14 år, rømte jeg til mammas søster og fortalte hva jeg var utsatt for. Selv klarer jeg ikke å huske hvordan jeg kom meg dit, men det som skjedde, var at tante kontaktet barnevernet.
I papirene står det at jeg også fortalte dem om overgrepene, men likevel var det ingen som anmeldte stefaren min.
Det sies i dag at menn som misbrukte barn, ikke ble politianmeldt den gangen, på begynnelsen av 1970-tallet. Tenk, de lot det gå. Jeg ble plassert på et barnehjem.
På det første barnehjemmet ble jeg låst inne. Heller ikke dette husker jeg. Det står i papirene, alt sammen, også at jeg måtte strikke bindene mine selv, og at jeg ble tvunget til å spise mat jeg ikke likte, mat som gjorde meg kvalm.
Så var jeg innom et barnehjem til, og endte opp på et miljøhjem for ungdom, der jeg visstnok hadde det greit. Der bodde jeg til jeg var 19 år og giftet meg.
Et sort hull
De aller fleste som har hatt en tøff barndom, husker i det minste følelsene de bar på. Sorgen over ikke å ha det som alle andre, savnet etter to gode foreldre og et normalt liv.
Jeg klarer ikke å hente frem slike ting, heller. Barndommen har vært som et sort hull.
I papirene mine står det at jeg annenhver uke gikk til behandling på psykiatrisk poliklinikk fordi jeg var traumatisert. Det fortelles at jeg hadde besvimelsesanfall og hysteriske anfall, men jeg husker ikke det engang.
I dag tenker jeg først og fremst at det er horribelt at kommunen ikke tok affære. De visste hva som hadde skjedd, tross alt. Jeg fikk ingen skolegang etter sjetteklasse.
Jeg giftet meg ung med en som ikke var snill, og jeg fikk et barn, som jeg adopterte bort. Heldigvis kom jeg meg ut av det destruktive ekteskapet, og jeg møtte Tor, mannen min. Jeg fortalte ham om barnet jeg hadde gitt fra meg, og han forsto. Han har vært min klippe siden da. Vi to skapte det gode livet sammen. Jeg så meg ikke tilbake.
Les også (+) – Rett etter at det grusomme hadde skjedd, fant jeg ut at jeg var gravid
Adoptert
Jeg vet nå at de to søstrene mine også havnet på barnehjem, men jeg vet ikke om de også ble misbrukt. De vil ikke snakke med meg om oppveksten. I tillegg fikk jeg flere sjokk etter hvert som jeg leste. Jeg fikk vite at jeg var adoptert– at den mammaen jeg trodde var moren min, ikke var det på ordentlig. Jeg vet ingen ting om mitt biologiske opphav.
Jeg har gått til en psykolog, som har forsøkt å åpne minnene mine, og fordi jeg har lest, har jeg nå en slags følelse av å huske ting, men jeg husker bare det som står skrevet. Jeg tror det skyldes at min oppvekst ikke inneholdt normalitet. Fordi minnene har vært så triste, har jeg fortrengt dem. Det må være slik, tenker jeg.
Gjennom en advokat søkte jeg om erstatning for en tapt barndom og tapt skolegang. Jeg ble tilkjent i underkant av en million kroner.
Det høres mye ut, og det er fint at jeg nådde frem, men sannheten er at det ikke finnes et beløp i verden som kan kompensere for en elendig og utrygg oppvekst. Nå forstår jeg hvorfor jeg har slitt med psyken i perioder av livet. Det har vært prisen jeg betalte for å fortrenge.
Men midt oppi alt er jeg stolt og glad for at jeg, til tross for mine erfaringer, klarte å gi egne barn trygge og gode rammer da de vokste opp.
Jeg tror ikke jeg vil bruke mye tid på å grave i egen fortid. Mannen min og jeg er enige om at vi skal fokusere på dagen i dag og fremtiden. Ser jeg meg bakover, blir jeg bare trist.
Barnet jeg adopterte bort, har jeg aldri hørt fra, og jeg velger å tro at det skyldes at han har hatt det bra.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle
Denne saken ble første gang publisert 24/06 2021.
