DE BLÅ SIDENE
Barndommen ga meg et ganske spesielt problem som voksen
– I ettertid kan jeg se at det jeg drev med nærmet seg galskap.
"Det er så hyggelig å komme til deg nå", sa døtrene mine da jeg endelig åpnet opp for å ha besøk igjen.
De kom begge to og vi satte oss ned ved langbordet, spiste og pratet sammen. Vi snakket om at mye har endret seg siden mannen min Erling døde for snart fire år siden. Jeg har startet på en helt ny historie i livet mitt og fått ryddet opp i mye, ikke minst mentalt.
Da jeg møtte Erling, var jeg i begynnelsen av 20-årene, og han ga meg en trygghet jeg aldri tidligere hadde kjent. Jeg hadde en vanskelig barndom med meg i bagasjen, med en psykisk syk mamma og en fraværende pappa.
Likevel fantes det en trygghet hjemme, for mamma var aldri slem eller ville meg noe vondt. Det var først da jeg var rundt 10 år at jeg fikk vite av en tante at mamma hadde en sykdom som ikke syntes, fordi den fantes inni henne. Det fikk meg til å forstå hvorfor mamma ofte lå på sofaen og hvorfor jeg måtte lage maten min selv.
Mamma hadde dårlige dager og perioder. Men så fort hun følte seg bedre, tok hun meg med ut på sykkelturer, vi grillet på stranden eller akte i bakken om vinteren. Da koste jeg meg og følte meg lykkelig.
Å vokse opp med en mamma som nesten alltid var blakk, det var en annen side av oppveksten min.
Vi hadde alltid mat på bordet, men det var ikke så mye mer enn det. Enten arvet jeg klærne mine av en kusine eller så kjøpte mamma brukte klær til meg. Leker hadde jeg heller ikke så mye av og mamma ba meg om å være kreativ og finne på noe selv.
En ny verden åpnet seg da jeg fikk mitt første lånekort på biblioteket og kunne låne bøker på egenhånd. Jeg elsket å flykte inn i bøkenes verden og leste mye.
Da jeg møtte Erling, møtte jeg også en mann som hadde alt på stell. Han kom fra en ressurssterk familie, han var ferdig utdannet tømrer og drev sitt eget firma sammen med en kamerat. Jeg husker at han klemte meg inn til seg og fortalte at jeg aldri skulle mangle noe så lenge vi var sammen.
Likevel koblet jeg aldri barndommen min til behovet mitt for å handle. Jeg utdannet meg til hjelpepleier og fikk jobb på et sykehjem. Erling og jeg hadde det såpass romslig økonomisk at vi bestemte oss for å bygge vårt eget hus.
Det var stor stas da det sto ferdig og jeg kjente på en enorm lykkefølelse.
Jentene våre kom med to års mellomrom, og i motsetning til min egen oppvekst, sørget jeg for at de fikk det de trengte og mer til.
Etter hvert som hjemmet vårt var møblert og vi hadde skapt et hyggelig hjem, merket jeg behovet etter flere ting.
Jeg var den som alltid takket ja hvis noen rundt meg skulle kvitte seg med ting. Jeg så verdien i det meste og tenkte at det var greit å plassere det på loftet. Eller i kjelleren.
Les også (+) Sjefen gjorde livet mitt til et mareritt
Samlet på alt
Erling og jeg fant ut at vi likte å reise på markeder i utlandet da jentene ble større, i tillegg dro vi på loppemarkeder i nærmiljøet.
Det ga meg en stor glede å finne små og store skatter som jeg kunne ta med meg hjem, og spesielt gamle bøker. Erling på sin side jaktet alltid etter gammelt verktøy og var strålende fornøyd med å skape en samling av dette i kjellerboden sin.
Gjennom årenes løp handlet vi stadig vekk. Jeg samlet på alt mulig. På loppemarkedene så jeg etter vakre krystallglass og på markedene lette jeg etter fingerbøl, gamle vesker og vaser. Jeg elsket å sette hageblomstene våre ute i dekorative vaser og skape det trivelig rundt meg
Da foreldrene til Erling gikk bort, kastet vi ingenting av det han arvet. Vi pakket ned alt fra stentøy til bestikk i esker og fylte opp loftet og kjelleren til randen.
Dette løste Erling på et blunk. Han fikk med seg et par kamerater og de bygde en stor utebod nederst i hagen, slik at vi fikk ytterligere oppbevaring til alt vi kjøpte. Garasjen fylte vi også helt opp.
I ettertid kan jeg se at denne samlingen av ting nærmet seg galskap, men det så jeg ikke da.
Først da Erling døde og jeg kom frem til at jeg skulle selge huset til fordel for en lettstelt leilighet kjente jeg på masse følelser da jeg begynte å rydde.
Jeg klarte rett og slett ikke å kaste noe som helst. Selv ting jeg ikke husket at jeg hadde kjøpt og som lå stuet langt vekk, klarte jeg ikke å kvitte meg med.
Jeg satt foran den ene esken etter den andre og kjente hvordan tårene presset seg på og jeg ble urolig i hele kroppen.
Døtrene mine skulle hjelpe meg, men det gikk heller ikke. Jeg var livredd for at de skulle kaste noe bak ryggen min og at jeg skulle miste kontrollen.
– Det er jo tingene som eier deg, mamma, sa yngstejenta mi og så oppgitt på meg.
Jeg utsatte tanken på hussalget, fordi jeg ikke trodde at jeg kunne kvitte meg med noe som helst. Og da kunne jeg heller ikke flytte i en leilighet.
En side av meg forsto at dette ikke var helt normalt. Mens andre rundt meg ryddet og kastet med letthet, tviholdt jeg på alt jeg eide.
Ingen skulle ta det i fra meg, slik var den etablerte tanken jeg virkelig måtte jobbe med.
Les også (+) Da mamma døde, fikk jeg vite sannheten. Alt hun hadde fortalt var bare eventyr
Terapi
Løsningen for meg var de ti terapitimene døtrene mine spleiset på og ga meg i presang. De presset meg til å gå i terapi for å snakke om det, og motvillig gikk jeg. Da jeg først satt der og jeg begynte å fortelle om barndommen min, forsto jeg selv hvor alt kom i fra.
Det handlet om alt jeg aldri fikk som barn, som jeg gjorde at jeg higet etter ting som voksen.
Jeg gikk tilbake til følelser jeg bar på som barn for å forstå meg selv samtidig som terapeuten og jeg snakket mye om misunnelsen jeg hadde følt ovenfor andre barn som fikk mer enn meg selv og om alt jeg drømte at jeg skulle skaffe meg som voksen.
Og som voksen fantes det ingen grenser, jeg kunne skaffe meg det jeg ønsket meg. Og det gjorde jeg til gangs.
Å innse dette gjorde noe med meg. Jeg fikk et helt nytt perspektiv på alt jeg hadde skaffet meg og dyttet inn overalt i huset.
Disse tingene gjorde meg ikke lykkelig, fordi jeg hele tiden hadde et nytt behov for noe nytt jeg kunne fylle skuffer og skap med.
Gjennom disse ti samtalene endret noe seg inni meg. Jeg ble fast bestemt på å ta et endelig oppgjør med barndommen min og normalisere forholdet mitt til døde ting.
Jeg innrømmer at det var en tøff tid, men jo mer jeg fikk solgt unna og gitt bort, jo lettere følte jeg meg.
Og døtrene mine hjalp meg.
Til slutt kom den dagen jeg kunne legge ut huset for salg og kjøpe leiligheten jeg ønsket meg.
Og her bor jeg nå, med god oversikt over alt jeg eier. Det jeg heller bruker penger på er opplevelser, mat og familien min.
Det har vært en lang vei å gå for å komme hit, så desto mer gleder jeg meg over at jeg kom i mål og klarte å frigjøre følelsene mine fra alt jeg samlet på.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 10/06 2022, og sist oppdatert 01/08 2022.
