Snikskytteren
I ruinene av de sønderbombede syriske byene finnes det ingen nåde. Døden lurer bak hvert hjørne. Iskalde og effektive skarpskyttere av begge kjønn er etterspurt på alle sider i en brutal konflikt som har kommet ut av kontroll.
Til leseren: Dette er et utdrag fra boken «I krigen - et vitnesbyrd fra Syria» av den italienske krigsreporteren Francesca Borri. I boken skildrer hun opplevelser i perioden mellom september 2012 og april 2014.
FOR KAMERATENE ER han bare Qannaas, Snikskytteren. En skarpskytter som bestemte seg for å desertere i februar, og sluttet seg til Den frie syriske hær. Ingen vet hva han egentlig heter. Han kommer fra en militærfamilie, fra en by i nærheten av Damaskus, onkelen hans er fremdeles general i Assads tjeneste. Brødre, fettere, samtlige er offiserer av høy rang. Og alle utenom foreldrene hans tror at han er død.
Qannaas foretrekker det sånn – også fordi han faktisk er litt død.
Han har kort, svart hår, skjegg, er tjueen år gammel, en mager gutt, blikket er både intenst og uttrykksløst der han venter i jernhard stillhet, helt urørlig i timevis, med fingeren på avtrekkeren og øyet mot siktet.
Rolig plaffer han ned ethvert mål som passerer foran ham. Et raskt skudd som ikke engang etterfølges av et sukk. Bare et tørt host. Øynene vender tilbake til siktet. Irritert blir han bare når han snakker om krigen. For krigen, sier han, er i ferd med å forandre seg.
«Det er mange som ikke er her for å styrte Assad, men for å skaffe seg et navn. Heder og berømmelse. For å få makt når krigen er over.»
Les også: 30.000 flyktet i ren frykt - disse ble igjen
Og han er ikke den eneste som tenker sånn i Aleppo. Det er mange her som sier at krigen vil fortsette også etter at Assad har falt: Når Assad har falt, sier de, vil slaget stå mellom ikke-troende muslimer og islamister, eller mellom sunnier og sjiaer, muslimer og kristne. eller rett og slett mellom de ulike væpnede gruppene, bare for å kontrollere området. For maktens skyld.
«Men Syria kommer ikke til å bli et nytt Somalia,» sier Qannaas. «Vi får et Somalia i hver provins.» Krigen er blitt ugjenkjennelig, sier han og tar et langt åndedrag. «Fordi vi er blitt ugjenkjennelige.»
DET HELE BEGYNTE nemlig med fredelige demonstrasjoner. I mars 2011 gikk flere titalls, hundrevis, deretter tusenvis av syrere ut i gatene og ba om politiske og økonomiske reformer. Frihet og verdighet. I begynnelsen ønsket de ikke engang å fjerne Assad. De ønsket bare reformer. Men Assad reagerte umiddelbart med vold. Han kalte det et amerikansk komplott. Sa at demonstrasjonene ikke var ekte, at de var studioopptak. At de var arrangert av al-Jazeera i Qatar. Og han reagerte med økende voldsbruk. I juli 2011, i kjølvannet av Libya, så Den frie syriske hær dagens lys: Den skulle være et referansepunkt i overgangen til demokrati, og overtale de vestlige til å intervenere.
Det er bare det at noe gikk galt – først og fremst fordi Gaddafi ikke lenger hadde allierte, kun forretningsforbindelser knyttet til oljen hans, bare klienter, mens Assad har både Iran og russland. Og, nettopp, ingen olje.
Les også: Læreren som ble skarpskytter
For disse opprørerne gikk det ikke som de hadde håpet, ingen gikk mellom, og nå driver de altså og lager katapulter av veiskilt, og eksplosiver av ammoniumnitrat fra plantegjødsel pakket inn i aluminiumfolie, som noe hentet fra Hakkespettboka. Stadig mer glemt for hver dag som går, stadig mer alene, leter de etter ressurser som best de kan, og ikke minst hvor de kan, det vil si i utlandet, statlige eller private midler, naturligvis med løftet til sine mesener om lojalitet i morgendagens Syria.
«Men det eneste de kjøper av oss, er midlertidig takknemlighet,» advarer Qannaas.
Opprørernes framrykking har stanset opp, og kan ikke lenger måles i byer, heller ikke i kvartaler, men i boligblokker.
For hver dag som går, blir situasjonen i Syria mer innfløkt, ettersom det ikke bare er antall våpen som øker, men også antall mål som våpnene rettes mot. Også fordi opprørernes framrykking har stanset opp, og ikke lenger kan måles i byer, heller ikke i kvartaler, men i boligblokker, og kampene er i ferd med å stagnere i en slags stillingskrig: en krig der Qannaas er så nær guttene tvers over gata, at de hele tiden slynger ut fornærmelser mot hverandre, skyter i det ene øyeblikket og skravler i det neste, for de oppdager at de kjenner hverandre, og du vet hvordan det er i Midtøsten, når det kommer til stykket er alle slektninger og fettere, så mens du står der for å skrive en sak om sunnier mot sjiaer, er det snarere real Madrid og Barcelona de slåss om.
Kvinnelig lege (26): - Mitt liv som ISIS-brud
Qannaas undersøker hullene i veggen, vurderer det beste stedet å rigge seg til, og rekker mellom et skytehull og et annet å mate en fisk som fremdeles svømmer rundt i glassbollen sin.
I dag har han vakt i gamlebyen, der opprørerne kjemper fra disse elegante husene med bokfylte vegger og broderte gardiner. Lysekroner, fløyelsdivaner – de som kommer fra landet blir alltid litt forsagte blant disse møblene med tremosaikk, de håndmalte flisene, de er redde for å ødelegge noe og beveger seg stille og usikkert, her, hvor alt rundt dem eksploderer og raser sammen.
Beboerne av denne leiligheten må ha flyktet hals over hode. De har latt alt stå igjen. Fisken, tannpastaen på tannbørsten. Det ligger fremdeles middagsrester på tallerknene. I naborommet er det et hull i veggen etter en rakett, og et fiolblått lik, samtidig som to andre snikskyttere varsomt pakker inn alt av keramikk, sølvtøyet, et maleri, og en tredje, som holder vakt, står barbeint i døråpningen for ikke å ødelegge teppet.
Moren hans er som en mor for meg. Vi gikk i samme klasse. Vi vokste opp sammen
OM DE TRETTIFIRE han har drept så langt, sier Qannaas bare at de var shabia, som på arabisk betyr spøkelser, en omskrivning for Assads sivilt kledde milits. De har plaget syrerne i årevis. Men nå er shabia det hyppigst brukte ordet i Aleppo: Man får inntrykk av at konas elsker er blitt en shabia, eller også sjefen som har pisket deg i årevis, kunden som ikke har betalt det han skylder. Eller dem du drepte uten helt å vite hvorfor. Som Mohammed, Qannaas’ beste venn.
«Moren hans er som en mor for meg. Vi gikk i samme klasse. Vi vokste opp sammen.»
De ble også innkalt til militæret sammen. Mohammed var den eneste som visste at Qannaas egentlig ikke var død.
«Jeg sa at han skulle desertere, men han svarte ‘Ikke ennå, det er for tidlig.’ Jeg sa at jeg ville hjelpe ham. Jeg ville finne et skjulested til ham. Men han sa ‘Nei, ikke ennå.’ Han var redd for at det samme skulle skje med hans familie som med min.»
Det vil si avhør, trusler, utfrysning, naboer som ikke lenger hilser.
«Men min familie slapp unna det verste,» sier Qannaas, «bare fordi de alle er offiserer under Assad – og fordi de alle tror at jeg er død. Død og begravd.»
Les også: Her "kriger" vi med svenskene
Mohammed tjenestegjorde ved checkpoint Shatt, og Qannaas advarte ham om at nettopp denne checkpointen ville være deres neste mål.
«Men han hørte ikke på meg. Vi var tre. Vi drepte en oberst, en menig soldat og Mohammed. Jeg vet ikke hvem av dem jeg drepte,» sier han, «alt jeg vet, er at fienden sto foran oss. Og at jeg fikk ordre om å skyte.»
Han trekker pusten, lenge. I Syria er rollen som snikskytter den mest etterspurte. Og bedre betalt.
«Du kan kjøpe deg et hus når alt er over,» sier han, «hvis det da ennå står noen hus igjen.»
Det er den best betalte jobben, fordi det er den vanskeligste.
«Nei, det er ikke fordi du må være nøyaktig,» sier han, «det er fordi du ser offeret.»
Vil du ha flere slike artikler på Side3? Gi beskjed gjennom å like oss på Facebook: