Hugh Glass: Den hardeste mannen i amerikansk historie
Med hevnlyst og ren viljestyrke greide Hugh Glass å overkomme umulige odds og en sikker død.
Historien om temmingen av den amerikanske villmarken er full av harde menn. Men få var hardere enn Hugh Glass.
"The Revenant" er filmen om pelsjegeren som overlevde en brytekamp med en grizzlybjørn, for så å unnslippe en sikker død ved hjelp av en vilje av stål og et brennende hat.
Her er er den virkelige historien.
Jaktlag i fiendtlig område
Historien startet i 1822, da firmaet Rocky Mountain Fur Company søkte etter hundre pelsjegere som skulle reise opp Missouri-elven, til elvens opphav. Der skulle jegerne oppholde seg i flere år, for å drive pelsjakt på blant annet bevere.
Det gedigne jaktlaget inkluderte flere jegere som i senere tid skulle bli berømte: Kit Carson, Jedediah Smith og Jim Beckwourth skrev seg alle inn i amerikanske historiebøker som viktige skikkelser. Men det spørs om ikke Hugh Glass var den rammeste av dem alle.
Med sine rundt 40 år skilte Hugh seg også ut som en av de eldste i jaktlaget, og erfaringen hans gjorde han vel respektert blant de andre. Han hadde bokstavelig talt vært ute en vinternatt før, og hadde arr som beviste at han tålte en støyt. Det som ventet på denne ekspedisjonen skulle imidlertid vise seg å bli den største prøvelsen han noengang hadde opplevd.
LES OGSÅ: Den farligste mannen i ville vesten
Rett i bjørnens hule
Hugh Glass var ut på jakt sammen med to andre jegere, John Fitzgerald og Jim Bridger. Denne gang var ikke målet pels, men å skaffe mat til jaktlaget. Hugh kjempet seg gjennom det tette krattet, da han plutselig snublet ut på en lysning i villnisset. Da han kikket opp, så han at han befant seg i et bjørnehi. Foran han sto en grizzlybinne med to unger.
Deretter skjedde ting raskt, alt for raskt til at Hugh rakk å lade og fyre av riflen sin. Grizzlybjørnen kastet seg over han, en nådeløs masse av klør, tenner og muskler som rev og slet i han. De to ungene kastet seg inn i "kampen". Hugh forsøkte å forsvare seg, men var sjanseløs. I løpet av sekunder var han revet i stykker.
Redningen kom i form av Fitzgerald og Bridger, som hørte binnas brøl og Hugh sine skrik, og kom til unnsetning. Det smalt i mennenes rifler, og til slutt lå binna og en av bjørnungene døde på marken. Den siste bjørnungen rømte.
Den flere hundre kilo tunge binna lå delvis oppå Glass, men mennene fikk rullet skrotten av den stakkars skamferte mannen. Synet av den maltrakterte kroppen overbeviste mennene om at han ikke ville leve mer enn få minutter, til det var skadene for store.
(artikkelen fortsetter under bildet)
Umulig situasjon
Jaktlaget var lite lystne på å slå seg til ro på stedet. Skuddene og oppstyret måtte ha hørtes lang vei, og området var fullt av indianere fra Arikareestammen, som var fryktet blant mennene. De hadde allerede mistet 17 mann, og nå så Hugh Glass ut til å bli den 18. hvert øyeblikk. De laget en båre for å frakte den hardt sårede mannen, men det gikk sakte fremover, og Glass sin tilstand ble stadig verre. Å slepe på en døende mann gjennom ulendt terreng var både seigpining, og utsatte hele jaktlaget for fare.
Det ble derfor besluttet at brorparten skulle fortsette videre, mens Bridger og Fitzgerald skulle vente til Glass trakk sitt siste pust, slik at man kunne begrave liket.
Mens de andre hastet videre begynte Bridger og Fitzgerald å gjøre i stand en grav. Det var jo ingen tvil om at Glass kom til å dø hvert øyeblikk, og de to ønsket heller ikke å bli i området lenger enn nødvendig.
Klamret seg til livet
Men, Hugh Glass nektet å gi opp. Den ødelagte kroppen hans klamret seg til den lille livsgnisten som var igjen, og dagene gikk. Til slutt bestemte Bridger og Fitzgerald seg for at de ikke kunne vente lenger. De samlet sammen Glass sine eiendeler og fordelte dem mellom seg. I slike trakter, på denne tiden, etterlot man ikke en fungerende rifle hos en døende mann, og heller ikke klær. Hugh måtte pent nøye seg med skinnet fra den drepte bjørnebinnen.
Til slutt dro de Glass ned til elvebredden slik at han hadde tilgang til vann, i tilfelle han skulle komme til bevissthet før døden innhentet han. Så forlot han og satte etter resten av jaktlaget.
LES MER: Ville vestens siste villmann
En håpløs situasjon
Hugh Glass kom til seg selv alene i villmarken. Alt utstyret hans var borte, men det verste var skadene han hadde pådratt seg i møtet med grizzlybinnen og de to ungene hennes: Det ene benet var brukket, bjørnelabben hadde nesten skalpert han, ryggen var full av kutt så dype at ribbenene var synlige, og strupen var revet opp av bjørnens tenner. Ut av de betente sårene piplet det verk.
På toppen av dette befant han seg 32 mil fra nærmeste trygge havn, Fort Kiowa. Situasjonen hadde vært vanskelig selv om han hadde vært uskadd. I den formen Hugh var nå, virket den helt håpløs. Men Glass var ikke lenger bare drevet av en sterk trang til å overleve - han hadde også et brennende ønske om hevn mot de to som hadde tatt utstyret hans og etterlatt han for å dø.
Dermed tok han fatt på den umenneskelige oppgaven å redde seg selv. Han greide å lage en slags støtte rundt det brukne benet, slang bjørneskinnet rundt seg, og begynte å krype. Målet var Cheyenne-elven, 16 mil unna. Sannsynligvis beveget han seg hovedsaklig om natten, for å unngå fiendtlige indianere og andre farer, og hvilte om dagen.
Screen9v2
Rått kjøtt og larver
Feberen herjet med den istykkerrevne kroppen hans, og han mistet stadig bevisstheten. Innimellom fant han over spiselige bær og røtter, mens han sakte krabbet seg framover. På et tidspunkt skal han ha greide å jage bort to ulver som spiste av en død bisonkalv, og utsultet ha forsynt seg av det rå kjøttet.
Det brukne benet førte til store smerter, men de dype kuttene i ryggen var verre. De var nå sterkt betente og fulle av verk, men Glass fant en løsning da han kom over en råtten trestamme full av larver: Han kastet av seg bjørnefellen, og fikk med store problemer lagt ryggen ned på stammen.
Ideen hans virket. De grådige larver gikk villig i gang med å spise det betente kjøttet på ryggen hans. Enkelte hevder at han på et senere tidspunkt våknet av at en grizzlybjørn slikket i seg larver fra sårene hans, og at dette bidro til at sårene endelig kunne heles. I følge noen kilder møtte han også på noen vennligsinnede indianere, som sydde bjørneskinnet fast til ryggen hans for å hjelpe sårene å gro.
Selvfølgelig har historien vokst med årene, og enkelte aspekter ved fortellingen har blitt overdrevet med tiden. Det er umulig i dag å vite nøyaktig hva som er sant, og hva som er myte, men grunntrekkene er samlet fra tre forskjellige kilder som enten hevdet å ha vært med på pelsekspedisjonen, eller som senere traff Hugh Glass og hørte historien fra hans egen munn.
LES OGSÅ: Soldaten som nektet å dø
Fremme ved elven
Utrolig nok skal Glass ha nådd frem til Cheyenne-elven, etter to måneder med umenneskelig slit og smerter.
Ved elven greide han å lage en provisorisk flåte, slik at han kunne flyte nedover elven. Cheyenne-elven rant med tid og stunder sammen med Missouri-elven, som til slutt førte han til Fort Kiowa. Hugh Glass hadde overlevd, mot alle odds. Kroppen hans var selvfølgelig fortsatt i filler, og det tok mange måneders rekonvalesens på Fort Kiowa før han fikk stablet seg på bena igjen.
Nå gjensto det bare å få hevn over Bridger og Fitzgerald. I Glass sine øyne var det bare en måte å la rettferdigheten skje fyllest: De hadde etterlatt han for å dø, nå måtte de selv bøte med livet.
Slik skulle det imidlertid ikke gå. Glass sporet opp Jim Bridger på et handelssted ved Yellowstone-river, men bestemte seg for å la han leve. Bridger var bare 19 år, og hadde uansett bare tatt ordre fra den eldre John Fitzgerald. Kanskje kan også trangen til hevn ha mildnet i løpet av måneden i sykesengen. Glass bestemte seg i hvert fall for å vise nåde.
Da Hugh Glass senere sporet opp Fitzgerald bestemte han seg for at han ikke skulle drepe han heller. Dette valget gjorde han derimot av egen interesse: Fitzgerald hadde skrevet seg inn i hæren, og det å drepe en soldat ville sende Glass i den døden han med nød og neppe unngått.
FLERE FANTASTISKE HISTORIER: Fire fantastiske tilfeldigheterDenne mannen kjempet i 13 kriger
Amerikansk legende
Hugh Glass var definitivt ingen lett mann å drepe, men til slutt innhentet døden han også. Det ble Arikarastammen som endte livet hans, i 1833. Glass og to andre pelsjegere støtte på krigere fra stammen ved elven Yellowstone, og alle tre ble drept i sammenstøtet.
Han lever likevel videre i amerikansk historie og populærkultur. Det har blitt gitt ut flere bøker om han, og i 1971 kom filmen "A Man in the Wilderness" om Hugh Glass' prøvelser i ødemarken.
Fra 22. januar i år kan man altså se Leonardo DiCaprio som Hugh Glass i storfilmen "The Revenant", hvor også norske Kristoffer Joner dukker opp i en rolle.
Flere fantastiske historier: Ti utrolige tilfeldigheter