Da Norge banket tyskerne i 1940

... Overga oberst Sundlo byen uten kamp, og anviste sitt regiment til lojalt samarbeid med de tyske tropper.
- Dagboken til General Dietl, regimentsjef i Nord-Norge 9.april

Historien om krigen i den nordlige delen av Norge kunne stoppet med at den NS-vennlige obersten i Narvik overga byen, og at de norske styrkene fulgte hans eksempel.

Les vår sak om angrepet på Norge 9.april her

Slik ble det ikke. Historien om motstanden i Nord-Norge inspirerte en hel verden, og var en av bakgrunnene for Roosevelts mektige ord noen år senere - Look to Norway.

For å begynne historien om kampene i nord må det hele starte med å presentere en norsk prestesønn med tyske aner.

Carl Gustav Fleischer

Fleischer var født i Sør-Trøndelag, nærmere bestemt i det som i dag er Roan kommune. Oppveksten fikk han i Trondheim etter at hans far døde i drukning, mens hans senere var gymnasiast i Oslo.

Etter å ha gått ut fra Krigsskolen i 1905 fikk han en militær karriere som kulminerte i at han i januar 1940 ble øverstkommanderende for de norske styrkene i Nord-Norge.

Narvik

Byen, som var så viktig på grunn av sin jernmalm, ble tatt med 1 900 tyske soldater den 9.april. De norske skipene Eidsvoll og Norge lå i havn, og ble torpedert av tyske båter. 276 norske sjøfolk mistet sitt liv.

Oberst Konrad Sundlo overga så byen uten kamp, men noen styrker kom seg unna:

Mot denne ordre lyktes det likevel en norsk major (Omdal) å forlate Narvik med ca. 250 mann i østlig retning. Deler av kp Thalhammer blir sent ut etter den norske bataljonen med norske lastebiler. Da den såkalte Materialveien langs malmbanen p.g.a. høy snø ikke var farbar for lastebiler, lyktes det ikke den svake styrken å ta inn på fienden. Etter kort gjensidig ild mistet man kontakten med fienden. Kp Thalhammer vendte tilbake til Narvik.
- Dagboken til Oberst Dietl, 9.april 1940

Dette ble starten på en motstandskrig som varte i to måneder. Lengre enn krigen varte i Belgia, Polen, Nederland og Frankrike. En av de viktigste grunnene var at Fleischer, sammen med fylkesmannen i Troms - Venstremannen Hans Gabrielsen - ga ordre om full mobilisering av alle styrker i Nord-Norge. Enkelte kilder hevder også at Fleischer begynte mobiliseringen allerede den 8.april etter en samtale med omtalte Sundlo. I hans egne notater fra kvelden står det følgende:

... ut på aftenen beordret mobilisering av Alta Bataljon og I og II bataljon av I.R.16

Det første sjøslaget

Den 10.april slår britiske skip til mot Narvik. Ledet av HMS Hardy, et skip som dagen før hadde vært med på minelegging av Vestfjorden.

Mineleggingen hadde skjedd på morgenen den 8.april for å stoppe svensk jernmalm å bli sendt fra Narvik til Tyskland. Bakgrunnen var selvfølgelig at britene visste om det tyske angrepet.

Kaptein Bernard Warburton-Lee fra Wales ledet angrepet ombord båten, og en torpedo fra båten traff det tyske flaggskipet Z21 Wilhelm Heidkamp. Torpedoen drepte også den tyske kommandanten, Friedrich Bonte.

De britiske skipene angrep igjen, men denne gangen ble flere tyske skip med og traff Hardy såpass hardt at skipet måtte styre mot land. Fem britiske skip deltok i angrepet mot 14 tyske. 11  handelsskip ble senket i tillegg to britiske og to tyske skip.

Nytt sjøslag

Kun tre dager etter angrep britene igjen. Denne gangen var det viseadmiral William Whitworth som ledet styrkene på HMS Warspite sammen med ni destroyere og fly fra hangarskipet HMS Furious.

De tyske styrkene hadde nesten ingen forsyninger, med lite drivstoff og ingen ammunisjon. Målet hadde vært å ta Narvik som man hadde klart, men tyskerne hadde ikke forsyninger nok til å forsvare seg lenge og ventet på leveranser fra Tyskland.

Resultatet ble at åtte av ti tyske båter i havnen og rundt Narvik ble senket, mens de to ubåtene kom seg unna. U-64 ble jaktet på, og senere senket den 28.april. Vraket av Z2 Georg Thiele kan du fortsatt se rett ved vannkraftverket Silden ved Narvik.

Britene avsluttet så sine marineoperasjoner ettersom Narvik ikke var deres hovedmål. Det man likevel hadde klart å oppnå var å senke totalt ti av de nyeste jagerne til Tyskland. Disse jagerne skulle brukes i det planlagte angrepet på Storbritannia høsten 1940, men på grunn av senkingen av disse jagerne måtte angrepet utsettes fra Tyskland.

Kampene på land

De norske styrkene led tap ved Gratangsbotten den 10.april og senere ble styrkene til Omdal som hadde unslippet Narvik nedkjempet ved svenskegrensen den 16.april.

Likevel hadde man på denne tiden klart å mobilisere nok styrker, og klare å organisere disse godt nok. Den 24.april startet den norske offensiven ved Lapphaugen.

Tre mil nord for Narvik angrep tyske styrker nordmennene. 34 mann ble drept, men man ga ikke opp. Etter hvert begynte de tyske styrkene å trekke seg tilbake mot Narvik, og nordmennene fulgte etter.

Fram til midten av mai fortsatte man en offensiv mot de tyske styrkene, og den 28.mai gjenerobrer norske og franske styrker Narvik.  Fleischer ledet de norske styrkeneunder slaget om Narvik. De franske styrkene kjempet sammen med 6. Divisjon mot tyskerne frem til og med gjenerobringen.

De første nøyaktige etterretninger kommer fra div.s overfeltlege dr.Lottner. Han kommer fra Beisfjord og kan fortelle enkeltheter. Narvik måtte oppgis fordi angrepet fra de landsatte franskmenn ikke kunne stanses, til tross for innsetting av de siste reserver.
- Dietls dagbok, 28.mai 1940

Den norske regjeringen var fortsatt i landet, og Nygaardsvold-regjeringen ønsket våpenstillstand og bli i Nord-Norge. Man ville ikke reise til England for å fortsette krigføringen derfra. Samtidig skiftet fokuset til de allierte til Europa. Den 10.mai hadde Hitler-Tyskland angrepet vestover.

Den 1.juni redegjorde utenriksminister Koht for Nygaardsvold-regjeringen at de allierte styrkene ville bli trukket ut av landet. Han gikk inn for å foreslå en delelinje av Norge, rett nord for Bodø. I den nordre delen av landet skulle den norske regjeringen og Kongen fortsette å være, man ønsket ikke å reise til England for å krige videre derfra.

Samtidig er de tyske styrkene tvunget opp i fjellene, og ser man fra dagboken til Dietl så er det en prekær situasjon.

Det er umenneskelig hvordan disse mennesker lider. Uten noen form for beskyttelse er de hele tiden utsatt for den streke vinden. Det fins ingen ting å hjelpe dem med. Å få fram et varmt måltid er ikke mulig. Det fins ikke feltkjøkken. Bare folk bakenfor kan til nød tilberede vann til kaffe eller te. Det fins ikke ved til brensel.
Hus fins overhodet ikke. Folkene lever i en steinørken, og vinden flerrer opp bakken. I tillegg er deres sanser stadig overanstrengt, og den tynne besetningen gjør det lett for motstanderen i stadig tåke å angripe de kjente lukene mellom stillingene.
- Dietls dagbok, 4.juni

Kongen meddelte den 5.juni at han ville bli igjen i Norge under en tysk okkupasjon for å ta vare på det norske folket. Etter sterkt britisk press sa til slutt kongen ja til å dra til Storbritannia to dager senere. Den 7.juni.

Samme dag frykter Dietl i sin dagbok et massivt angrep fra norske og allierte styrker som kan knuse de siste styrkene i Nord-Norge. Kun to dager senere skriver Dietl følgende i sin dagbok:

Gr. XXI melder at den norske konge og hans regjering har forlatt Tromsø, og at den norske kommanderende general Ruge har fått ordre om å legge ned våpnene og oppta forbindelse med den tyske øverstkommanderende.

Kapitulasjon eller nedleggelse av våpen?

Det var i juni 1940 usikkert om britene ville klare å stå i mot et angrep fra Tyskland. Konge og regjering var også redd for hvordan det ville bli oppfattet om man flyktet fra landet.

Tyskerne svarte ikke på det norske utspillet om en delelinje, og innad i regjeringen ble det stadig større diskusjon. Sven Nielsen hadde blitt valgt inn i regjeringen på Elverum i april, og var fra Høyre. Stortingspresident Hambro og Nielsen var ofte i sterke diskusjoner med Arbeiderpartiets representanter.

Den enstemmige avgjørelsen om å reise til London kom likevel den 6.juni, og det som ble en kapitulasjon den 10.juni.  Etter krigen har det vært en diskusjon om kapitulasjonen var total, for alle styrker i Nord-Norge eller om det bare var 6.divisjon som la ned våpnene. Spørsmålet er av størst interesse, historisk sett, for oppgjøret etter andre verdenskrig. Hvis Norge ikke var i krig etter den 10.juni kunne heller ikke handlinger gjort etter den datoen være landsforræderiske.

Diskusjonen rundt dette har som regel en konklusjon hos faghistorikere flest og juridisk i Norge - Norge fortsatte krigen etter den 10.juni. 

De som argumenterer forat Norge ikke var i krig har vist til at utenriksminister Halvdan Koht uttalte at man ikke trengte noen militær stab i England siden krigen var slutt, at de tyske okkupasjonsmaktene overga landet til britiske styrker og at Kongen i sin tale etter krigen uttalte at de allierte hadde gitt Norge tilbake til oss. Muligens det største juridiske spørsmålet er om Stortinget noen gang vedtok at landet var i krig før man flyktet til England.

Ruge innledet straks kapitulasjonforhandlingene.
Han nøyde seg ikke med en våpenstillstandsavtale
for Nord-Norge, men han lot seg trekke inn i omfattende kapitulasjonsforhandlinger med general Falkenhorsts stab, som resulterte i Kapitulasjonserklæringen av 10. juni, ikke med et ord nevner at kampen skulle fortsette fra utlandet og med rette kunne tolkes som total norsk kapitulasjon
- Torkel Hovland

Under riksrådsforhandlingene sommeren 1940 tok mange norske politikere avstand fra krigslinjen til Regjeringen, og presidentskapet til Stortinget - med unntak av Hambro - ba Kongen om å gå av senere i juni 1940.

Fleischer

Fleischer ble beordret til å være med over til England sammen med regjeringen da den flyktet fra landet. I etterkant har det vært mange diskusjoner om hvorfor. En av dem var sannsynligvis at han ikke ønsket en kapitulasjon, men var kompromissløs i sitt ønske om å kjempe videre.

Da han kom til England ble han ansvarlig for oppbyggingen av et nytt norsk forsvar, men kom i konflikt med regjeringen. I 1942 ble han beordret til Canada som sjef for de norske styrkene der, noe som viste seg  å være en attachejobb. Året etter ble han beordret til Wastington D.C, men før han kunne tiltrå sine nye jobb tok han sitt eget liv den 19.desember.

Dagen før hadde han blitt tildelt krigskorset med sverd. Han mottok aldri utmerkelsen personlig. Etter krigen ble han gravlagt i en begravelse i Norge hvor både Kongen og kronprinsen deltok, men ikke den sittende regjeringen.

Se NRKs dokumentar "Makten og æren" om Fleischer her

Hans aske er ennå hjemløs.
Hit er den brakt over hav.
Det kan bli lenge å vente,
før han finner en grav.

Men de som går først til angrep
langsmed en nordnorsk led
og kjemper blant Narviks snøfjell,
fører hans hjerte med.
- Nordahl Grieg, 1943

Se også:
Dokumentar om Milorg, NRK

Et utvalg av kilder:
Hovland: General Carl Gustav Fleischer. Storhet og fall, Aschehoug (2000)
Makten og æren, NRK
Norge i krig bind 1, Aschehoug 1984
Oberst Dietls dagbok
Det utrolige døgnet, Bjørn Bjørnsen, Gyldendal 1977
Oslo Militære Samfund
Wikipedia
Tipsere