Så mange tabber gjorde Norge 9. april 1940

EKSTRA GOD LESEROPPLEVELSE: Klikk på denne lenken og les artikkelen i featureformat.

Den 29. september 1939 var det klart at Polen var delt mellom Sovjetunionen og Nazi-Tyskland. Mediene i Norge begynte å tilkjennegi at vi var i en krig. På lederplass den 3. oktober skrev Nordlands Avis at regjeringen jobbet for sakte med å gjøre nøytralitetsværnet godt nok i Norge.

Det var en Arbeiderparti-regjering som styrte Norge i 1939. Ved valget i 1936 fikk partiet 42,5 prosents oppslutning med blant annet følgende punkt i deres program under utenrikspolitikk:

"Det norske Arbeiderparti vil bekjempe enhver rustningspolitikk. Militærvesenet omlegges til vaktvern."

Nytt valg skulle avholdes høsten 1940, og i det nye partiprogrammet for en ny valgperiode  hadde man blant annet følgende punkt:

"De militære verksteder og fabrikker omlegges til sivil produksjon i den utstrekning forholdene tillater det. "

For regjeringen og Norge var det ingen tvil om at man ikke prioriterte Forsvaret. Det var likevel en styrke på rundt 50.000 mann som kunne forsvare Norge. På grunn av flaks fra tysk side samt forræderi og inkompetanse på norsk side ble det en rask tysk seier.

En skummel natt

Det var mange nordmenn som hadde lagt seg til å sove den 8. april 1940 med en liten uro i magen.

Man hadde hørt rapporter på radio om at britiske skip hadde minelagt norske farvann i den siste dagsnyttsendingen klokken 22.00.

Teaterforestillinger og kinoer ble avbrutt for at man kunne høre på radioen at et tysk skip hadde blitt sunket utenfor Lillesand av en britisk ubåt tidligere på dagen.

Båten hadde inneholdt hester og tyske menn som hadde vært likt kledd, i uniform hevdet noen.

Avisredaktørene hadde samme dag begynt på sine ledere hvor man oppfordret Norge til å ha en forsiktig framferd. I Fylkestidene for Sogn og Fjordane manet man til sterk forsiktighet ovenfor noen av krigsmaktene. Dette er fra avisen 9. april:

Under nyhetssendingen klokken 22.00 sier utenrikskronikør Finn Moe at det neppe finnes noen umiddelbar fare for at Norge blir dratt inn i krigen. Finn Moe var da utenriksmedarbeider i Arbeiderbladet (nå Dagsavisen), og hadde tidligere vært korrespondent i Berlin. (Han ble senere stortingsrepresentant for AP, og var også medlem av FNs sikkerhetsråd en kort stund).

Den samme holdningen fantes også i regjeringen Nygaardsvold (AP) som gikk fra hverandre omtrent på samme tid (21.30) som NRK hadde sin nyhetssending.

Da ble det sendt ut følgende melding til norske divisjoner fra generalstabssjefen for hæren:

Det kommer ingen ytterligere beskjed om innkalling i natt, eventuell innkalling blir ikke besluttet før i morgen.

Få maktmennesker i Norge trodde på noen umiddelbar krigshandling fra Tyskland, selv om man hadde sunket et skip på vei til Bergen med uniformerte menn ombord.

Dette til tross for at det hadde kommet mange faresignaler i de foregående månedene. Senest den 29. mars hadde ambassadør (da med tittelen minister) Arne Scheel i Tyskland gitt følgende beskjed til regjeringen:

Noe fredstegn er ikke å øyne. Det eneste helt sikre er at Norge bør holde sitt forsvar i orden så sterkt som vår ytterste evne tillater.

Tre dager senere gir han beskjed til regjeringen om at tyske tropper har blitt samlet i Stettin, og kan ha Norge som mål.

5. april melder han om at det går rykter i Tyskland om at Norge vil bli angrepet fra sør av Tyskland. Samme dag melder Aftenposten om tyske fly som har tatt bilder av Norge, dagen før melder avisen om et tysk bombefly som har nødlandet.

Generalstaben foreslår mobilisering.

Frankrike og England sender den 5. april en melding til Norge om at de ikke vil godta at Tyskland får livsviktige ressurser fra Norge. Utenriksminister Koht oversender ikke meldingen før tre dager senere til utenrikskomiteen i Stortinget. 

Den 6. april foreslår igjen generalstaben full mobilisering, som blir avslått.

Dagen etter ringer Aftenposten til regjeringen for å fortelle at det ikke er noen hemmelighet i Berlin at Norge skal angripes. Regjeringen ber avisen om å la være å trykke meldingen, noe avisen går med på. 8. april meldes det så til regjeringen om at trafikken av krigsskip på vei nordover er så tett at det forsinker fergene ved Danmark. Noe også Aftenposten meldte på sin forside.

Krigen er i gang

Rundt klokken 23 den 8. april avfyrer Pol III - et norsk patruljefartøy - skudd mot mørkelagte fartøyer helt ytterst i Oslofjorden. 

Skipet lå som vaktskip mellom Bolærne og Ytterøy. Kaptein ombord var Leif Welding-Olsen. Vaktsjefen ombord oppdager de mørklagte skipene, og varselskuddene blir avfyrt. Den tyske torpedobåten Albatross går opp på siden av Pol III, og forlanger at man skal overgi båten. Pol III svarer ved å sende opp varselraketter for å melde om fremmede skip i norske farvann.

Den tyske båten svarer med mitraljøseild, og setter Pol III i brann. Samtidig blir Welding-Olsen truffet, og drukner under evakueringen fra båten.

Rauøy fort har likevel fått melding om at fremmede skip er i norske farvann, og det tyske angrepet blir varslet videre i hæren klokken 23.15.

Klokken 00.30 går flyalarmen i Oslo. En time senere er regjeringen samlet i Victoria Terrasse, etter sigende overrasket over det tyske angrepet.

Det tyske angrepet

Krigen virket langt unna i Norge. Spesielt fordi man visste godt at den britiske flåten var overlegen på havet, og at man oppriktig trodde at Adolf Hitler ville respektere den norske nøytraliteten. Det var i hvert fall den offisielle versjonen, men undersøkelseskommisjonen etter krigen kom til en helt annen konklusjon. Angrepet var ikke overraskende.

Angrepet på Norge var dårlig planlagt, og ikke spesielt godt gjennomført. I tillegg hadde man fått en tidlig beskjed på grunn av Welding-Olsens heltemodige innsats. Da de store skipene var på vei inn over om natten visste man at tyskerne var på vei inn Oslofjorden, og de ble observert hele veien.

Det var ikke flere enn 12.000 mann som angrep Norge den 9. april, og tyskerne satset alt på overraskelsesmomentet. De 12.000 skulle altså møte det som var over 50.000 nordmenn.

• Narvik: 2.000 mann på ti jagere
• Trondheim: 1.700 mann på en krysser og fire jagere
  
• Bergen: 1.900 mann på tre kryssere, to torpedobåter og fem motortopedobåter
  
• Kristiansand: 1.000 mann på en krysser, totorpedobåter og syv motortorpedobåter
  
• Egersund: 150 mann på fire minesveipere
  
• Arendal: 150 mann på en torpedobåt
  
• Oslo: 2.000 mann på tre kryssere, tre torpedobåter og åtte minesveipere

Britene visste også om angrepet, og hadde minelagt enkelte norske havner (til sterk norsk protest fra regjeringen Nygaardsvold). I Norge ble først angrepet sett på som en reaksjon på dette, men ordren om angrepet - Operasjon Weserübung - var satt i gang allerede den 2.april.

Svak og ingen motstand

Det er de store kystbyene som blir angrepet den 9. april i tillegg til hovedstaden Oslo.

Trondheim angripes med fire jagere, og blir tatt i løpet av dagen. Tre skudd blir avfyrt fra kystbatteriene, og det er noen få kamper på land. Bergen har en større styrke som angriper, totalt 11 skip. Festningen åpner ild, og det er kamper på land. Åtte nordmenn dør.

Stavanger yter ingen motstand da flybårne tropper tar Sola flyplass, de fire  minesveiperne tar Egersund. Kristiansand blir angrepet av tolv båter, og Odderfald festning yter motstand. Åtte dør. I tillegg dør sivile da tyske soldater skyter mot byen.

Opp Oslofjorden kommer 14 båter, deriblant Blücher som blir senket da Birger Eriksen tar saken i egne hender.

Blücher reddet kongen

Oscarsborg festning var satt i reserve i 1940, og kystartilleriets befalskole holdt til der. Soldatene som var på Oscarsborg den 9. april hadde likevel kun vært der en ukes tid da angrepet kom. Samtidig var torpedosjefen sykmeldt, og kommandanten på Oscarsborg - Birger Eriksen - innkalte den pensjonerte Andreas Anderssen.

Klokken 04.21 setter Oscarsborg festning, som første norske forsvarsverk, ild mot det tyske skipet Blücher.

Det store skipet, med 2400 ombord, ble senket. Mellom 300 og 400 omkom. Den tyske invasjonen ble stagget, og takket være innsatsen kunne kongen og regjeringen flykte fra Oslo.

Norge var likevel ikke offisielt i krig, og Birger Eriksen mente at etter senkingen av Blücher hadde Norge markert sin nøytralitet godt nok. Det førte til at de tyske skipene Emden og Lützow fikk trekke seg tilbake. 

Senere på dagen overga obersten festningen, herunder også tennstemplene og stempelfjærene som lå lagret på Oscarsborg. Det gjorde omtrent alle våpnene til de vernepliktige i Ski og Fredrikstad ubrukelige.

Regjeringsmøte

Noen timer før hadde Arbeiderparti-regjeringen Nygaardsvold avholdt krisemøte. Forsvarsminister Birger Ljungberg informerte regjeringen om at man fortsatt hadde håp om at angrepet ikke var så alvorlig.

Like etter fikk man beskjed om at tyske krigsskip var på vei inn mot Bergen, og de norske generalene ba om ordre om mobilisering. Forsvarsministeren ba generalene om å vente for at en tidligere ordre skulle bekreftes. Regjeringen hadde nemlig ikke noe vedtak om hvordan en mobilisering skulle skje.

Etter hvert kom regjeringen, med Trygve Lie og Birger Ljungberg, fram til at man skulle følge en mobiliseringsplan hvor man kalte inn soldatene skriftlig, og ikke brukte radio, telefon og plakater. En innkalling som ikke kunne skje før telegrafene åpnet klokken 07.00, og så per post etter det. Oppmøtet skulle være torsdag.

Etter krigen hevdet statsrådene at de hadde gitt beskjed om generell mobilisering, mens det fra undersøkelseskommisjonen etter krigen ble konkludert at det kun ble gitt ordre om en såkalt stille mobilisering (altså ikke offentlig innkallelse).

Det komplette kaos

De neste timene etter regjeringsmøtene var det fullstendig kaos. Statsminister Nygaardsvold informerte Kongen om angrepet på Norge, finansministeren satte i gang frakting av gullet i Norges Bank ut av Norge og man prøvde å informere alle lensmannskontorene rundt omkring i Norge.

Stortingspresidenten Carl Joachim Hambro (Høyre) ønsket å evakuere til Hamar, men utenriksminister Halvdan Koht trodde ikke at tyskerne ville komme forbi Oscarsborg. Nå fikk Koht rett i ettertid, takket være at Blücher ble senket.

Halvdan Koht var opprinnelig historiker, og hadde sitt klare mål å holde Norge utenfor andre verdenskrig, og han hadde vært medlem av Den norske Nobelkomite i 1919 til 1937. Koht gikk av som utenriksminister under krigen etter kritikk fra Oscar Torp og Trygve Lie. Han flyttet da i eksil i USA.

Regjeringen Nygaardsvold hadde fått makten i 1935 etter det såkalte Kriseforliket. Dette var et samarbeid mellom Bondepartiet (nå Senterpartiet) og Arbeiderpartiet for å lage en krisepakke for både landbruket og samfunnet for øvrig. Bondepartiet fikk gjennomslag for økte priser på smør og kjøtt, mens Arbeiderpartiet fikk innført sin kampsak: omsetningsavgift på en prosent (dagens moms). Ved valget året etter (i 1936) ble regjeringen sittende som en mindretallsregjering. Nasjonal Samling fikk da 1,8 prosents oppslutning og ingen mandater. 

Regjeringen hadde fram til angrepet på Norge skiftet forsvarsminister hele fem ganger. Fredrik Monsen var den første, i 1935. Han hadde også vært forsvarsminister i det som er den kortest sittende regjering i Norge: Regjeringen Hornsrud i 1928 (18 dager). Monsen hadde vært medlem av NKP fram til 1927.

Etter Monsen ble Adolf Indrebø forsvarsminister  i en måned. Han var tidligere offiser, og senere sjef for Oslo lysverker. Opprinnelig var han fra Førde. Han ble finansminister etter en måned som forsvarsminister, og erstattet av den tidligere militærnekteren Oscar Torp (senere også statsminister). Han ble sosialminister etter noen måneder da Monsen igjen tok over. Monsen satt fram til desember 1939 da han ble erstattet av Birger Ljungberg. Ljungberg var offiser, og medlem av Høyre. Han ble erstattet av Oscar Torp under krigen da han ble Norges militære representant i USA.

De tyske kravene

Klokken 04.20 ble de tyske kravene til Norge framsatt av Curt Bräuer, en tysk karrierediplomat som sent om kvelden den 8. april hadde fått ordren om å overbringe kravet om full kapitulasjon.

Den norske regjeringen avslo alle krav, og begynte å pakke for å komme ombord på et ekstratog til Hamar.

Omtrent samtidig kom to tyskere til Oslo. De hadde kommet seg av Blücher, og dro rett til KNA-hotellet i Parkveien. Tyskerne hadde booket hotellet for den 9. april, og målet for tyskerne var full kontroll av hovedstaden klokken fem om morgenen. Bookingen hadde skjedd lang tid i forveien.

På grunn av senkingen av Blücher ble det ikke slik, og litt over klokken syv kunne kongen og regjeringen sette seg på toget til Hamar.

Resten av Norge

Det nærmest parodiske skjedde i Narvik da NS-obersten Konrad Sunlo overga byen nærmest på egenhånd. I Trondheim stod norske soldater vakt sammen med tyske. Motstand ble ytt i Bergen og spesielt Kristiansand, men tyskerne tok alle de store norske byene lett den 9. april.

I Bergen tok generalmajor W. Steffens sakene i egne hender da han holdt tilbake en nøytralitetsvakt på vei til Jæren, og satte ut ekstra vakthold den 8.april etter meldinger om senkingen av "Rio de Janeiro".

Både i Bergen og Kristiansand benyttet tyskerne seg av franske og britiske flagg for å komme forbi festningene som skjøt mot tyske skip, noe som blant annet førte til kapitulasjon i Kristiansand da skipene kom for nærme.

Ved Haugesund tok jageren "Draug" det tyske forsyningsskipet "Mainz", og begynte å frakte skipet til England. Etter angrep fra tyske fly ble skipet senket, men "Draug" tok med seg opp mot 70 tyske fanger til England.

Ombord på skipet var Kaptein Horve, som fikk Krigskorset med Sverd for sin innsats. Han ble sjef for Sjøforsvaret etter andre verdenskrig. Britene gjorde Horve til Commander of the Order of the British Empire og tildelte ham Distinguished Service Cross og han ble Mentioned in Despatches.

Den norske marines hovedbase var i Horten hvor tyske båter kom inn i havnen klokken 05.00 om morgenen. Byen og skipet "Olav Trygvasson" gjorde en viss motstand til man overga seg.

Alt i alt var man veldig lite forberedet, og i Totens Bygdebok fra 1952 kan Oberst Johannes Schøitz fortelle om noe av grunnen:

Det var stor mangel på øvd, særlig ungt befal. Soldatenes alder varierte mellom 18 og 50 år. De hadde for en liten dels vedkommende 84 dagers øvelse på forhånd, de fleste mindre og andre ingen. Avdelingene hadde geværer, karabiner og maskingeværer. Det var få mitraljøser, delvis dårlig med klær. Særlig var skotøyet særlig lite tilfredstillende. Utrustingen var til dels høgst mangelfull.

Trondheim 9. april 1940

I Trondheim hadde man ikke vakt, og de tyske skipene kunne kjøre inn til Trondheim og besette Trøndelag Sjøforsvarsavsnitts kontorer klokken 05.00 om morgenen.

Også i Trondheim har tyskerne booket hotell, nærmere bestemt Hotel Phoenix (Fønix) i Munkegata 26. Trondheim var en viktig by for tyskerne i sitt propagandaverk, og tanken var å bygge et Neue Drontheim.

At det skulle være så lett å ta byen var nok overraskende for mange, og angrepet kom som et sjokk for hele byen. Under kan du se en øyevitneforklaring:

Kamper på Fornebu

Den første norske offisielle lufthavn lå på Gressholmen, en havn for sjøfly. I tillegg ble Kjeller brukt som landflyplass. Den 1. juni 1939 ble så den nye, nasjonale flyplassen Fornebu åpnet.

Allerede senere samme år ble flyplassen en militær flyplass da Jagevingen etablerte seg der. De norske flyene var stort sett Gloster Gladiator, en av britenes siste dobbeltdekkere. I tillegg hadde man en del tyske fly, Heinkel 115 samt amerikanske fly Curtiss Hawk. Problemet med de sistnevnte var at de fleste av disse flyene stod nedpakket på havnen i Oslo.

Det ble likevel flykamper over Fornebu hvor flere av flyene så virkelig luftkamper mot tyske fly. Gloster Gladiator 419 ble for eksempel skutt i brann av en tysk Messerschmitt Bf110. 

Totalt klarte de norske flyene å skyte ned fire tyske fly rundt Fornebu, mens bare ett norsk fly virkelig ble skutt ned.

Ved Lysaker ligger så kapten Christian Winsnes med sitt kompani. Han hører skytingen fra og rundt flyplassen, og er klar over at Norge er i kamp.

Inne i Oslo har Hartwig Pohlman, som har reist til Oslo fra Berlin den 8. april i forkledning, skjønt at noe har skjedd med "Blücher". Dagen før hadde han overlevert ultimatumet som Curt Bräuer skal gi til den norske regjeringen den påfølgende natten. Nå reiser han til Fornebu.

Winsnes, som var medlem av Nasjonal Samling, lar han passere på veien til Fornebu for å møte de tyske troppene der. Senere på kvelden tar hans soldater vakthold sammen med okkupasjonsmaktene i Oslo.

Jakten på kongen og regjeringen

Tyske soldater med Pohlman i spissen la seg så på jakt etter konge og regjering, og et stortingsmøte på Hamar ble avbrutt og flyttet til Elverum.

På Midtskogen på Hedmark klarte så norske styrker å stoppe de tyske soldatenes frammarsj, og sørget igjen for at konge og regjering kunne unnslippe.

Se NRKs dokumentarserie: Alliert og alene her

Quislings radiotale

De tyske troppene kom seg etter hvert også til hovedstaden, og på kvelden tok Vidkun Quisling seg inn i NRKs studioer. De fleste journalistene hadde blitt med regjeringen til Hamar. Hans radiosending er famøs for sitt landsforræderi.

Han ble introdusert av NRK som den norske regjerings nye sjef. Ved siste valg før krigen, i 1936 fikk Nasjonal Samling 1,8 prosents oppslutning. Høyest andel av stemmene fikk man i Telemark. Største by var Kongsvinger med 8 prosents oppslutning.

Regjeringen som tok makten ved kupp i Norge var:

Vidkun Quisling, regjeringssjef og utenriksminister

Dømt til døden etter andre verdenskrig for landssvik. Fra Fyresdal i Telemark.

Professor Birger Meidell, kirke- og undervisningsminister

Dømt til livsvarig tvangsarbeid i 1946, benådet tre år senere. Døde i 1958. Fra Bergen.

Politisjef Jonas Lie, justisminister

Døde i 1945 på grunn av dårlig helse etter å ha barrikadert seg på Skallum gård i Bærum. Fra Oslo (for øvrig sønnesønnen til forfatteren Jonas Lie)

Dr. Gulbrand Lunde, sosialminister

Omkom i bilulykke under andre verdenskrig, sannsynligvis et attentat fra tyske myndigheter for å kvitte seg med en brysom minister. Fra Bergen.

Direktør Albert V. Hagelin, handels- og forsyningsminister

Dømt til døden og henrettet etter andre verdenskrig. Fra Bergen.

Arkitekt Tormod Hustad, landbruksminister

Dømt til tvangsarbeid på livstid etter andre verdenskrig. Opprinnelig fra Inderøy i Nord-Trøndelag. For øvrig mannen som har designet NTNU-ringen. Døde i 1973, bosatt i Oslo.

Professor R. Skancke, arbeidsminister

Henrettet etter den andre verdenskrig for landssvik. Opprinnelig fra Ås.

Godseier Fredrik Prytz, finansminister

Døde av kreft under andre verdenskrig.  Fikk Storkorset på dødsleiet, ikke offisielt godkjent. Opprinnelig fra Oslo.

Major R. Hvoslef, forsvarsminister

Døde naturlig død under andre verdenskrig. Opprinnelig fra Oslo.

Spørsmålene man kan stille 75 år etter

1. Hvorfor ble ikke de norske styrkene mobilisert da man fikk faresignalene fra Berlin?
2. Hva var grunnen til at det ikke fantes noen virkelig mobilseringsplan for et eventuelt angrep?
3. Hva var grunnen til at det ikke ble foretatt noen umiddelbar reaksjon da et tysk skip med soldater ble senket utenfor norskekysten?
4. Hva hadde skjedd om man hadde vedtatt en full mobilisering av norske styrker?
   
5. Hvorfor fortsatte ikke de norske styrkene sine kamper mot det tyske angrepet, slik som ved Oscarsborg?

I historisk perspektiv var ikke Norge det eneste landet som ble fullstendig tatt på sengen av tysk aggresjon, og i dagene etter den 9. april var det mange kamper i Norge mot det tyske angrepet. Samtidig viser historien, sett i etterkant både i 1945 og nå, 75 år etter angrepet, at mye kunne ha blitt gjort for å stoppe Hitlers frammarsj.

Kilder (et utvalg):

Norge i Krig, Magne Skodvin, Aschehoug, 1984
Hvem Hva Hvor 1946, Aftenposten forlag
Alf R. Jacobsen, krysseren Blücher, Vega forlag 2010
Totn Bygdebok 1952
Bykart Trondheim 1942
Festningsverk.no
Arkivverket
Stiftelsen arkivet
Trondhjems historiske forening
Regjeringen.no
Stortinget.no
Vi Menn uke 13 2015
Nasjonalbiblioteket "Undersøkelseskommisjonen av 1945"
Lars Borgersrud - "Konspirasjon og kapitulasjon", Oktober forlag 2000
Bundesarkiv, Tyskland
Riksarkivet
Wikimedia Commons
Lokalhistoriewiki
Bjørnsen, Bjørn: Det utrolige døgnet, Gyldendal 1977Høyesterett (dommer)
Lars Borgersurd, Like gode nordmenn? Spartacus 2012