Aldri før - og aldri siden - har noe slikt blitt tatt i bruk

Hitler ble kjent for å ønske seg det store, større, største og det absurde. Totalt upraktiske prosjekter som Schwerer Gustav ble tatt ibruk, og det var planer om stridsvogner på både 1000 og 1500 tonn.

Les også: Det var ikke bare Hitler som hadde absurde ideer under 2. verdenskrig

Men Hitler var ikke den eneste som tenkte at større var bedre. Fra stridsvogner ble introdusert i 1. verdenskrig, har det vært en jakt etter noe som var bedre beskyttet og bedre bevæpnet.

Drømmen har vært et «krigsvinnende våpen».

Det mytiske våpenet

I tradisjonell militær terminologi er det gjerne delt inn i tre typer tradisjonelle stridsvogner: De lette, medium og tunge, som har sine klare styrker og svakheter, spesielt i avveiingen mellom bevegelighet og pansring.

Men over dette nivået, er den nærmest mytiske «super-tunge».

Hitler var nær ved å rulle ut sin enorme Panzer VIII Maus mot slutten av 2. verdenskrig, men den ble aldri ferdig. 1000-tonnstanken ble aldri påbegynt.

Les også: Nazistenes grusomme eksperiment

Sovjet hadde flere prototyper over flere år, men ingen ble satt i produksjon. USA rakk aldri å sette sin T28 i produksjon før 2. verdenskrig var over. Japanerne skrinla sine prosjekt.

En skulle nesten tro at de tok lærdom av franskmennene - som faktisk bygde sin tank flere tiår tidligere.

En skandaløs utviklingsprosess

Det er 1. verdenskrig, og franskmennene ønsker seg noe skikkelig for å bryte stillingskrigen. Nøyaktig hva som starter det hele er uklart, men ryktene skal ha det til at General Léon Augustin Jean Marie Mourret inngikk en muntlig avtale med skipsverftet FCM om bygging av en tung tank i 1916.

Det er uklart om det i det hele tatt fantes noen spesifikasjoner, men pengene begynte å flyte fra det offentlige til det private. Uten at det faktisk skjedde noe.

Herifra gikk det slag i slag med interne uenigheter om hva man egentlig skulle få til. I 1917 begynte franske myndigheter faktisk å skape spesifikasjoner. De snakket snakket om en 40-tonns tank som kunne krysse 3,5 meter brede grøfter og motstå lett artilleri. Dessuten ville man ha en 105 mm kanon på taket.

Flere generaler hadde store motforestillinger, og mente prosjektet var galskap. De ville mye heller ha mange små stridsvogner, enn noen få store, trege farkoster som ville tiltrekke seg alt av oppmerksomhet på slagmarken.

Som en minnelig løsning fant en ut at prosjektet skulle bestå av tre tanker: En liten A-versjon, en middels B-versjon og en virkelig tung C-versjon.

Det hele utviklet seg til et politisk mareritt. Franskmennene mente de måtte bevise at de kunne gjøre noe på egenhånd for å få støtte av England og USA, selv om utviklingen av prosjektet ikke gikk bra.

En av de fremste kritikerne av tunge stridsvogner, Brigadier Jean Baptiste Eugène Estienne, ble så leder for hele prosjektet. Styrt av politiske signaler, ikke egen overbevisning, valgte han å satse på den tunge C-varianten - med en fullastet vekt på 69 tonn. Det var godt over det dobbelte av britenes legendariske Mark 1.

Planen var at 300 av varianten skulle bygges, men da 1. verdenskrig endte i, var det bare én prototyp bygget.

Prosjektet ble skrinlagt.

Trodde man.

For etter krigen ble det likevel bestemt å bygge totalt ti eksemplarer av monsteret. Som så mye annet ved prosjektet: Også dette primært av politiske årsaker - blant annet for å ha argument for at andre, enda mer absurde prosjekter ikke kunne gjennomføres.

Resultatet

Det man endte opp med var muligens historiens tyngste stridsvogn. Den veide 69 tonn - primært grunnet tykkelsen på pansringen, og det faktum at den var over 10 meter lang, 3 meter bred og godt over 4 meter høy.

På det tykkeste var pansringen 45 mm tykk, og hovedkanonen ble til slutt en 75 mm løsning. I tillegg var Char 2C utstyrt med ikke mindre enn 8 maskingevær for å kunne nedkjempe infanteri fra alle kanter. Totalt hadde den et mannskap på 12.

Beltene hang fast i 90 hjul - uten støtdemping. Hvert belte ble drevet av en dedikert bensinmotor på 200-250 hestekrefter.

Om du synes dette høres undermotorisert ut, så har du rett: Toppfarten var 15 km/t. Drivstoff hentet den fra totalt 7 drivstofftanker på 1260 liter, noe som ga stridsvognene en rekkevidde på 150 km. Ja, det er 84 liter per mil.

En gedigen fiasko

I mellomkrigstiden hadde tankene aldri noen betydelig rolle, og innen franskmennene forsto at 2. verdenskrig kunne starte, var Char 2C totalt utrangert. Det var gjort enorme fremskritt på panservernutstyr, og med sin lave fart var den det vi på godt norsk kaller en "Sitting Duck".

Hele serien med tanker ble kun brukt som propagandaverktøy, men ble holdt unna frontlinjene.

Da tyskerne invaderte Frankrike i 1940, ble ikke stridsvognene brukt til å forsvare - men i stedet satt på jernbanevogner vekk fra fronten. Flukten ble hindret av hindringer på sporet, og de bestemte seg for å blåse dem til himmels, fremfor å la tyskerne overta dem.

Den ene av eksemplarene var derimot i såpass god behold, og Tyskerne tok den med seg til Berlin for utstilling. Hvor dette eksemplaret er nå, er den ingen som vet.

Drømmen og utviklingen av ekstremt store stridsvogner har mer eller mindre stoppet helt opp etter 2. verdenskrig. En voldsom teknologisk utvikling i pansring, gjør at universalstridsvogner har tatt helt over.

Les også:

Tidenes mest absurde våpen kunne utslette enorme områder - og ble drevet av kyllinger

U-båten oppdaget cruiseskipet med 5000 barn - så fyrte kapteinen av tre torpedoer

Det var ikke bare Hitler som hadde absurde ideer under 2. verdenskrig